Hvorfor er krenkelser og diskriminering i religionsfrihetens navn viktigere enn ytringsfrihet? Hvorfor er religionsfrihet viktigere enn rettighetene til de millioner av mennesker som blir utsatt for religiøs trakassering og undertrykkelse?
Kunstanmelder Kjetil Røed i Aftenpoften mener forsvaret av ytringsfrihet i forbindelse med Muhammed-karikaturene og Charlie Hebdo er basert på fremmedfiendtlighet. Jeg tviler ikke et øyeblikk på at det finnes nok av rasisttryner som ser sitt snitt til å bytte ut profilbildet på Facebook i "solidaritet" med ofrene for terrorisme. Men det store flertall av de som ni år etter karikaturstriden som satte Gaza i brann endelig har dyrket seg en ryggrad, forsvarer ytringsfrihet.
Ytringsfrihet. Ikke fremmedfiendtlighet. Han skriver at det er nok av siviliserte og liberale muslimer som syns tegningene er ubehagelige og krenkende, men fordømmer terrorangrepet på det sterkeste, og spør retorisk om vi ikke skal høre på dem.
Jo. Og det gjør vi. Det mangler ikke på spalteplass og medieoppmerksomhet der de krenkede får komme til orde og ytre seg. Deres begrunnelser for at de føler seg krenket blir lyttet til, men ytringsfrihet skal ikke nødvendigvis begrenses av andres følelsesregister.
Men så skriver kunstkritikeren videre: Mobbing er ikke greit på arbeidsplassen og i skolegården, og bør ikke være det i en større offentlighet heller.
Helt enig. Men hvorfor skal religiøse organisasjoner og menigheter da få drive aktiv diskriminering av kvinner, homofile og annerledestenkende under dekke av "religionsfrihet". Hvorfor er friheten til å ydmyke, krenke og diskriminere i religionens navn viktigere enn min rett til å ytre meg krenkende om religion?
Når ortodokse jødiske menn nekter å sitte ved siden av kvinner på fly, trenger vi nesten ikke karikaturer. De er selvsagt i sin fulle rett til å fremstå som idioter, men det de gjør er grunnleggende krenkende mot mitt kjønn. Det er også seperasjonen av kvinner og menn i moskeen. Det er ikke fryktelig mange kvinner blant katolske biskoper, imamer, buddhistiske munker. Som homofil kan du ikke bli korpssekretær i Frelsesarmeen.
Jeg burde sikkert følt meg krenket på bakrommet til Debatten i NRK da jeg så at lederen i IslamNet Norge, Fahad Qureshi, ikke ville bli sminket av en kvinnelig stylist, ikke ville bli mygget opp av en kvinnelig lydtekniker og ikke ville ta Norges forsvarsminister eller lederen av utenrikskomiteen i hånden fordi de er kvinner. Men jeg var ikke krenket. Jeg var provosert. Uten at jeg truet han eller gikk ut og brente ned en moske av den grunn (tenk, det går an).
Kjetil Røed må gjerne mistenkeliggjøre alle som forsvarer ytringsfrihet som en grunnleggende demokratisk verdi, og kalle latterliggjøring og satire for mobbing. Jeg skal forsvare Qureshis rett til å vise mangel på respekt. Men jeg er ikke bedre enn at jeg ville syntes det var morsomt om NRK ga blanke i å pudre han og lot være å mygge han opp neste gang han skal i studio. (her er klipp fra Debatten)
Religion er makt. Religion er kontroll. Derfor skal religion og utøvelsen av den alltid være gjenstand for kritikk. Det er ikke opp til maktutøveren eller dennes følgere å definere hvor grensen skal gå for legitim kritikk.
Kjetil Røed sammenligner Muhammed-karikaturene og karikaturene av jøder i det nazistiske satiremagasinet Der Stürmer. Men forskjellen er at Muhammed-karikaturene karikerer Muhammed. Jødekarikaturene karikerte jødene. Muhammed som religiøs leder og maktutøver er et legitimt mål. En hel folkegruppe er det ikke.
Religiøse krenker meg og mine venner hver eneste dag, og ønsker å underkjenne våre rettigheter. Jeg skulle ønske religionsfrihet betydde nettopp det - frihet fra religion. Så lenge noen ønsker å kontrollere mitt liv og underlegge meg sine religiøse, irrasjonelle, dogmer - så forbeholder jeg meg retten til å karikere det på alle måter som tenkes kan.
For bak nesten alle verdens religioner skjuler undertrykking, rasisme, segregering og diskriminering seg. Og i dag - fredag kl. 11 - fortsetter antakeligvis piskingen av Raif Badawi i Saudi-Arabia. Hans krenkelse var å ytre et ønske om en sekulær stat...
