Dersom man må bruke et globalt gigaarrangement som unnskyldning til å få fart på byutviklingen i hovedstaden vil det være en fallitterklæring.
I kveld arrangerer Oslo Høyre medlemsmøte om hva et vinter-OL kan bety for Oslo. Med seg har de Vancouvers byplansjef både før og under vinterlekene, Brent Toderian, for å fortelle hvordan et gigaarrangment som OL kan brukes til offensiv byutvikling. Gjenbruk, etterbruk og kapitalisering på den voldsomme oppmerksomheten vertskapsbyen får under de olympiske lekene er helt sentralt for å kunne legitimere et arrangement av denne størrelsen for seg selv og for andre. Erfaringene fra andre byer som har arrangert OL de siste femten årene tyder på at arrangementet er et kostnadssluk med få positive ringvirkninger. Allikevel utreder Oslo by mulighet for å arrangere vinter-OL i Oslo i 2022.
Forskerne Bent Flyvbjerg og Allison Stewart er blant flere som har forsket på de økonomiske konsekvensene av å arrangere OL. De slår fast at kostnadsoverskridelser er et vedvarende problem for de olympiske lekene, med en 100% historikk for store overskridelser de siste 50 årene. OL på Lillehammer i 1994 ble fire ganger dyrere enn antatt, fra 1,8 til 7,4 milliarder kroner. Det opprinnelige budsjettet for OL i London ble estimert til rundt 24 milliarder kroner, men prislappen ble i underkant av 100 milliarder. Estimatene for OL i Tromsø gikk opp fra 15,5 mrd til 28,5 mrd før søknad ble sendt. Å gange opp prislappen som blir presentert fra prestisjehungrige politikere kan med andre ord være lurt.
Det er ikke bare gigantiske kostnadsoverskridelser som er et problem. De positive ringvirkningene mange håper på viser seg som regel å utebli. Tall fra European Tour Operators Association (ETOA) viser at et OL-arrangement i beste fall fører til et lite oppsving av turister akkurat under arrangementet, men i verste fall tapte turister både før, under og i ganske lang tid etter arrangementet. Erfaringen viser også at lokalt næringsliv blir fortrengt. Det er altså ingen økonomiske argumenter for å avholde et mega-arrangementet. Frem til nå har også arrangementet båret preg av utøvernes motto om å prestere høyere, raskere, lengre gjennom å bygge mer, større, dyrere. Dersom noen stat i det hele tatt skal kunne ta på seg giga-arrangementet må man tenke nytt og bærekraftig. Flerbruk og gjenbruk av arenaer er ikke nok.
Prognosene for norsk økonomi viser et knekkepunkt omtrent samtidig som lekene skal avholdes. I rundt 2025 synker oljeinntektene samtidig som forventet avkastning fra pensjonsfondet ikke klarer å dekke opp for dette. Samtidig begynner eldrebølgen for alvor å gjøre seg gjeldende, med færre arbeidstakere til å støtte opp om flere pensjonister. Hvordan vi bruker handlingsrommet frem til 2025 vil være helt avgjørende for bærekraften i norsk økonomi. Går vi mot en gresk tragedie på bakgrunn av overforbruk, forvokst stat og uvettig bruk av penger, eller klarer Norge å runde av skjærene i sjøen. Minner om at London søkte om OL da de var i økonomisk oppdrift, men arrangerte det da de måtte kutte alle andre steder enn nettopp i arrangementet. For Oslo og de andre søkerkommunene er plass en utfordring.
Med en Plan- og bygningsetat som får selv den enkleste byggemelding til å bli en byråkratisk gordisk knute, bør man spørre ikke bare om vi har arealene som skal til, men også hvilke byggeprosjekter i byen som skal lide når alle ressurser blir satt på å sørge for at lekene blir gjennomført. Erfaringene fra London viser at det er mulig å forsere byråkratiet, men dette skjer på bekostning av at oppgaver ikke blir løst for befolkningen. Dersom man må bruke et globalt gigaarrangement som unnskyldning til å få fart på byutviklingen i hovedstaden vil det være en fallitterklæring.
Noen argumenterer med at et OL-arrangement kan tvinge staten til å prioritere infrastruktur på Østlandet, i stedet for å bruke en halv milliard på ny molo, tunnel, bro og nye veier til 911 innbyggere i Torsken kommune. Men Oslo styres av de samme partiene som planlegger regjeringsmakt fra 2013. Har de ingen tro på at egen regjering vil prioritere samferdselsprosjekter bedre? Dermed står vi igjen med gleden av å arrangere en folkefest. Jeg er ikke den som takker nei til fest, men å takke ja til en invitasjon som kan innebære en økonomisk byrde som kan forringe tjenestetilbud, boligbygging, næringsliv og turisme til hovedstaden er rett og slett ikke ansvarlig.
