Hvorfor er det alltid kvalitetsjournalistikken som må lide? Hvorfor må det alltid den gode lokalavisa som forsvinner? Hvorfor er det alltid den brysomme journalisten som må gå?
Jeg husker vagt fra debattene på nittitallet, da Oslo kommune sto foran store kutt og omstruktureringer for å sikre økonomien og da fremtiden tilbud til byens innbyggere. Alt fra eierskap (og subsidiering) av et pukkverk utenfor byens grenser til kutt i tjenestetilbud fra kollektivtrafikk, skoler og helsetilbud var oppe til debatt. Med unntak av pukkverket, var stort sett alle forslagene møtt med sedvanlig motstand – gjerne med eksempler på hvilke deler av tilbudet til befolkningen som dette ville gå utover. Av en eller annen grunn kom etatene alltid opp med den mest brukte busslinjen, det mest effektive tilbudet innen helse og at skoletilbudet ville bli kraftig forringet om noen av de skolene som var nedleggingstruet forsvant. De fleste av skolene hadde nesten ikke søkere med skolen som førsteprioritet, knapt nok andreprioritet, når elevene valgte skole. En av disse, Ullern Videregående, ble reddet etter et fantastisk lokalt engasjement for et skoletilbud i lokalmiljøet og ikke minst en ny rektor som snudde skolen fra å være en oppbevaringsanstalt for vestkantens subb til å bli en foregangsskole innen flere fag.
I mange år har jeg fulgt mediedebatten aktivt, av og til innenfra, men som regel fra sidelinja. Jeg har ikke noe problem med å forstå at de som sitter på innsiden, og daglig ser godt og grundig arbeid i sine redaksjoner, opplever mye av mediekritikken som kommer fra mange fronter som urettferdig. Fra mange bransjedebatter kjenner jeg også bransjen som en av de mest selvpiskende når først noen etiske problemstillinger og enkeltsaker diskuteres. Men det stopper der.
Generalsekretær i Norsk Presseforbund, Kjersti Løken Stavrum, har skrevet om hvordan vi alle vil lide når den brysomme journalisten forsvinner. Historiske øyeblikk blir ikke foreviget, for da det historiske motivet kunne foreviges var ikke fotografen til stede. Journalisten eller kommentatoren vil ikke med innsikt kunne berette om hva som en gang skjedde – verken på arenaen eller i kulissene.
Hun har selvsagt helt rett. Hvis ingen stiller kritiske spørsmål, etterspør dokumenter, ber om innsyn, krever et svar, vil samfunnsaktørene kunne ta seg mer til rette. Konsekvensene av manglende kritisk graving, oppfølging, forfølging av saker kan ha store og uheldige konsekvenser både i små og store sammenhenger. Det kan være bedrifter eller etater som tar beslutninger på dårlig grunnlag, misbruker fellesskapets ressurser, enten det er aksjonærenes eller skattebetalernes penger. Som ikke leverer de produktene og tjenestene de er forpliktet til eller har lovet. Politikere som misbruker den tilliten de er gitt, aktører som med skjulte hensikter som forsøker å påvirke beslutninger, avtaler gjort bak lukkede dører og hvordan de kom til. Som Marie Simonsen i Dagbladet skrev i forbindelse med debatten om PR-bransjen tidligere i sommer: «Alt du vet om lukkete møter og hemmelige forbindelser, vet du fordi pressen har avdekket dem».
At en fri, uavhengig og kritisk presse er viktig i et åpent, liberalt demokrati er det ingen tvil om. For oss som står utenfor er det likevel alltid like snodig når pressen presenterer 17.mai-talene om sin egen viktighet, pressens rolle og viktigheten av den brysomme journalisten. Ja, vi leser de gode avsløringene og de godt dokumenterte sakene, som da Aftenposten i 2005 avslørte at vannverkssjefen i Nedre Romerike hadde tappet de kommunalt eide selskapene for penger i årevis. Hvert år er det mange saker som mer enn kvalifiserer seg til SKUP-prisen for fremragende journalistikk. At disse sakene alltid vil være i mindretall i det daglige nyhetsbildet er selvsagt. Blant annet fordi de, heldigvis, utgjør unntaket av hvordan det offentlige forvaltes. Det er vel også et av kriteriene for en nyhet – et brudd på det dagligdagse. Men det avsløres mest sannsynlig færre saker enn det er. Er dette bare på grunn av mangel på journalister og journalistiske ressurser?
