Jeg har selv både blitt nedbemannet og permittert, og vet at ingen av delene er spesielt hyggelig. Hvorfor dette er en god arbeidstakerpolitikk er for meg litt dunkelt, men for arbeidsgiveren så er det jo praktisk.
I forrige stortingsperiode økte Høyre og FrP i regjering permitteringsperioden fra 26 uker til 49 da den kraftige nedgangen i oljepris på kort tid førte til fare for masseoppsigelser. Noen trodde nok at de fleste som da ble permitterte, faktisk skulle tilbake i samme jobb når oljeprisen gikk opp igjen. Derfor ble dette sett på som et motkonjunkturtiltak for å hjelpe på situasjonen. I dag vet vi at det ikke skulle bli slik. Selv om oljenæringen i dag faktisk ansetter folk igjen, så kommer ikke de 50 000 arbeidsplassene som forsvant tilbake. Det var det også mange av oss som mente den gang. Så det var med noe uvilje at permitteringstiden ble økt. Også fordi andre næringer og offentlig sektor trengte kompetansen blant ingeniørene som tidligere hadde forsvunnet inn i oljenæringa. Da mente vi det var bedre at deres hender og hoder ble brukt der det var et faktisk behov, ikke knyttes til et håp om å komme tilbake til sin gamle jobb som kanskje, kanskje ikke, er der. Det viste seg jo også at svært mange av de som ikke ble permittert, men oppsagt, relativt raskt fant seg ny jobb. Heldigvis. (Men det er fortsatt de som sliter med å komme seg tilbake inn på arbeidsmarkedet.)
Permittering er en velment ordning som er avtalt mellom partene i arbeidslivet, arbeidsgiverforeningene, arbeidstakerforeningene og staten. I nedgangstider eller perioder uten arbeid kan arbeidsgiver permittere arbeidstakere. Arbeidstakere blir såkalt fritatt fra sin arbeidsplikt og arbeidsgiver fritatt for sin lønnsplikt. Det er en interessant bruk av begrepet ”frita”. Arbeidsforholdet fortsetter rent formelt, men den ansatte får dagpenger fra NAV i stedet for lønn. Dagpenger utgjør ca 62,4 prosent av tidligere inntekt før skatt for inntekt inntil seks ganger folketrygdens grunnbeløp (som per 1. mai 2018 var kr 96 883) . Det vil si at de som tjener mer enn 581 298,- ikke får 62,4 prosent av egen lønn men av 581 298,-. De som tjener dette eller mindre får 62,4 prosent sin lønn.
Før utvidelsen kunne arbeidsgiver gjøre i inntil 6 måneder sammenhengende, eller fra og til i 18 måneder. Med utvidelsen økte dette til 49 uker innenfor de samme 18 månedene.
Permitteringsordningen kan helt riktig gi bedrifter et pusterom til nødvendig omstilling. Men det kan også bety at folk i stedet for å ta en jobb med full lønn et sted det er behov for dem, blir værende i en ordning i håp om at deres nåværende arbeidsgiver kan ha behov for deres arbeidskraft senere. Da slipper også arbeidsgiveren å konkurrere på lønn senere for å lokke dem tilbake. Men selv om det skulle være en midlertidig svikt i etterspørsel, som man er sikker på at vil løse seg på sikt, så kan det for mange lønne seg å omstille seg selv i en ny jobb i en annen næring. Det er tøft å bli sagt opp. Men det er ikke noen dans på roser å være permittert heller.
Da jeg var permittert fra desember 2012 til juni 2013 gikk jeg ned mer enn 50 % i lønn, mens arbeidsgiver skjøv regningen for resten av lønnen over på skattebetalerne. Heldigvis har vi ikke barn, så det jeg hadde spart opp til bryllupsfesten vår ble brukt til lån og levekostnader, og den planlagte 40-årsdagfeiringen avlyst. Det er helt rimelig når man står ovenfor en radikalt endret livssituasjon. Hadde jeg blitt sagt opp og ikke fått ny jobb, hadde vi måttet selge leiligheten og funnet et billigere sted å bo. Det er for så vidt også er rimelig. Jeg kan ikke forvente å leve på samme måte dersom min inntekt blir mer enn halvert.
