 |
| Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen https://www.facebook.com/pfhotos |
Denne evnen svekkes betydelig dersom vi mislykkes politisk med nødvendige offentlige omstillinger, et betydelig kompetanseløft og en velferdsreform som styrker arbeidslinjen. Perspektivmeldingen av 2017 bekreftet det vi visste fra før, nemlig at endringer må til for å gjøre velferdsstaten bærekraftig.
Politikere snakker varmt om innovasjon og digitalisering, men er mot konsekvensene. Regjeringens forslag om å redusere antallet kommunale kemnerkontorer etter Skatteetatens anbefalinger fra 288 lokale til 27 regionale, har fått nei fra stortingsflertallet to ganger. Dette ville spart 500 årsverk og 360 millioner kroner. Privat næringsliv betaler altså 360 millioner mer i skatt enn nødvendig for å opprettholde stillinger vi ikke trenger fordi det er distriktsarbeidsplasser. Når arbeidsoppgaver kan løses med færre ressurser og lavere kostnader, ville privat næringsliv raskt brukt ressursene der de gjorde bedre nytte for seg eller nedbemannet.
Teknologi kan bidra til å løse bemanningsutfordringene eldrebølgen gir oss. I dag må en av ni elever velge et virke innen helse og omsorg. I 2030 må én av tre gjøre det samme dersom vi fortsetter å gjøre ting på samme måte som i dag. Mange politikere snakker pent om velferdsteknologi, men i Stortinget fremmes forslag om bemanningsnormer etter krav fra fagforeninger.
Vi trenger et kompetanseløft, både innen dagens utdanning, men også for voksne som må rekvalifisere seg til andre jobber. Arbeiderpartiet har snudd i saken om kompetansekrav til lærerne. Dette er de samme lærerne som skal lære barna våre opp til å mestre jobber som ennå ikke finnes, der de skal løse problemer vi ennå ikke kjenner til med teknologi som ennå ikke er oppfunnet. I India velger en sjettedel av studentene ingeniørvitenskap og teknologi ved høyere utdanning. De 10 prosent smarteste av disse utgjør flere enn alle norske studenter på høyere utdanning til sammen. Det er disse våre barn skal konkurrere med, opplært av lærere som ikke vil oppfylle moderate kompetansekrav og får støtte i Stortinget for det.
Til slutt trenger vi en velferdsreform. Selv om andelen som mottar Nav-ytelser blir færre, må vi både sørge for at de som trenger det får en anstendig inntekt, men også at det lønner seg å arbeide. Staten kan ikke være alt for alle, men skal være mye for de som trenger den mest. Men det er liten politisk vilje til å innrette ordninger for å sikre arbeidslinjen, eller kalibrere eksisterende ytelser. Dersom en ordning utvides til å gjelde flere, men regjeringen da foreslår å redusere den noe, ender Stortinget med å både vedta utvidelsen og maksimere ytelsen. Det er det motsatte av hva to perspektivmeldinger anbefaler, og er åpenbart ikke bærekraftig.
Gjør vi ingenting eller forsøker å bevare det bestående, vil den norske, sosialdemokratiske velferdsstaten slik den er i dag mangle 150 milliarder kroner i 2060. Valget står altså ikke mellom endring og stillstand, men mellom endring og forvitring. Dessverre ser det ut til at det politiske flertallet på Stortinget stadig velger forvitring.
Innlegg publisert i Finansavisen 23. januar 2018