Ut på tur, alltid sur...

Etter at Aftenpoften fikk pris for fremragende metodebruk i journalistiske graveprosjekter etter avsløringer om stortingsrepresentanters reiseregninger, så er det ikke så rart at mange lurer på hva vi egentlig driver med på reise. Vel vitende om at jeg er nestemann på lista over dyre stortingsrepresentanter og med forventning om å se mine reisregninger på trykk, inkludert den der jeg begrunnet en taxitur med ”jeg ville hjem”, så tenkte jeg å blogge fra turen jeg er på nå. Mot bedre vitende og råd fra andre.

Hva skjer egentlig når vi er ute og reiser. Vel, denne gangen begynte jeg på reisen mens dere andre fortsatt hadde ferie, og avslutter på lørdag da vi lander rundt klokka 17. Jeg er medlem av Stortingets EFTA-komite, som følger opp norske interesser i forbindelse med både EU og EØS-avtalen, men også våre andre handelsavtaler via EFTA, som vi har sammen med Sveits, Island og Lichtenstein. Nå tar jeg det litt på husken, så da blir jeg vel hengt ut på faktisk.no (noen må jo holde liv i de også), men jeg tror delegasjonen reiser rundt tre ganger i året, hovedsakelig Brussel og/eller Strasbourg. Vi la en av turene til London for å ha møter med britiske parlamentarikere om ulike scenarioer som følge av Brexit. En gang i året kan det være en lengre tur der kun leder og nestleder i delegasjonen deltar. Jeg er nestleder. I går turen til Sør-Korea. Der er jeg nå, ferdig med dag to. Dette er reisedagbok fra dag null til en, samt litt bakgrunn. La oss begynne med bakgrunn.

EFTA signerte en handelsavtale med Korea i 2006, hvor vår samhandling i etterkant har økt med 10 %, en ganske betydelig vekst som resulterer i verdiskaping og arbeidsplasser hjemme og her (skriver fra et hotellrom i Seoul som ikke tåler den nye Aftenposten-testen, mer om det senere). Sør-Korea er en overraskende viktig handelspartner for Norge, med en samhandel på 28 milliarder kroner. Det er rundt 70 norske bedrifter her, hovedsakelig innen maritim og petroleum. Vi eksporterer fisk for 2,7 milliarder kroner, med hva det har å si for norske arbeidsplasser langs hele kysten. Og mulighetene er mange. Fornybar energi, akvakultur, sjømat, smarte byer, maritim teknologi og tjenester er noen av dem. De spiser mest sjømat i verden, og mens norske verft tapte i konkurransen om skipsbygging til Korea for noen tiår siden, har Norge tatt igjen på dette gjennom å nå levere teknologi, deler og tjenester til koreanske verft. Sør-Korea topper listen over land der norske utenlandsrederier har lagt inn ordrer. Det bor i underkant av tusen nordmenn her, mange i forbindelse med jobb i de norske selskapene som er representert.

Problemet med den gamle handelsavtalen er at den nettopp er det. Gammel. Den ble undertegnet i 2006, samme året som Facebook ble  lansert. Mye har skjedd siden den gang, for å si det slik. Avtalen trenger en oppgradering. Men så langt har koreanerne, forståelig nok, prioritert å signere nye avtaler i nye markeder og oppgradere avtalen med USA. Morsomt nok, når de som tror det bare er å forlate EØS-avtalen og få en såkalt bedre avtale for Norge alene, så kan ikke en gang EFTA bare knipse med fingrene for å få en eksisterende avtale oppgradert. Ikke stort nok marked, ikke interessant nok. Vi må med andre ord gjøre det interessant for Korea å bruke ressurser på en avtale for et marked på 14 millioner mennesker fremfor å prioritere en ny handelsavtale med Argentina, som har 43,8 millioner innbyggere. Den interessen har vært laber, for å si det sånn. Derfor er vi her. For å snakke med regjeringsmedlemmer, parlamentarikere og lokalt næringsliv og overbevise dem om at det er en god ide å investere i gamle relasjoner. For det er det.

Da må vi jo må komme oss hit på et vis. Og ha et sted å sove. Og det kan jo gjøres på turistklasse og et rimelig hotell utenfor byen. Men vi har fløyet Business Class, og bor på Four Seasons. Det siste er ganske nice, for å si det slik. Walk in-garderobe, dobbeltseng og både plass til en sofa og et skrivebord. Og separat toalett. Som friker meg ut. Jeg vet ikke hva som er verst, at lokket åpner seg automatisk når jeg nærmer meg eller at toalettsetet er oppvarmet. Jeg heller mot det siste. Det skyller ned automatisk. Heldigvis. For jeg er redd jeg får en ufrivillig vask, klipp og føn hvis jeg trykker på noen av knappene i panelet. I-landsproblemer.

