Da jeg var permittert fra desember 2012 til juni 2013 gikk jeg ned mer enn 50 % i lønn, mens arbeidsgiver skjøv regningen for resten av lønnen over på skattebetalerne. Hvorfor dette er en god arbeidstakerpolitikk er for meg litt dunkelt, men for arbeidsgiveren så er det jo praktisk.
Det siste året har regjeringen fått kritikk fra blant annet fagforeninger og de rødgrønne for å ha økt antall dager arbeidsgiver har lønnsansvar for den permitterte fra 10 til 20 dager. Det betyr at i stedet for et plutselig inntektsfall etter ti dager får nå arbeidstaker full lønn av arbeidsgiver i tjue dager, før skattebetalerne overtar regningen. Dette mener mange fører til oppsigelser i stedet for at arbeidstakere blir permittert. Arbeidsgiverne mister ”sårt tiltrengt kompetanse til når markedet tar seg opp”.
Permittering betyr at arbeidsgiver ”fritar den ansatte for arbeidsrett og -plikt i en periode og samtidig fritas for sin lønnsplikt”. En interessant bruk av begrepet ”frita”. Arbeidsforholdet fortsetter rent formelt, men den ansatte får dagpenger fra NAV i stedet for lønn. Dagpenger utgjør ca 62,4 prosent av tidligere inntekt før skatt for inntekt inntil seks ganger folketrygdens grunnbeløp (som for 2012 var kr 82 122,-) . Det vil si at jeg som i utgangspunktet tjente mer enn 492 732,- ikke fikk 62,4 prosent av egen lønn men av 492 732,-. De som tjener under, får 62,4 prosent av den lønnen. Dette kan arbeidsgiver gjøre i inntil 6 måneder sammenhengende, eller fra og til i 18 måneder.
De som altså påstår de er mest opptatt av arbeidstakernes rettigheter er de som er mest opptatt av at arbeidsgiver skal få saldere sine lønnskostnader med hjelp av skattebetalernes penger, samtidig som arbeidstakeren går en uviss fremtid i møte på redusert lønn.
Permitteringsordningen kan helt riktig gi bedrifter et pusterom til nødvendig omstilling. Det er nå særlig oljeservicenæringen vi ser er under kraftig press, og noen har allerede gått til oppsigelse eller omplassering av flere hundre ansatte. Dette skjer samtidig alle er enige om at vi må bli mindre avhengige av oljen og at bransjen må omstille seg. Det er også fortsatt lav arbeidsledighet, og både offentlig og private trenger ingeniører og annen kompetent arbeidskraft. Men i stedet for at folk tar en jobb med full lønn et sted det er behov for dem, skal vi altså låse dem inne i en ordning fordi deres nåværende arbeidsgiver kan ha behov for deres arbeidskraft senere og ikke vil konkurrere på lønn for å lokke dem tilbake.
Selv om det skulle være en midlertidig svikt i etterspørsel, som man er sikker på at vil løse seg på sikt, så kan det for mange lønne seg å omstille seg selv i en ny jobb i en annen næring. Det er tøft å bli sagt opp. Men det er ikke noen dans på roser å være permittert heller. Hvis du ikke husker at jeg har fortalt deg det, så er det fordi jeg ikke har fortalt deg det. Ikke at det var noen hemmelighet, men det er heller ikke noe jeg frivillig flagget uten videre. Det angrer jeg egentlig på, fordi investorer og kunder har rett til å vite når bedriften går til den typen skritt. Misforstått lojalitet koster selvtillit og penger.
Heldigvis har vi ikke barn, så det jeg hadde spart opp til bryllupsfesten vår ble brukt til lån og levekostnader, og den planlagte 40-årsdagfeiringen avlyst. Det er helt rimelig når man står ovenfor en radikalt endret livssituasjon. Hadde jeg blitt sagt opp og blitt langtidsledig, hadde vi måttet selge leiligheten og funnet et billigere sted å bo. Dette mener jeg også er helt rimelig. Jeg kan ikke forvente å leve på samme måte dersom min inntekt blir mer enn halvert. Men det er altså kostnaden fagforeningene, industrien og de rødgrønne mener er rimelig at du skal betale for din arbeidsgiver for at denne skal kunne holde på din kompetanse til når de skulle få behov for den igjen.
For en gjeng som krangler over alle tiltak som gir mer gjensidig fleksibilitet i arbeidslivet, og mener alt av endringer er usosialt, er det jo virkelig interessant å se dem argumentere for en type fleksibilitet som ensidig gavner arbeidsgiveren. Jeg kan se fordelen av permitteringsordningen for hjørnesteinsbedrifter der de ansatte kanskje må flytte for å få nye muligheter. Men når det er behov for arbeidskraften andre steder, bør både dette behovet dekkes og arbeidstakerne få mulighet til å starte på et nytt liv.