Men de som i dag reagerer på at vi normaliserer permitteringstiden tilbake til før oljeprisfallet, mener tydeligvis også det er helt rimelig at du som arbeidstaker skal betale svært lenge for at din arbeidsgiver skal kunne holde på din kompetanse til når de skulle få behov for den igjen. Det synes ikke jeg. Ordningen bør begrenses til kortsiktige svingninger der det er ganske sannsynlig at du skal tilbake til jobben din med full lønn. Det er det ene. Det andre er at dersom det så viser seg at arbeidsgiver går fra permittering til oppsigelse, så står du ikke bare uten jobb. Du har også brukt 49 uker av dagpengerettighetene dine som arbeidsledig på å være tilgjengelig for en arbeidsgiver som ikke hadde bruk for deg likevel. Det betyr at du har kortere tid på deg til å få ny jobb før også dagpengene bortfaller som inntekt. Jeg mener faktisk at å redusere permitteringstiden derfor er bedre for oss som arbeidstakere, så vi ikke plutselig risikerer å bli stående uten både jobb og inntekt fordi vi håpet i det lengste at arbeidsgiver kunne ta oss tilbake til full lønn.
For en gjeng som krangler over alle tiltak som gir mer gjensidig fleksibilitet i arbeidslivet, og mener alt av endringer er usosialt, er det jo virkelig interessant å se dem argumentere for en type fleksibilitet som så til de grader gavner arbeidsgiveren. Jeg kan se fordelen av permitteringsordningen for hjørnesteinsbedrifter der de ansatte kanskje må flytte for å få nye muligheter. Men når det er behov for arbeidskraften andre steder, bør både dette behovet dekkes og arbeidstakerne få mulighet til å starte på et nytt liv.
Nå fremstilles dette som et usosialt kutt av opposisjonen og mediene. Jeg mener det er de som er usosiale når de vil opprettholde en ordning som låser så mange til sin eksisterende arbeidsgiver i stedet for å finne en ny.
I forrige stortingsperiode økte Høyre og FrP i regjering permitteringsperioden fra 26 uker til 49 da den kraftige nedgangen i oljepris på kort tid førte til fare for masseoppsigelser. Noen trodde nok at de fleste som da ble permitterte, faktisk skulle tilbake i samme jobb når oljeprisen gikk opp igjen. Derfor ble dette sett på som et motkonjunkturtiltak for å hjelpe på situasjonen. I dag vet vi at det ikke skulle bli slik. Selv om oljenæringen i dag faktisk ansetter folk igjen, så kommer ikke de 50 000 arbeidsplassene som forsvant tilbake. Det var det også mange av oss som mente den gang. Så det var med noe uvilje at permitteringstiden ble økt. Også fordi andre næringer og offentlig sektor trengte kompetansen blant ingeniørene som tidligere hadde forsvunnet inn i oljenæringa. Da mente vi det var bedre at deres hender og hoder ble brukt der det var et faktisk behov, ikke knyttes til et håp om å komme tilbake til sin gamle jobb som kanskje, kanskje ikke, er der. Det viste seg jo også at svært mange av de som ikke ble permittert, men oppsagt, relativt raskt fant seg ny jobb. Heldigvis. (Men det er fortsatt de som sliter med å komme seg tilbake inn på arbeidsmarkedet.)
Permittering er en velment ordning som er avtalt mellom partene i arbeidslivet, arbeidsgiverforeningene, arbeidstakerforeningene og staten. I nedgangstider eller perioder uten arbeid kan arbeidsgiver permittere arbeidstakere. Arbeidstakere blir såkalt fritatt fra sin arbeidsplikt og arbeidsgiver fritatt for sin lønnsplikt. Det er en interessant bruk av begrepet ”frita”. Arbeidsforholdet fortsetter rent formelt, men den ansatte får dagpenger fra NAV i stedet for lønn. Dagpenger utgjør ca 62,4 prosent av tidligere inntekt før skatt for inntekt inntil seks ganger folketrygdens grunnbeløp (som per 1. mai 2018 var kr 96 883) . Det vil si at de som tjener mer enn 581 298,- ikke får 62,4 prosent av egen lønn men av 581 298,-. De som tjener dette eller mindre får 62,4 prosent sin lønn.