Så mens du nøt den siste dagen i ferien din på mandag, brukte jeg fridagen til å sette meg på et fly. Jeg sto opp rundt åtte, Gubben kjørte meg til Gardermoen klokken 11 (nei, dukker ikke opp på en reiseregning, vi gjør det for å maksimere tiden vi ser hverandre), flyet gikk til Helsinki klokken 13 – og videre derfra til Seoul klokken 17:30 lokal tid. Flytiden derfra var rundt åtte timer. Det er omtrent avgang, en flymiddag (nam), filmen ”The Favourite” (store forhåpninger, skuffende leveranse), to timer med å forsøke å sove på et tidspunkt (sånn rundt ni om kvelden) som var helt unaturlig å få sovnet på, en dokumentar om det finske skolesystemet (helt grei), en frokost (flymat, yay) og en dokumentar om drinken ”Dry Martini” (flyturens underholdningsvinner) og en gjennomgang av landbakgrunn, handelsavtalen, internasjonale relasjoner og politiske forhold i Korea.

Flymat. Nam.

Vi landet rundt 01:30 norsk tid. På grunn av en svært effektiv flyplass rakk vi ett tog tidligere enn vi trodde inn til byen. Jaggu flaks. For da fikk vi tre kvarter på hotellrommet, hvor jeg fikk sett gjennom spalten jeg hadde deadline på til Dagsavisen, dusjet og skiftet før vi dro til den sveitsiske ambassaden for å begynne dagens møter klokka 12 lokal tid, klokka 05:00 i Norge. Vi begynner med landbriefing fra den norske og sveitsiske ambassadøren (vår norske ambassadør Frode Solberg er helt fantastisk), har lunsj til klokken syv norsk tid, fortsetter med fire foredrag om status og innhold i Koreas handelsavtaler, og etter en sårt tiltrengt kaffepause rundt klokken ni norsk tid, sånn 25 timer etter at jeg sto opp for å komme hit, så skal jeg innrømme at jeg var litt ukonsentrert da ett av de sveitsiske selskapene som skulle presentere utfordringer med dagens handelsavtale for dem i Korea. Jeg tror jeg sov med øynene åpne (et triks jeg lærte i spansktimene på videregående) og gikk glipp av en slide, for overgangen fra en slide til den neste ga ingen mening, for å si det slik. Også to norske selskaper fortalte om sine utfordringer, før vi ble busset tilbake til hotellet.

Bussen var så fin, med skinnseter og greier, at jeg ble frarådet å ta bilder og legge ut på facebook. Det skaper politikerforakt, ser du. Så da publiserte jeg det der. Og her.

Nå er klokka 17:30, eller 11:30 norsk tid, og klokka 17:44 ligger jeg med dyna over meg for å få 20 minutter søvn før jeg må skifte og møte i resepsjonen for å dra på middag med delegasjonen hos den norske ambassadøren.

Klokken 17:51 banker det på døra. Housekeeping. Som spør om jeg trenger håndklær. Det gjør jeg ikke. Jeg trenger søvn. Så hun gir meg to kaker pakket i en tøypose og sier hadet. Jeg legger meg igjen, sover ett kvarter, står opp og tar på et ambassadevennlig antrekk, pudrer nesen og går ned i resepsjonen.

Her skylder jeg faktisk å gjøre oppmerksom på at stortingsrepresentanter verken er omfattet av arbeidsmiljøloven eller får lønn og overtid. Vi får en årlig godtgjørelse, uansett om vi sover på jobb eller ikke. Jeg føler ikke at jeg sover på jobb. Middagen er over rundt 21:00, klokken 14 norsk tid, og det er 30 timer siden jeg sto opp for å dra hit. 

Full disclosure: jeg drakk champagne på flyet. Tre glass. Helt sant. Vi fikk også vin hos ambassadøren. Tenk det. Om ikke det var nok, så var det jo første kvelden i Korea og kvelden var jo enda ung, så inspirert av dokumentaren jeg så på flyet tok jeg en Dry Martini i baren i underetasjen på hotellet. Og en øl. Og en Negroni. Og så husker jeg ærlig talt ikke mer før jeg sto og spiste to småkaker fra en tøypose på hotellrommet, der jeg var i seng rundt klokken 24. Altså lokal tid.

Full disclosure: De har Spa på hotellet. Og en skjønnhetsavdeling. De har strengt tatt et treningsrom også, men det visstnok et sentralt poeng i at norske stortingsrepresentanter bor på hoteller med Spa og skjønnhetsavdelinger. Jeg kunne trengt en runde i det siste, for å si det sånn. De som synes det er sløseri at vi bor steder med avdelinger og rom vi ikke bruker, så har jeg heller ikke vært i treningsrommet. Vi dro klokken 8:40 med bussen med skinnsetene til EU-delegasjonen for dagens første møte. Nå er klokka 00:45 lokal tid, og vi skal dra fra hotellet klokken 7:20.

Og hvis du er den journalisten i Aftenposten som ringte for en stund siden og spurte hva jeg selv hadde gjort for å sørge for billigere hotell på reise, så trenger du ikke ta deg bryderiet med å ringe meg om dette. Jeg har ikke løftet en finger. Ja, jeg stilte spørsmål ved om det virkelig var nødvendig at norske stortingsrepresentanter bodde fire uker på skattebetalernes regning i New York for å forstå FN, når det holdt med to uker for andre lands representanter. Så jeg har bodd på Four Seasons sentralt i Seoul med resten av EFTA-delegasjonen uten å insistere på å bo alene på et billigere hotell utenfor byen. I dokumentene våre står det at prisen per rom er 245 euro per natt.

Overskrift: ”Kritiserte storingsreiser, bor selv i sus og dus i utlandet”.

Vær så god.

Mer kommer…. sove nå.