Når en voldtektsmann for strafferabatt for sen saksbehandling, er både lang saksbehandling og mindre straff en dobbel belastning for offeret.
VG skriver at statsadvokaten i Oslo er ikke fornøyd med politiets etterforskning av voldtektssaker. En inspeksjonsrapport fra Statsadvokaten i Oslo viser at det er for få politifolk som er kvalifisert til å etterforske slike saker, og det kan føre til at saker blir henlagt. Ifølge sak i NRK fører også lang etterforskningstid ofte til straffereduksjon på grunn av lang saksbehandling.
Og hva er egentlig nyheten her?
Politiet innrømmet allerede i 2006 at de tar for lett på overgrepssaker, særlig mot barn (!). Året etter viste rapporten fra en arbeidsgruppe satt ned av riksadvoktaten for å se på hvorfor det var så mange frifinnelser i voldtektssaker. Den påpekte mangler i etterforskningen, utilstrekkelig avhør av mistenkte og høyst varierende kvalitet på rettsmedisinsk undersøkelse av offeret. I kjølvannet av Lommemannssaken evaluerte en arbeidsgruppe politiets etterforsking seksuelle overgrep mot barn begått av mobile overgripere. Rapporten var en knusende dom over politiets håndtering og oppfølging av overgrepssaker.
Det er ikke bare i Oslo de sliter. Tidligere i år meldte NRK at personavsnittet ved Stavanger politistasjon, tilknyttet drap, vold og grove seksuelle overgrep, sliter med å rekruttere etterforskere. Flere slutter eller finner andre oppgaver fordi arbeidet er svært krevende.
- Det å sitte å se på grove voldssaker, drapssaker, barnepornografi, sterke bilder og lyd i dagevis gjør noe med folk, sa hovedtillitsvalgt Arild Sandstøl i Politiets Fellesforbund den gang.
Det kan jeg faktisk forstå. Det jeg ikke forstår er hvor mange ganger dette skal påpekes og rapporteres før noen faktisk gjør noe med det. Det er ikke pengene det står på. Ikke at jeg lenger stoler på Arbeiderpartiets forsikringer om at alt er i orden i politiet, men de har tross alt fått store tilføringer av penger. Det er prioriteringer og arbeidsmåter. Det er lov å stille spørsmål ved ressursbruk også i politiet.
Her er noen forslag:
Hev pensjonsalderen. Politifolk er en av de yrkesgruppene der de kan pensjonere seg 57 år gamle. I et samfunn der vi lever lenger og vil at folk skal stå lenger i jobb er dette sløsing med ressurser og erfaring. At noen av dem slutter, for så å starte egne etterforskningsvirksomheter med pensjon som backup viser at det er fullt mulig å gjøre.
Mer jobbrotasjon mellom etterforskerne, slik at belastningen kan spres og kanskje flere kan læres opp kan være en løsning.
Mer opplæring til å håndtere vold- og sedelighetssaker. Ikke bare fra anmeldelsen, der det viser seg at mange ikke vet hvilken seksjon som skal håndtere saken, men håndtering av egen arbeidshverdag. Kan politi og helsevesen ha noe å lære av hverandre her?
Bedre oppfølging. Jeg forstår at dette er en krevende arbeidshverdag. I forsvaret evaluerer de og følger opp personell som har vært i skarpe oppdrag når de kommer hjem. Tettere oppfølging kan gi bedre rotering av arbeidsoppgaver ved behov for å senke belastning.
Mer fleksible arbeidsordninger. Kanskje noen saker krever turnusordning for å få intensitet og kontinuitet, mens andre er 8-16 jobb. Kombinert med jobbrotasjon, kan det bidra til å gjøre det mer attraktivt å jobbe der til tross for tunge saker.