Før utvidelsen kunne arbeidsgiver gjøre i inntil 6 måneder sammenhengende, eller fra og til i 18 måneder. Med utvidelsen økte dette til 49 uker innenfor de samme 18 månedene.
Permitteringsordningen kan helt riktig gi bedrifter et pusterom til nødvendig omstilling. Men det kan også bety at folk i stedet for å ta en jobb med full lønn et sted det er behov for dem, blir værende i en ordning i håp om at deres nåværende arbeidsgiver kan ha behov for deres arbeidskraft senere. Da slipper også arbeidsgiveren å konkurrere på lønn senere for å lokke dem tilbake. Men selv om det skulle være en midlertidig svikt i etterspørsel, som man er sikker på at vil løse seg på sikt, så kan det for mange lønne seg å omstille seg selv i en ny jobb i en annen næring. Det er tøft å bli sagt opp. Men det er ikke noen dans på roser å være permittert heller.
Da jeg var permittert fra desember 2012 til juni 2013 gikk jeg ned mer enn 50 % i lønn, mens arbeidsgiver skjøv regningen for resten av lønnen over på skattebetalerne. Heldigvis har vi ikke barn, så det jeg hadde spart opp til bryllupsfesten vår ble brukt til lån og levekostnader, og den planlagte 40-årsdagfeiringen avlyst. Det er helt rimelig når man står ovenfor en radikalt endret livssituasjon. Hadde jeg blitt sagt opp og ikke fått ny jobb, hadde vi måttet selge leiligheten og funnet et billigere sted å bo. Det er for så vidt også er rimelig. Jeg kan ikke forvente å leve på samme måte dersom min inntekt blir mer enn halvert.
Men de som i dag reagerer på at vi normaliserer permitteringstiden tilbake til før oljeprisfallet, mener tydeligvis også det er helt rimelig at du som arbeidstaker skal betale svært lenge for at din arbeidsgiver skal kunne holde på din kompetanse til når de skulle få behov for den igjen. Det synes ikke jeg. Ordningen bør begrenses til kortsiktige svingninger der det er ganske sannsynlig at du skal tilbake til jobben din med full lønn. Det er det ene. Det andre er at dersom det så viser seg at arbeidsgiver går fra permittering til oppsigelse, så står du ikke bare uten jobb. Du har også brukt 49 uker av dagpengerettighetene dine som arbeidsledig på å være tilgjengelig for en arbeidsgiver som ikke hadde bruk for deg likevel. Det betyr at du har kortere tid på deg til å få ny jobb før også dagpengene bortfaller som inntekt. Jeg mener faktisk at å redusere permitteringstiden derfor er bedre for oss som arbeidstakere, så vi ikke plutselig risikerer å bli stående uten både jobb og inntekt fordi vi håpet i det lengste at arbeidsgiver kunne ta oss tilbake til full lønn.
For en gjeng som krangler over alle tiltak som gir mer gjensidig fleksibilitet i arbeidslivet, og mener alt av endringer er usosialt, er det jo virkelig interessant å se dem argumentere for en type fleksibilitet som så til de grader gavner arbeidsgiveren. Jeg kan se fordelen av permitteringsordningen for hjørnesteinsbedrifter der de ansatte kanskje må flytte for å få nye muligheter. Men når det er behov for arbeidskraften andre steder, bør både dette behovet dekkes og arbeidstakerne få mulighet til å starte på et nytt liv.
Nå fremstilles dette som et usosialt kutt av opposisjonen og mediene. Jeg mener det er de som er usosiale når de vil opprettholde en ordning som låser så mange til sin eksisterende arbeidsgiver i stedet for å finne en ny.