 |
| Faksimile fra VG. |
Skihelten Bjørn Dæhlie er antakeligvis i ferd med å oppdage hva slags shitstorm du får dersom du har lykkes i næringslivet og uttaler deg om formuesskatt.
Selvsagt er det ikke synd på Bjørn Dæhlie. Når selv jeg vet at han har gått på ski, som ikke kunne vært mindre interessert i sport om jeg virkelig forsøkte, så har han et idrettsnavn det skinner av. Jeg måtte selvsagt google for å være sikker, og lærte da at på sitt beste hadde Dæhlie et oksygenopptak på 96. Takk, Wikipedia.
Nok om det.
Det var på et frokostmøte hos tankesmien Civita og NHO at Bjørn Dæhlie sammenlignet incentivene som idrettsutøver, mot det du møter som forretningsdrivende. Han understreker at all øvrig skatt er ok, og helt riktig for å bygge nasjonen, og at han betaler sin normale skatt både privat og gjennom sine selskaper med glede. Dette poenget pleier venstresida glatt overser når de begynner å fremstille de som forsøker å delta i samfunnsdebatten som grådige, sutrete rikinger. Det er tydelig at Dæhlie ikke er Høyre-mann. Jeg tror faktisk jeg ville advart han mot dette, for fra å være heiet frem som idrettshelt og langt på vei også som forretningsmann, så vil folk på venstresida nå gjøre sitt aller ytterste for å diskreditere begge deler og ødelegge omdømmet hans.
Å uttale seg om formuesskatten er for øvrig også en søknad om å få sine økonomiske forhold gått etter i sømmene. Så har Bjørn Dæhlie noen uheldige økonomiske disposisjoner bak seg, uoverenstemmelser eller annet, så kommer det i VG de neste dagene, mens folk flest kan rase over rikingene med store deler av det politiske Norges velsignelse. Og sånn går no dagan.
De bedriftene jeg har besøkt rundt om i Norge som tar opp formuesskatten som et problem, sier akkurat det samme. De betaler sin skatt med glede, de mener velferdsstaten er et gode, de vil ha god infrastruktur, god skole og et godt helsevesen, og er villig til å betale for det. Men formuesskatten er en særnorsk skatt de ser både rammer norskeide bedrifter i konkurranse med utenlandske, og også uthuler verdiene i bedriften da penger som kunne gått til å sikre arbeidsplassene gjennom nye investeringer heller går til skatt. Bedriftslederne vet at de selv er priviligerte og har til salt i maten, og vel så det, så de ønsker ikke ta belastningen av å delta i samfunnsdebatten og bli stemplet som sutrete rikinger. Jeg oppfatter dem som genuint opptatt av verdiskaping og lokale arbeidsplasser. Som de selv sier - i motsetning til utenlandske selskaper, som sier opp folk med en gang det butter mot, så forsøker vi å holde på folk så lenge som mulig. Barna våre går i samme barnehage og på samme skole som barna til våre ansatte, og vi handler melk i samme lokalbutikk. Du gir ikke opp bedriften bestefaren din skapte sånn uten videre. Men du gir opp samfunnsdebatten. De som skaper verdiene alle så gjerne vil fordele, bør helst ikke ha noe formening om hvordan.
Eller som Aftenpostens Trine Eilertsen skrev etter at hun hadde møtt leder Inger Marie Sperre i "Brødrene Sperre AS" under en reise på Sunnmøre. Når de kom til temaet formuesskatt var Sperre svært tydelig:
«Jeg har ikke lyst til å delta i denne debatten. Jeg vil ikke at naboer, venner og ansatte skal få inntrykk av at jeg er en av de rike som ikke vil betale skatten min. Opinionen liker ikke oss eiere.»
Det er nok Bjørn Dæhlie i ferd med å lære seg også. Håper oksygenopptaket hans fortsatt er godt. Han kommer til å trenge det.
Her finner du ti eksempler på hvordan formuesskatten slår ut.
(Innlegget oppdatert med sitatet fra Aftenposten kl 10:58)