Ønsker man mer turisme, internasjonal oppmerksomhet, utbygging av gode anlegg for breddeidrett og investering i samferdsel bør pengene brukes direkte på nettopp det.![]()
I kveld arrangerer Oslo Høyre medlemsmøte om hva et vinter-OL kan bety for Oslo. Med seg har de Vancouvers byplansjef både før og under vinterlekene, Brent Toderian, for å fortelle hvordan et gigaarrangment som OL kan brukes til offensiv byutvikling. Gjenbruk, etterbruk og kapitalisering på den voldsomme oppmerksomheten vertskapsbyen får under de olympiske lekene er helt sentralt for å kunne legitimere et arrangement av denne størrelsen for seg selv og for andre. Erfaringene fra andre byer som har arrangert OL de siste femten årene tyder på at arrangementet er et kostnadssluk med få positive ringvirkninger. Allikevel utreder Oslo by mulighet for å arrangere vinter-OL i Oslo i 2022.
Forskerne Bent Flyvbjerg og Allison Stewart er blant flere som har forsket på de økonomiske konsekvensene av å arrangere OL. De slår fast at kostnadsoverskridelser er et vedvarende problem for de olympiske lekene, med en 100% historikk for store overskridelser de siste 50 årene. OL på Lillehammer i 1994 ble fire ganger dyrere enn antatt, fra 1,8 til 7,4 milliarder kroner. Det opprinnelige budsjettet for OL i London ble estimert til rundt 24 milliarder kroner, men prislappen ble i underkant av 100 milliarder. Estimatene for OL i Tromsø gikk opp fra 15,5 mrd til 28,5 mrd før søknad ble sendt. Å gange opp prislappen som blir presentert fra prestisjehungrige politikere kan med andre ord være lurt.
Det er ikke bare gigantiske kostnadsoverskridelser som er et problem. De positive ringvirkningene mange håper på viser seg som regel å utebli. Tall fra European Tour Operators Association (ETOA) viser at et OL-arrangement i beste fall fører til et lite oppsving av turister akkurat under arrangementet, men i verste fall tapte turister både før, under og i ganske lang tid etter arrangementet. Erfaringen viser også at lokalt næringsliv blir fortrengt. Det er altså ingen økonomiske argumenter for å avholde et mega-arrangementet. Frem til nå har også arrangementet båret preg av utøvernes motto om å prestere høyere, raskere, lengre gjennom å bygge mer, større, dyrere. Dersom noen stat i det hele tatt skal kunne ta på seg giga-arrangementet må man tenke nytt og bærekraftig. Flerbruk og gjenbruk av arenaer er ikke nok.
Prognosene for norsk økonomi viser et knekkepunkt omtrent samtidig som lekene skal avholdes. I rundt 2025 synker oljeinntektene samtidig som forventet avkastning fra pensjonsfondet ikke klarer å dekke opp for dette. Samtidig begynner eldrebølgen for alvor å gjøre seg gjeldende, med færre arbeidstakere til å støtte opp om flere pensjonister. Hvordan vi bruker handlingsrommet frem til 2025 vil være helt avgjørende for bærekraften i norsk økonomi. Går vi mot en gresk tragedie på bakgrunn av overforbruk, forvokst stat og uvettig bruk av penger, eller klarer Norge å runde av skjærene i sjøen. Minner om at London søkte om OL da de var i økonomisk oppdrift, men arrangerte det da de måtte kutte alle andre steder enn nettopp i arrangementet. For Oslo og de andre søkerkommunene er plass en utfordring.
Med en Plan- og bygningsetat som får selv den enkleste byggemelding til å bli en byråkratisk gordisk knute, bør man spørre ikke bare om vi har arealene som skal til, men også hvilke byggeprosjekter i byen som skal lide når alle ressurser blir satt på å sørge for at lekene blir gjennomført. Erfaringene fra London viser at det er mulig å forsere byråkratiet, men dette skjer på bekostning av at oppgaver ikke blir løst for befolkningen. Dersom man må bruke et globalt gigaarrangement som unnskyldning til å få fart på byutviklingen i hovedstaden vil det være en fallitterklæring.
Noen argumenterer med at et OL-arrangement kan tvinge staten til å prioritere infrastruktur på Østlandet, i stedet for å bruke en halv milliard på ny molo, tunnel, bro og nye veier til 911 innbyggere i Torsken kommune. Men Oslo styres av de samme partiene som planlegger regjeringsmakt fra 2013. Har de ingen tro på at egen regjering vil prioritere samferdselsprosjekter bedre? Dermed står vi igjen med gleden av å arrangere en folkefest. Jeg er ikke den som takker nei til fest, men å takke ja til en invitasjon som kan innebære en økonomisk byrde som kan forringe tjenestetilbud, boligbygging, næringsliv og turisme til hovedstaden er rett og slett ikke ansvarlig.
Ønsker man mer turisme, internasjonal oppmerksomhet, utbygging av gode anlegg for breddeidrett og investering i samferdsel bør pengene brukes direkte på nettopp det.
