Dersom målet med en robotskatt er å hemme robotisering og automatisering, og dermed gjøre norske bedrifter mindre konkurransedyktige, så gjør Norge det allerede.
Microsoft-gründeren Bill Gates har nylig foreslått skatt på roboter for å hemme robotisering og automatisering, og sørge for skatteinntekter til staten. Det tok ikke lang tid før han fikk politisk støtte fra Miljøpartiet De Grønnes Rasmus Hansson, og flere vil antakeligvis følge på.
Men vi har allerede en skatt som fungerer akkurat slik Bill Gates og MDG ønsker. Den særnorske formuesskatten hemmer nettopp investeringer i roboter og automatisering, altså produksjon som kunne gjort norske bedrifter mer konkurransedyktige og lønnsomme.
En daglig leder for en familiebedrift fortalte nylig at hun hadde hatt besøk av lokale politikere som fikk en omvisningen på fabrikken. Da hun fortalte at hun ønsket å investere i en maskin som ville effektivisere produksjonen og gjøre bedriften mer konkurransedyktig i forhold til deres svenske konkurrenter, spurte politikerne hvorfor hun ikke heller kunne beholde de tjue arbeidsplassene maskinen kunne erstatte slik at folk hadde en jobb å gå til. Svaret var at hun da ville ha arbeidsplasser til 200 mennesker i kanskje to år til, og mest sannsynlig ville måtte legge ned etter tre. Med maskinen kunne hun opprettholde 180 arbeidsplasser de neste fem årene, og kanskje enda lenger. Problemet var at den familieeide bedriften må ta ut utbytte av selskapet hvert år for å betale formuesskatt i stedet for å investere i ny teknologi som kan hjelpe dem i markedet.
Formuesskatten, som blant annet regnes ut fra verdien av produksjonsutstyret i et selskap, svekker incentivene til å fornye produksjon og virksomheten fordi formuesverdien for eldre, langt nedskrevne produksjonsutstyr ofte er lavere enn for oppgradert eller fornyet utstyr. Dermed lønner det seg ikke å investere i nytt utstyr, noe som hemmer produktivitetsvekst og konkurransekraft. Det kan være at dette fører til opprettholdelse av arbeidsplasser på kort sikt. På lang sikt er det mer sannsynlig at mange forsvinner. Likevel oppfattes automatisering som en større trussel enn en straffeskatt på investeringer i effektiv produksjon.
Dersom målet er å hemme robotisering og automatisering, og dermed gjøre norske bedrifter mindre konkurransedyktige, så gjør vi altså det i dag. Det til tross for at regjeringen bruker betydelige ressurser til å legge til rette for teknologiutvikling for å gjøre norsk industri og norske bedrifter mer konkurransedyktige. Dette er en logikk man nesten må være politiker for å forstå.
Vi ser i dag konturene av en fremtid der autonome menneskelignende roboter med kunstig intelligens er en integrert del av vårt daglige virke. Det er mulig disse da bør betale en form for inntekts- eller verdiskapingsskatt. Dersom kunstig intelligens virkelig har noe for seg, vil de antakeligvis gjøre det med like stor glede som oss.
Inntil da burde vi omfavne teknologien og de muligheter den gir oss, både til å hente produksjon hjem og å gjøre norske bedrifter mer lønnsomme. Robotskatten, også kjent som formuesskatten, bør derfor fjernes.
På trykk i Bergensavisen 9. mars 2017
Microsoft-gründeren Bill Gates har nylig foreslått skatt på roboter for å hemme robotisering og automatisering, og sørge for skatteinntekter til staten. Det tok ikke lang tid før han fikk politisk støtte fra Miljøpartiet De Grønnes Rasmus Hansson, og flere vil antakeligvis følge på.
Men vi har allerede en skatt som fungerer akkurat slik Bill Gates og MDG ønsker. Den særnorske formuesskatten hemmer nettopp investeringer i roboter og automatisering, altså produksjon som kunne gjort norske bedrifter mer konkurransedyktige og lønnsomme.
En daglig leder for en familiebedrift fortalte nylig at hun hadde hatt besøk av lokale politikere som fikk en omvisningen på fabrikken. Da hun fortalte at hun ønsket å investere i en maskin som ville effektivisere produksjonen og gjøre bedriften mer konkurransedyktig i forhold til deres svenske konkurrenter, spurte politikerne hvorfor hun ikke heller kunne beholde de tjue arbeidsplassene maskinen kunne erstatte slik at folk hadde en jobb å gå til. Svaret var at hun da ville ha arbeidsplasser til 200 mennesker i kanskje to år til, og mest sannsynlig ville måtte legge ned etter tre. Med maskinen kunne hun opprettholde 180 arbeidsplasser de neste fem årene, og kanskje enda lenger. Problemet var at den familieeide bedriften må ta ut utbytte av selskapet hvert år for å betale formuesskatt i stedet for å investere i ny teknologi som kan hjelpe dem i markedet.
Formuesskatten, som blant annet regnes ut fra verdien av produksjonsutstyret i et selskap, svekker incentivene til å fornye produksjon og virksomheten fordi formuesverdien for eldre, langt nedskrevne produksjonsutstyr ofte er lavere enn for oppgradert eller fornyet utstyr. Dermed lønner det seg ikke å investere i nytt utstyr, noe som hemmer produktivitetsvekst og konkurransekraft. Det kan være at dette fører til opprettholdelse av arbeidsplasser på kort sikt. På lang sikt er det mer sannsynlig at mange forsvinner. Likevel oppfattes automatisering som en større trussel enn en straffeskatt på investeringer i effektiv produksjon.
Dersom målet er å hemme robotisering og automatisering, og dermed gjøre norske bedrifter mindre konkurransedyktige, så gjør vi altså det i dag. Det til tross for at regjeringen bruker betydelige ressurser til å legge til rette for teknologiutvikling for å gjøre norsk industri og norske bedrifter mer konkurransedyktige. Dette er en logikk man nesten må være politiker for å forstå.
Vi ser i dag konturene av en fremtid der autonome menneskelignende roboter med kunstig intelligens er en integrert del av vårt daglige virke. Det er mulig disse da bør betale en form for inntekts- eller verdiskapingsskatt. Dersom kunstig intelligens virkelig har noe for seg, vil de antakeligvis gjøre det med like stor glede som oss.
Inntil da burde vi omfavne teknologien og de muligheter den gir oss, både til å hente produksjon hjem og å gjøre norske bedrifter mer lønnsomme. Robotskatten, også kjent som formuesskatten, bør derfor fjernes.
På trykk i Bergensavisen 9. mars 2017