Mormor kom til Oslo i 1949. Hun forlot gården hun vokste opp på, sine fem søsken og sine foreldre. Tøffe tider betydde at man måtte flytte på seg for å arbeid. På Hurtigruten hadde hun, i likhet med svært mange andre, ikke råd til lugar, men snek seg til å sove i en stol på gangen i første klasse. Hun tror hun slapp å bli jaget fordi betjeningen skjønte at hun ikke ville lage bråk. Det er hun fortsatt takknemlig for i dag.
Hennes første stilling i Oslo var som tjenestepike hos en legefamilie på Grünerløkka. I nabolaget kunne hun ofte se lysluggen Rune Gerhardsen, og hun er stolt av at hun av og til kunne støte på både Einar og Werna Gerhardsen.
Som nordlending i Oslo på 50- og 60-tallet lærte hun fort å slipe ned dialekten. Nordlendinger fikk ikke jobb, fikk ikke leid steder å bo. Men hun var et arbeidsjern, og da hun begynte som stuepike på hotell skjønte de fort at det lønnet seg å ha sånne som henne i arbeid, så de spurte om hun kunne anbefale noen til stillinger hos dem. Snart jobbet både kusine og en søster sammen som stuepiker, og ble senere oppgradert til serveringen i frokostsalen. Deretter fulgte jobb som servitør på Continental, der mormors søster klarte å få autografen til alle i Rolling Stones unntatt Mick Jagger, for han "tok frokosten på rommet". Jeg har de autografene et eller annet sted.
Der hun selv sier hun tjente mest var som servitør på The Scotsman. Jepp. Jeg har også vanskelig for å se for meg søte, gamle mormor skyfle øl til tørste gjester. Men hun forteller at sjefen hennes var veldig fornøyd, for hun taklet fulle nordlendinger som bare det. Den gamle vitsen om å vise frem knokene når du bestiller øl til "gutta på saga" blir enda morsommere når hun forteller om stamgjesten som bare holdt opp den halve fingeren (mistet resten i saga) når han bestilte et snitt (liten øl) til dama.
Det var også i den røykfylte støyen på The Scotsman hun fikk problemer med hørselen, og hun hadde knapt fylt seksti da de oppdaget en kul i venstre skulder. Etter operasjonen var det ikke så lett å bære tunge brett med øl lenger, så jeg mener å huske at hun pensjonerte seg før fylte 67, men ikke helt når.
Mormor er i dag 86, og bor i den samme treroms leiligheten som hun kjøpte på Veitvet for 30 år siden, for å komme nærmere oss barnebarna. Hvert år kjøper jeg flybilletter til henne for å dra nordover for å besøke familien, og hun skal ha den billigste billetten hjem. Over tusen kroner er hårreisende mye, så da finner vi et annet tidspunkt. Hun lever nøkternt. Det har hun gjort hele livet. Men det er hovedsakelig pensjonen hun har spart som gjør at hun vel bikker 750 000 på bok.
Det er faktisk min mormor vi snakker om når vi snakker om "de som bygget landet", om enn ikke mutters alene. Med blod, svette og ganske mange tårer - særlig da hun måtte sende sin eneste datter hjem til familien i nordnorge for å vokse opp der, mens hun selv jobbet døgnet rundt for å tjene nok penger til å få henne ned til Oslo igjen.
Ja. Hun har bedre råd enn de fleste. Men hun har pokker meg skutt inn til fellesskapet så det holder. Fordi hun har jobbet hardt hele livet og levd nøkternt så straffes hun for dette fordi noen vil ta "rikingene". Vel. Denne "rikingen" er min mormor. Og jeg synes hun fortjener hver. eneste. krone. Jeg mener faktisk at den store, stygge staten kan la hennes hardt oppsparte midler være i fred. Hun kan komme til å trenge dem. Skal vi kjøpe ny leilighet til henne når hun selv ikke er sterk nok til å håndtere den hun har, så kan disse pengene være greie å ha. Jeg kan faktisk ikke tenke meg ett eneste bedre formål å bruke de pengene på, enn på mormor selv. Ikke et eneste.
 |
| Denne nydelige damen slekter jeg på! |
Mormor har betalt sin skatt i alle år. Om det er med glede vet jeg ikke, men det Arbeiderpartiet som Einar Gerhardsen ledet var hennes parti. Nå har hun sluttet å stemme. Hun mener hun er for gammel til å bestemme hvordan landet skal ledes, og at fremtiden hører ungdommen til. Men i den nære fremtid som hun har igjen, skal jeg ha meg frabedt ironisering over det hun har ytt av svette, tårer og innskudd til fellesskapet. For det er mer enn nok.