Var det mangel på journalister som gjorde at en ordfører i lengre tid kunne ha med en trettenåring han ikke var i slekt med på overnattingsreiser, turer, middager og møter? At kommunestyrer kunne vedta å investere fremtidige kraftinntekter i amerikanske kredittobligasjoner uten at noen stilte spørsmål om det?
Ingenting av dette var forsøkt hemmeligholdt. Har små redaksjoner kompetansen og villigheten som skal til for å drive kritisk journalistikk, som er noe ganske annet enn å være brysomt tilstede?
Men la oss gå over til den andre delen av nyhetsbildet vi som lesere oversvømmes av hver dag. Mens det alltid virker som om det er knapphet på ressurser til god, kritiske gravejournalistikk, virker det som om antall journalister som kan brukes til å oversette eller skrive kjendissaker er utømmelig. Ved hendelsesnyheter der det som regel er lite nytt å rapportere, rapporteres det likevel live. Likevel får vi altså beskjed om at det er den ubehagelige, den spørrende, kompetente, utrettelig gravende journalisten som forsvinner.
Da er det kanskje ikke mediepolitikken det er noe galt med, men mediehusenes prioriteringer. Jeg vet at det finnes dyktige journalister der ute som har sterke meninger om hvordan ressursene brukes internt. Kanskje det er nettopp de brysomme journalistene som forsvinner. De som kommer til å merke det først er ikke demokratiet Norge, men mediehusene selv. Ullern Videregående klarte ikke å snu seg ved å ytterligere forringe sitt innhold, men ved å styrke det. Det krevde langsiktighet og ledelse, men det gikk. Ikke alle får det til, men så er det ikke alle som prøver heller.
Les også kollega Kårstein Eidem Løvaas' utmerkede innlegg om mediemangfold i Dagsavisen.
Jeg husker vagt fra debattene på nittitallet, da Oslo kommune sto foran store kutt og omstruktureringer for å sikre økonomien og da fremtiden tilbud til byens innbyggere. Alt fra eierskap (og subsidiering) av et pukkverk utenfor byens grenser til kutt i tjenestetilbud fra kollektivtrafikk, skoler og helsetilbud var oppe til debatt. Med unntak av pukkverket, var stort sett alle forslagene møtt med sedvanlig motstand – gjerne med eksempler på hvilke deler av tilbudet til befolkningen som dette ville gå utover. Av en eller annen grunn kom etatene alltid opp med den mest brukte busslinjen, det mest effektive tilbudet innen helse og at skoletilbudet ville bli kraftig forringet om noen av de skolene som var nedleggingstruet forsvant. De fleste av skolene hadde nesten ikke søkere med skolen som førsteprioritet, knapt nok andreprioritet, når elevene valgte skole. En av disse, Ullern Videregående, ble reddet etter et fantastisk lokalt engasjement for et skoletilbud i lokalmiljøet og ikke minst en ny rektor som snudde skolen fra å være en oppbevaringsanstalt for vestkantens subb til å bli en foregangsskole innen flere fag.
I mange år har jeg fulgt mediedebatten aktivt, av og til innenfra, men som regel fra sidelinja. Jeg har ikke noe problem med å forstå at de som sitter på innsiden, og daglig ser godt og grundig arbeid i sine redaksjoner, opplever mye av mediekritikken som kommer fra mange fronter som urettferdig. Fra mange bransjedebatter kjenner jeg også bransjen som en av de mest selvpiskende når først noen etiske problemstillinger og enkeltsaker diskuteres. Men det stopper der.