Men uansett så håper jeg at neste gang det er en nyhet om voldtektssaker og politiressurser, så er det at saksbehandlingstiden er redusert kraftig, etterforskningen er grundig, avhørene er tilstrekkelige og at flere saker kommer til rettsvesenet innen rimelig tid. Strafferabatten som kommer tiltalte til gode, er en dobbel straff for offeret, men systemet svikter begge.![]()
VG skriver at statsadvokaten i Oslo er ikke fornøyd med politiets etterforskning av voldtektssaker. En inspeksjonsrapport fra Statsadvokaten i Oslo viser at det er for få politifolk som er kvalifisert til å etterforske slike saker, og det kan føre til at saker blir henlagt. Ifølge sak i NRK fører også lang etterforskningstid ofte til straffereduksjon på grunn av lang saksbehandling.
Og hva er egentlig nyheten her?
Politiet innrømmet allerede i 2006 at de tar for lett på overgrepssaker, særlig mot barn (!). Året etter viste rapporten fra en arbeidsgruppe satt ned av riksadvoktaten for å se på hvorfor det var så mange frifinnelser i voldtektssaker. Den påpekte mangler i etterforskningen, utilstrekkelig avhør av mistenkte og høyst varierende kvalitet på rettsmedisinsk undersøkelse av offeret. I kjølvannet av Lommemannssaken evaluerte en arbeidsgruppe politiets etterforsking seksuelle overgrep mot barn begått av mobile overgripere. Rapporten var en knusende dom over politiets håndtering og oppfølging av overgrepssaker.
Det er ikke bare i Oslo de sliter. Tidligere i år meldte NRK at personavsnittet ved Stavanger politistasjon, tilknyttet drap, vold og grove seksuelle overgrep, sliter med å rekruttere etterforskere. Flere slutter eller finner andre oppgaver fordi arbeidet er svært krevende.
- Det å sitte å se på grove voldssaker, drapssaker, barnepornografi, sterke bilder og lyd i dagevis gjør noe med folk, sa hovedtillitsvalgt Arild Sandstøl i Politiets Fellesforbund den gang.
Det kan jeg faktisk forstå. Det jeg ikke forstår er hvor mange ganger dette skal påpekes og rapporteres før noen faktisk gjør noe med det. Det er ikke pengene det står på. Ikke at jeg lenger stoler på Arbeiderpartiets forsikringer om at alt er i orden i politiet, men de har tross alt fått store tilføringer av penger. Det er prioriteringer og arbeidsmåter. Det er lov å stille spørsmål ved ressursbruk også i politiet.
Her er noen forslag:
Hev pensjonsalderen. Politifolk er en av de yrkesgruppene der de kan pensjonere seg 57 år gamle. I et samfunn der vi lever lenger og vil at folk skal stå lenger i jobb er dette sløsing med ressurser og erfaring. At noen av dem slutter, for så å starte egne etterforskningsvirksomheter med pensjon som backup viser at det er fullt mulig å gjøre.
Mer jobbrotasjon mellom etterforskerne, slik at belastningen kan spres og kanskje flere kan læres opp kan være en løsning.
Mer opplæring til å håndtere vold- og sedelighetssaker. Ikke bare fra anmeldelsen, der det viser seg at mange ikke vet hvilken seksjon som skal håndtere saken, men håndtering av egen arbeidshverdag. Kan politi og helsevesen ha noe å lære av hverandre her?
Bedre oppfølging. Jeg forstår at dette er en krevende arbeidshverdag. I forsvaret evaluerer de og følger opp personell som har vært i skarpe oppdrag når de kommer hjem. Tettere oppfølging kan gi bedre rotering av arbeidsoppgaver ved behov for å senke belastning.
Mer fleksible arbeidsordninger. Kanskje noen saker krever turnusordning for å få intensitet og kontinuitet, mens andre er 8-16 jobb. Kombinert med jobbrotasjon, kan det bidra til å gjøre det mer attraktivt å jobbe der til tross for tunge saker.
Men uansett så håper jeg at neste gang det er en nyhet om voldtektssaker og politiressurser, så er det at saksbehandlingstiden er redusert kraftig, etterforskningen er grundig, avhørene er tilstrekkelige og at flere saker kommer til rettsvesenet innen rimelig tid. Strafferabatten som kommer tiltalte til gode, er en dobbel straff for offeret, men systemet svikter begge.
