Etter noen år i tvil, hvor jeg virkelig har forsøkt å omfavne kvinnedagen som også min dag, kan jeg endelig slå fast at den aldri har vært min dag og aldri kommer til å bli det.
Den fabelaktige Mathilde Tybring-Gjedde skriver i en kronikk om hvorfor hun er feministen som ikke kan gå i tog 8. mars. Hun er ikke alene om det. Med hovedparolen "Stopp regjeringens angrep på kvinner" er det ikke lenger noen tvil om at dette faktisk ikke er et tog for kvinner eller likestilling. I Norge har 8. mars komiteer tviholdt på sine sosialistiske røtter. Likestillingens egentlige seier - nemlig bred politisk enighet om rettigheter og muligheter - blir skjøvet til side og underslått.
Det kan jo være smart. Ved å inkludere paroler som det er generell enighet om, og hvor denne regjeringen leverer mer enn de rødgrønne, som på vold i nære relasjoner, så kan venstresida ta hevd på disse sakene som om de var alene om å mene dette. De glemmer dermed at det er når vi har stått sammen, at vi har fått til de endringene som har gjort Norge til et av verdens mest likestilte land.
Ved å sementere dagen som en sosialistisk kampdag, blir det lett for ikke-sosialister å avvise alt. Det er ikke en "kvinnedag" når kvinner bevisst blir ekskludert. Og når smarte, dyktige politiske talenter, som Mathilde, sier at hun er en feminist som ikke kan gå i tog på kvinnedagen - da er jeg bekymra på feminismens vegne. Uten et tilfang av nytenkende, åpne og nysgjerrige unge feminister - som Mathilde - strupes også tilfanget av - tør jeg skrive det - nye ideer og bedre løsninger. Et slagord fra Høyre som godt kan mobbes, men som likevel har sin gyldighet i forbindelse med å fornye, forbedre og forandre.
Har de ikke Mathilde på laget, har de i hvert fall ikke meg. Så da slipper jeg å tenke over hva jeg skal gjøre på søndag. Kanskje handle litt i de butikkene som bruker unntaksbestemmelsene i lovgivningen til å ha søndagsåpent på Grunerløkka. Når kvinnedagen ikke er min dag, så kan jeg jo bruke den på andre markeringer.
Les kronikken til Mathilde her: Jeg er feministen som ikke kan gå i tog 8. mars
Den fabelaktige Mathilde Tybring-Gjedde skriver i en kronikk om hvorfor hun er feministen som ikke kan gå i tog 8. mars. Hun er ikke alene om det. Med hovedparolen "Stopp regjeringens angrep på kvinner" er det ikke lenger noen tvil om at dette faktisk ikke er et tog for kvinner eller likestilling. I Norge har 8. mars komiteer tviholdt på sine sosialistiske røtter. Likestillingens egentlige seier - nemlig bred politisk enighet om rettigheter og muligheter - blir skjøvet til side og underslått.
Det kan jo være smart. Ved å inkludere paroler som det er generell enighet om, og hvor denne regjeringen leverer mer enn de rødgrønne, som på vold i nære relasjoner, så kan venstresida ta hevd på disse sakene som om de var alene om å mene dette. De glemmer dermed at det er når vi har stått sammen, at vi har fått til de endringene som har gjort Norge til et av verdens mest likestilte land.
Ved å sementere dagen som en sosialistisk kampdag, blir det lett for ikke-sosialister å avvise alt. Det er ikke en "kvinnedag" når kvinner bevisst blir ekskludert. Og når smarte, dyktige politiske talenter, som Mathilde, sier at hun er en feminist som ikke kan gå i tog på kvinnedagen - da er jeg bekymra på feminismens vegne. Uten et tilfang av nytenkende, åpne og nysgjerrige unge feminister - som Mathilde - strupes også tilfanget av - tør jeg skrive det - nye ideer og bedre løsninger. Et slagord fra Høyre som godt kan mobbes, men som likevel har sin gyldighet i forbindelse med å fornye, forbedre og forandre.
Har de ikke Mathilde på laget, har de i hvert fall ikke meg. Så da slipper jeg å tenke over hva jeg skal gjøre på søndag. Kanskje handle litt i de butikkene som bruker unntaksbestemmelsene i lovgivningen til å ha søndagsåpent på Grunerløkka. Når kvinnedagen ikke er min dag, så kan jeg jo bruke den på andre markeringer.
Les kronikken til Mathilde her: Jeg er feministen som ikke kan gå i tog 8. mars