 |
| Faksimile fra Finansavisen. |
Det er ikke den statsråden som har fått mest, som er vinneren av budsjettet. Det er den ministeren som får til mer med mindre.
Denne uken legges statsbudsjettet for 2018 frem. Jeg tror ikke jeg får noen premie for å spå at mange vil mene de ikke får nok. Opposisjonen vil i de påfølgende spørretimene grille statsråder med spørsmål om de tapte budsjettkampen dersom ikke deres respektive departementer og områder får store økninger. Journalister vil løpe særinteressenes ærend, og gjennom flere oppslag vise frem budsjetthøstens tapere. Så vil budsjettkameratene sette seg sammen, og KrF og Venstre få æren for å ha skrudd opp budsjettene på noen av sine hjertesaker, og en eller annen avgift blir økt og en skattelette bli redusert.
Samtidig trenger Norge fortsatt å omstilles fra en oljedrevet økonomi, til et land med flere ben å stå på, hvor arbeidsplasser først og fremst blir skapt i privat sektor. Vi trenger flere som bidrar til statsbudsjettet, ikke som lever av det. Etter det store oljeprisfallet i 2014 sa sentralbanksjef Øystein Olsen at Norge har gått fra å være i særstilling mot en ny normal. Det gjelder hovedsakelig i privat sektor, hvor vi nå ser ny vekst og flere arbeidsplasser komme til etter flere vanskelige år. Oljeprisfallet viste at kostnadsnivået i oljesektoren ikke var bærekraftig. Sektoren måtte omstille seg, det samme gjaldt alle berørte næringer. Men hva skjer når reduksjonen i inntektsstrømmen fra oljenæringen for alvor treffer offentlig sektor?
Det mangler ikke på de som kritiserer oljenæringen og skal ha seg frabedt kommersialisme, men som lever nettopp av inntektene fra denne næringen og annet privat næringsliv som faktisk går med overskudd og dermed kan betale skatt. Da oljenæringen på kort tid tapte 50.000 arbeidsplasser, var det alvorlig for den enkelte og deres familie. Men tenk om de 50.000 arbeidsplassene hadde vært i sektorer som er helt avhengige av skatteinntektene fra oljesektoren og annet privat næringsliv?
Vi hadde ingen tidligere oljearbeidere som demonstrerte foran Stortinget da de mistet jobben. Men da regjeringen la frem et statsbudsjett med en økning på kulturbudsjettet på 6,3 prosent fra 2013, kalte Norske Billedkunstnere det en katastrofe og varslet demonstrasjoner fordi 53 stipender forsvant.
Perspektivmeldingen viser at vi i løpet av de neste ti årene kan ha en underfinansiering av statsbudsjettet på rundt 50 milliarder hvert år. Økte skatter på et næringsliv som både må erstatte arbeidsplassene i oljerelatert næring, men også skape flere for å sikre vekst som kan finansiere vår felles velferd, kan ikke være svaret. Ikke bare må viljen til å prioritere politisk komme på dagsorden, men også omstillingen av offentlig sektor. Da nytter det ikke at et stortingsflertall opprettholder strukturer for å holde på lokale arbeidsplasser. Regjeringen har to ganger foreslått å redusere antallet kemnerkontorer fra 288 til 27. Dette ville frigjort rundt 500 årsverk og spart inn 360 millioner kroner året, som kunne blitt brukt til eldreomsorg eller barnevern. To ganger er dette blitt stemt ned. Ingen land, uansett hvor mange oljemilliarder man har på konto, har råd til å holde på slik i lengden. Det er bare én måte å redusere byråkratiet på, og det er faktisk å redusere det. Det såkalte velferdsprofitører tjener på å levere tjenester til offentlig sektor, blekner i sammenligning med hva fellesskapet taper på manglende politisk vilje til omstilling.
Samfunnets felleskapital må brukes der den gir mest nytte, ikke der politikere kan sole seg i glansen av egne bevilgninger. Når du hører journalister etterspør mer penger og politikere krangler om hvem som gir mest, går vi i feil retning. Det sies at politikk handler om å ville. Men det må handle om noe mer enn bevilgninger på statsbudsjettet.
Det er ikke den statsråden som har fått mest, som er vinneren av budsjettet. Det er den ministeren som får til mer med mindre.
Innlegg publisert i Finansavisen 11. oktober 2017.