 |
| Faksimile fra Vårt Land 16. mars 2017. |
Jeg er blant dem som ville åpne for eggdonasjon på Høyres landsmøte, men er likevel ikke for skuffet over at konklusjonen uteble.
Det kommer stadig flere metoder for medisinsk behandling eller assistert befruktning for ufrivillig barnløse. For dem det gjelder, er dette gode nyheter. Det er også gode nyheter for alle som er opptatt av de etiske utfordringene vi stilles ovenfor i møte med ny teknologi.
Historisk riss. Helt siden 1930-tallet har assistert befruktning vært lovlig i Norge. Men dette har vært regulert i ulike former, også i henhold til tidens syn på hvem og hva som utgjør en familie og dermed er verdige foreldre.
For eksempel var det kun kvinner som var gift eller samboende med en mann i et ekteskapslignende forhold, som kunne få assistert befruktning. Fra 2009 fikk også kvinner som er gift eller samboer med en annen kvinne denne muligheten etter at ekteskapsloven ble endret, slik at homofile ble likestilt med heterofile.
Enslige kvinner kan fortsatt ikke få assistert befruktning i Norge, ei heller enslige menn eller homofile par, fordi surrogatmorskap ikke er tillatt.
Inseminasjon kan finne sted når mannen er befruktningsudyktig eller selv har eller er bærer av alvorlig arvelig sykdom, eller når to kvinner er gift eller er samboere i ekteskapsliknende forhold. Befruktning utenfor kroppen kan bare finne sted dersom en kvinne eller en mann er befruktningsudyktig eller ved uforklarlig befruktningsudyktighet.
For noen er ønsket om selv å få barn så sterkt at det kan utvikle seg til en livskrise. Selv om jeg, som mange, mener at det ikke er en menneskerett å få barn, må vi møte dette med empati og forståelse.
Å leve et liv med savnet av det som for mange føles som å ta del i noe som er større enn en selv, kan være tøft. Særlig de som lever i håpet om at det faktisk nytter å prøve, men etter mange forsøk ikke får sitt høyeste ønske oppfylt. Det setter både tro, håp og kjærlighet på prøve.
Forståelsen for dette er kanskje nettopp det som gjør debatten om ulike former for assistert befruktning så vanskelig. Teknologien som gir oss muligheten for å oppfylle dette ønsket, presser mot etiske grenser som vi alle også har et ulikt forhold til. Skal virkelig et par som bare ønsker seg en større familie begrenses av vår frykt for at teknologien også kan gi dem mulighet til å bestemme kjønn, øyenfarge og egenskaper? Eller skal vi oppfylle drømmen om barn, men sette grensen helt tydelig der?
Frykten for utglidning er nok en av grunnene til skepsis til å åpne for flere muligheter. Samtidig kan det være at nettopp nye medisinske muligheter til å behandle barnløshet på, vil gjøre en del av dagens etiske debatter overflødige.
Sæddonasjon og prøverør er ikke lenger ansett som kontroversielt. Resultatene har vært at lykkelige foreldre har fått friske barn. En ny metode kan være mitokondriedonasjon, der eggcellekjernen fra kvinnen som ønsker å bli mor settes inn i et kjerneløst donoregg fra en kvinne med friske mitokondrier, og at befruktningen skjer etterpå. Dette er bare én av flere metoder som er under utprøving, og som kan hjelpe barnløse å oppfylle drømmen om barn.
Erfaringene har vist oss at når vi åpner for nye metoder, så bidrar vi til at flere får oppleve foreldrelykke og økt livskvalitet. I hvert fall frem til barna blir tenåringer.
Derfor er jeg en av de som var for å åpne for eggdonasjon på Høyres landsmøte, men likevel ikke er for skuffet over at konklusjonen uteble. En helhetlig debatt om muligheter og etiske utfordringer ønskes velkommen.
Det kan være at de mange nye mulighetene for assistert befruktning faktisk løser noen av dagens etiske dilemmaer. Men det fordrer fordomsfrihet fra alle parter. Og forståelse for hvorfor dette er så vanskelig for så mange, på begge sider.
Innlegg på trykk i Vårt Land 16. mars 2017