Generalsekretær i Norsk Presseforbund, Kjersti Løken Stavrum, har skrevet om hvordan vi alle vil lide når den brysomme journalisten forsvinner. Historiske øyeblikk blir ikke foreviget, for da det historiske motivet kunne foreviges var ikke fotografen til stede. Journalisten eller kommentatoren vil ikke med innsikt kunne berette om hva som en gang skjedde – verken på arenaen eller i kulissene.
Hun har selvsagt helt rett. Hvis ingen stiller kritiske spørsmål, etterspør dokumenter, ber om innsyn, krever et svar, vil samfunnsaktørene kunne ta seg mer til rette. Konsekvensene av manglende kritisk graving, oppfølging, forfølging av saker kan ha store og uheldige konsekvenser både i små og store sammenhenger. Det kan være bedrifter eller etater som tar beslutninger på dårlig grunnlag, misbruker fellesskapets ressurser, enten det er aksjonærenes eller skattebetalernes penger. Som ikke leverer de produktene og tjenestene de er forpliktet til eller har lovet. Politikere som misbruker den tilliten de er gitt, aktører som med skjulte hensikter som forsøker å påvirke beslutninger, avtaler gjort bak lukkede dører og hvordan de kom til. Som Marie Simonsen i Dagbladet skrev i forbindelse med debatten om PR-bransjen tidligere i sommer: «Alt du vet om lukkete møter og hemmelige forbindelser, vet du fordi pressen har avdekket dem».
At en fri, uavhengig og kritisk presse er viktig i et åpent, liberalt demokrati er det ingen tvil om. For oss som står utenfor er det likevel alltid like snodig når pressen presenterer 17.mai-talene om sin egen viktighet, pressens rolle og viktigheten av den brysomme journalisten. Ja, vi leser de gode avsløringene og de godt dokumenterte sakene, som da Aftenposten i 2005 avslørte at vannverkssjefen i Nedre Romerike hadde tappet de kommunalt eide selskapene for penger i årevis. Hvert år er det mange saker som mer enn kvalifiserer seg til SKUP-prisen for fremragende journalistikk. At disse sakene alltid vil være i mindretall i det daglige nyhetsbildet er selvsagt. Blant annet fordi de, heldigvis, utgjør unntaket av hvordan det offentlige forvaltes. Det er vel også et av kriteriene for en nyhet – et brudd på det dagligdagse. Men det avsløres mest sannsynlig færre saker enn det er. Er dette bare på grunn av mangel på journalister og journalistiske ressurser?
Var det mangel på journalister som gjorde at en ordfører i lengre tid kunne ha med en trettenåring han ikke var i slekt med på overnattingsreiser, turer, middager og møter? At kommunestyrer kunne vedta å investere fremtidige kraftinntekter i amerikanske kredittobligasjoner uten at noen stilte spørsmål om det?
Ingenting av dette var forsøkt hemmeligholdt. Har små redaksjoner kompetansen og villigheten som skal til for å drive kritisk journalistikk, som er noe ganske annet enn å være brysomt tilstede?
Men la oss gå over til den andre delen av nyhetsbildet vi som lesere oversvømmes av hver dag. Mens det alltid virker som om det er knapphet på ressurser til god, kritiske gravejournalistikk, virker det som om antall journalister som kan brukes til å oversette eller skrive kjendissaker er utømmelig. Ved hendelsesnyheter der det som regel er lite nytt å rapportere, rapporteres det likevel live. Likevel får vi altså beskjed om at det er den ubehagelige, den spørrende, kompetente, utrettelig gravende journalisten som forsvinner.
Da er det kanskje ikke mediepolitikken det er noe galt med, men mediehusenes prioriteringer. Jeg vet at det finnes dyktige journalister der ute som har sterke meninger om hvordan ressursene brukes internt. Kanskje det er nettopp de brysomme journalistene som forsvinner. De som kommer til å merke det først er ikke demokratiet Norge, men mediehusene selv. Ullern Videregående klarte ikke å snu seg ved å ytterligere forringe sitt innhold, men ved å styrke det. Det krevde langsiktighet og ledelse, men det gikk. Ikke alle får det til, men så er det ikke alle som prøver heller.
Les også kollega Kårstein Eidem Løvaas' utmerkede innlegg om mediemangfold i Dagsavisen.