"Voldtas offentlig hver dag" var overskriften på en e-post ment å påvirke meg som stortingsrepresentant.
Min første tanke var intervjuet jeg gjorde med Muhktar Mai for ABC Nyheter, kvinnen som ble dømt til gjengvoldtekt for å gjenopprette familiens ære. Foran sin familie ble hun voldtatt gjentatte ganger på et offentlig torg i landsbyen sin. Det var forventet at hun skulle ta sitt liv i skam etterpå. I stedet anmeldte hun de fire mennene som voldtok henne og ble tilkjent erstatning på 51 000 kroner som hun brukte til å bygge to skoler i landsbyen. Ikke bare for jenter. Som hun sa - utdannelse er veien til å bekjempe sosial urettferdighet og fremme kvinners rettigheter. Da må både jenter og gutter utdannes.
Jeg tenkte at en kvinne igjen var blitt dømt til å voldtas offentlig. Gjentatte ganger. Holdt fast og truet på livet. Hver eneste dag. Hvordan det er mulig å overleve frykten og fornedrelsen. Reise seg igjen. Forsøke å fortsette å leve. I vissheten om at i morgen vil det skje igjen.
Jeg ville kuttet armleddene mine. Heller forblø på et skittent jordgulv enn å hver dag bli voldtatt offentlig.
Men så viser det seg at mailen handler om fiskerinæringa i nord, som ifølge forfatteren voldtas offentlig av statsministeren hver eneste dag. Her er mitt svar:
Min første tanke var intervjuet jeg gjorde med Muhktar Mai for ABC Nyheter, kvinnen som ble dømt til gjengvoldtekt for å gjenopprette familiens ære. Foran sin familie ble hun voldtatt gjentatte ganger på et offentlig torg i landsbyen sin. Det var forventet at hun skulle ta sitt liv i skam etterpå. I stedet anmeldte hun de fire mennene som voldtok henne og ble tilkjent erstatning på 51 000 kroner som hun brukte til å bygge to skoler i landsbyen. Ikke bare for jenter. Som hun sa - utdannelse er veien til å bekjempe sosial urettferdighet og fremme kvinners rettigheter. Da må både jenter og gutter utdannes.
Jeg tenkte at en kvinne igjen var blitt dømt til å voldtas offentlig. Gjentatte ganger. Holdt fast og truet på livet. Hver eneste dag. Hvordan det er mulig å overleve frykten og fornedrelsen. Reise seg igjen. Forsøke å fortsette å leve. I vissheten om at i morgen vil det skje igjen.
Jeg ville kuttet armleddene mine. Heller forblø på et skittent jordgulv enn å hver dag bli voldtatt offentlig.
Men så viser det seg at mailen handler om fiskerinæringa i nord, som ifølge forfatteren voldtas offentlig av statsministeren hver eneste dag. Her er mitt svar:
For en som har jobbet med vold, voldtekt og overgrep som saksområde er det kanskje ikke så provoserende å se overskriften, men jeg tenkte jeg skulle gi deg noen tall. Rapporter om voldtekt og overgrep viser at fire av ti kvinner har opplevd en eller annen form for overgrep. Det sitter i dag 67 kvinner på Stortinget. I teorien har da minst 24 av dem opplevd overgrep eller voldtekt. Jeg skal ikke påberope meg en enorm empatievne, men jeg forsøker av og til å forestille meg hvordan de som har opplevd å bli voldtatt – holdt fast, truet på livet og penetrert med vold – føler det når noen som vil ha mer penger til næringen sin omtaler manglende satsninger for «voldtekt».
Man trenger overhode ikke være særdeles fordypet i kunnskap om hvordan det oppleves å faktisk bli voldtatt for å kanskje bruke begrepet noe mer forsiktig enn å sende stortingsrepresentanter mail om at statsministeren voldtar en næring hver dag. Jeg tror ikke voldtektsofre opplever overskriften som provoserende. Men de opplever den sikkert som en grundig påminnelse fra en mann om hvordan det var å bli voldtatt. Hvor mottakelig de da er for resten av budskapet vet jeg ikke.
Med vennlig hilsen
Heidi Nordby Lunde
Stortingsrepresentant
Høyre
Men det hadde kanskje holdt med et kort og greit "fuck off".