![]()
Kunstanmelder Kjetil Røed i Aftenpoften mener forsvaret av ytringsfrihet i forbindelse med Muhammed-karikaturene og Charlie Hebdo er basert på fremmedfiendtlighet. Jeg tviler ikke et øyeblikk på at det finnes nok av rasisttryner som ser sitt snitt til å bytte ut profilbildet på Facebook i "solidaritet" med ofrene for terrorisme. Men det store flertall av de som ni år etter karikaturstriden som satte Gaza i brann endelig har dyrket seg en ryggrad, forsvarer ytringsfrihet.
Ytringsfrihet. Ikke fremmedfiendtlighet. Han skriver at det er nok av siviliserte og liberale muslimer som syns tegningene er ubehagelige og krenkende, men fordømmer terrorangrepet på det sterkeste, og spør retorisk om vi ikke skal høre på dem.
Jo. Og det gjør vi. Det mangler ikke på spalteplass og medieoppmerksomhet der de krenkede får komme til orde og ytre seg. Deres begrunnelser for at de føler seg krenket blir lyttet til, men ytringsfrihet skal ikke nødvendigvis begrenses av andres følelsesregister.
Men så skriver kunstkritikeren videre: Mobbing er ikke greit på arbeidsplassen og i skolegården, og bør ikke være det i en større offentlighet heller.
Helt enig. Men hvorfor skal religiøse organisasjoner og menigheter da få drive aktiv diskriminering av kvinner, homofile og annerledestenkende under dekke av "religionsfrihet". Hvorfor er friheten til å ydmyke, krenke og diskriminere i religionens navn viktigere enn min rett til å ytre meg krenkende om religion?
Når ortodokse jødiske menn nekter å sitte ved siden av kvinner på fly, trenger vi nesten ikke karikaturer. De er selvsagt i sin fulle rett til å fremstå som idioter, men det de gjør er grunnleggende krenkende mot mitt kjønn. Det er også seperasjonen av kvinner og menn i moskeen. Det er ikke fryktelig mange kvinner blant katolske biskoper, imamer, buddhistiske munker. Som homofil kan du ikke bli korpssekretær i Frelsesarmeen.
Jeg burde sikkert følt meg krenket på bakrommet til Debatten i NRK da jeg så at lederen i IslamNet Norge, Fahad Qureshi, ikke ville bli sminket av en kvinnelig stylist, ikke ville bli mygget opp av en kvinnelig lydtekniker og ikke ville ta Norges forsvarsminister eller lederen av utenrikskomiteen i hånden fordi de er kvinner. Men jeg var ikke krenket. Jeg var provosert. Uten at jeg truet han eller gikk ut og brente ned en moske av den grunn (tenk, det går an).
Kjetil Røed må gjerne mistenkeliggjøre alle som forsvarer ytringsfrihet som en grunnleggende demokratisk verdi, og kalle latterliggjøring og satire for mobbing. Jeg skal forsvare Qureshis rett til å vise mangel på respekt. Men jeg er ikke bedre enn at jeg ville syntes det var morsomt om NRK ga blanke i å pudre han og lot være å mygge han opp neste gang han skal i studio. (her er klipp fra Debatten)
Religion er makt. Religion er kontroll. Derfor skal religion og utøvelsen av den alltid være gjenstand for kritikk. Det er ikke opp til maktutøveren eller dennes følgere å definere hvor grensen skal gå for legitim kritikk.
Kjetil Røed sammenligner Muhammed-karikaturene og karikaturene av jøder i det nazistiske satiremagasinet Der Stürmer. Men forskjellen er at Muhammed-karikaturene karikerer Muhammed. Jødekarikaturene karikerte jødene. Muhammed som religiøs leder og maktutøver er et legitimt mål. En hel folkegruppe er det ikke.
Religiøse krenker meg og mine venner hver eneste dag, og ønsker å underkjenne våre rettigheter. Jeg skulle ønske religionsfrihet betydde nettopp det - frihet fra religion. Så lenge noen ønsker å kontrollere mitt liv og underlegge meg sine religiøse, irrasjonelle, dogmer - så forbeholder jeg meg retten til å karikere det på alle måter som tenkes kan.
For bak nesten alle verdens religioner skjuler undertrykking, rasisme, segregering og diskriminering seg. Og i dag - fredag kl. 11 - fortsetter antakeligvis piskingen av Raif Badawi i Saudi-Arabia. Hans krenkelse var å ytre et ønske om en sekulær stat...
