Ut på tur - Ulsan vs Ulsteinvik

- Nei, men for pokker da. Ikke bare har bussen skinnseter, men det står jaggu ”VIP” på plassene i tillegg. Nå skal det koke på Internett om politikere som reiser rundt i sus og dus, tenker jeg på dag tre av EFTAs parlamentarikerreise til Korea.

(Dette publiseres etter at vi har kommet hjem.)

 

Vi møttes kl 7:20 ii resepsjonen for å ta 8-toget fra Seoul til Ulsan, hvor vi skal besøke Hyundai Motors og Hyundai Heavy Industries. Hurtigtoget tar bare to timer, og landskapet suser forbi mens vi henholdsvis sover, leser, småprater og blogger. Byen kunne egentlig bare blitt kalt Hyundai-byen. Vårt første møte er med byens ordfører, dedikert til å videreutvikle og fornye industrien byen bygger på. Korea, som i sin tid utkonkurrerte Norge på bygging av skip, er nå i ferd med å bli utkonkurrert av Kina innenfor samme område. De ser aktivt etter nye markeder og muligheter, hvor fornybar energi og offshore vindmøller kan være en mulighet. I tillegg har ordføreren ambisjoner om å bli en av de største havnene for olje og gass i Asia. Vi uttrykker våre respektive lands ønske om å kunne bidra til dette, og han nevner spesielt samarbeidet med Equinor. Vi nevner spesielt ønske om å oppgradere handelsavtalen for å få til økt samarbeid. Han virker som en ordfører som kan påvirke beslutningene i hovedstaden på vegne av byen sin.

Vi ankommer Hyundai-hotellet, hvor vi spiser lunsj. Ingen vin. Bare vann. Så går turen til Hyundai Motors, hvor vi får høre at i denne byen utdanner man seg ved Hyundai Universitet, blir du syk får du behandling på Hyundai sykehus, du ler og gråter i Hyundai teater, og spiser i bedriftsrestauranten. Som sagt. Hyundai-byen. Da jeg besøkte Samsung i 2015 kunne de sikkert sagt det samme om området der de lå. Koreansk økonomi er dominert av disse massive selskapene, såkalte chaebols. Dette er flere titalls store familie-kontrollerte konglomerater som har spilt en viktig rolle i utviklingen av den sørkoreanske økonomien siden 1960-tallet, og i et samspill med myndighetene som er en (u)salig blanding av kommandoøkonomi og markedsøkonomi, alt ettersom. Selskapene har blitt gitt privilegier, mot å aktivt følge regjeringens politikk. Dette har gitt eventyrlig økonomisk vekst, men med store utfordringer for inkludering av det sivile samfunn. Du er enten innenfor eller utenfor, vinner eller taper. Så lenge økonomien vokser er dette sjelden et problem, fordi flere vinner enn taper. Nå, når økonomien slakker av, blir motsetningsforholdene tydeligere. Mangelen på godt trepartssamarbeid for å forebygge konflikter kan bli et problem når økonomien må omstille seg. Den forestående eldrebølgen kan løses gjennom å inkludere flere kvinner i arbeidslivet, men foreløpig går de fleste kvinner ut av arbeidslivet når de får barn, og ikke minst er forventningene til barna så høye at det er en heltidsjobb å følge dem opp fra skole på dagtid til kveldsskole og hjemmeundervisning, frem til en høyere utdanning som leder til arbeidsledighet og de brutte forventningers forbannelse. Kjent som et av verdens mest innovative land, drevet av gamle industrier, så kan det være interessant å følge Korea. Ikke minst som økonomisk partner. Det er i norsk interesse at koreansk økonomi går bra. Derfor snakker vi også om at kvinner i arbeidslivet har bidratt mer til norsk økonomi enn oljen, og muligheter for omstilling til fornybart gjennom utveksling av kompetanse gjennom handel. En oppdatert handelsavtale vil sikre dette. Jeg tror også det er i Koreas interesse å utdype og utvide samarbeidet for å få til den omstillingen de faktisk vil trenge. 

Vi får se Hyundai Motors samlebånd, som er akkurat som vi har sett det på tv. Bilene settes sammen mens de glir bortover fra gruppe til gruppe av spesialiserte arbeidere. Jeg vil anta at de ulike delene nok produseres automatisert, men å sette sammen bilen er i høy grad manuelt. Under tretti prosent av prosessen er automatisert, og det hørtes ikke ut til at de hadde tenkt å endre på det med det første. Unntaket er å sette inn stolene, som er så tunge at det ville vært tidkrevende å gjøre det manuelt, så en robotarm løfter setene fra samlebåndet i taket og ned og inn i bilen på bakkenivå. Stilig. Vi blir presentert for en ny modell som enda ikke er på markedet, og den mannsdominerte delegasjonen smiler fra øre til øre. Det ferdigstilles en Hyundai-bil hvert tiende sekund. En av de ferdige bilene sto klar for testing hadde adresse Norge. Garantert ikke tilfeldig. Mest sannsynlig skal den shippes av EUKOR, eid av norske Wallenius Wilhelmsen og koreanske Hyundai Motor Company og Kia Motor Company. 

I en verden med økt proteksjonisme, også her hjemme, hvor flere snakker om selvforsyning og økt egenproduksjon, så er det interessant å se på de integrerte verdikjedene Norge er en del av. I Europa produseres hver tredje bil med norsk aluminium, og nå er det flere som jobber med bil enn med forsvarsprodukter på Raufoss. Norsk teknologi selges til oljeplattformer, skip og offshoreinstallasjoner i Korea, som igjen kjøpes av norske selskaper. Samhandlingen øker verdiskapingen og trygger arbeidsplasser. Det er disse verdikjedene som kuttes uten gode handelsavtaler og internasjonale regler for skatt, likebehandling av nasjonale og internasjonale selskaper og en aksept for internasjonale tvistedomstoler som sørger for at de ulike aktørene og landene følger de spillereglene de tross alt har blitt enige om. Særlig et lite land som Norge er helt avhengig av rettferdig likebehandling for å ha en sjanse i konkurransen i verdens største markeder mot verdens største selskaper. Vær virkelig god på det du er god på, samhandle om resten.

Sitatet tilhører Chung Ju-Yung, senere med tilnavnet Asan, grunnlegger av Hyundai og en feiret forretningsmann i Korea. Nærmeste vi kommer i Norge er vel Sam Eyde og Norsk Hydro, men som så ofte blir sammenligningene feilaktige, bare for å gi et bilde av betydningen, heller enn innholdet. Men nå er jeg langt utenfor poenget med disse blogginnleggene, nemlig å vise hvor mye vi koster på tur, ikke hva vi faktisk lærer. Det vi lærer kunne vi jo strengt tatt lest på kontoret hjemme. Hvorfor trenger noen å reise i 2019 i det hele tatt? Når politiske ekstremister klarer å utveksle inspirasjon og ideer på Internett, burde vel politikere, forretningsfolk, ingeniører etc kunne gjøre det samme. Tross alt kan vi vel allerede nå slå fast at #flyskam blir årets nyord, og mennskelig samhandling litt mindre viktig i en stadig mer polarisert verden, der vi helt åpenbart har lite å tjene på å samhandle mer. Nok om det. Tilbake til ”Asan” Chung Ju-Yung 1915-2001.

Kjent for sin nøysomhet og hardt arbeid, startet Asan med to tomme hender (ikke helt riktig, hvis jeg forsto det riktig solgte han en av familiens kuer for 70 won og dro til Seoul som 16 åring). Her jobbet han blant annet som sykkelbud, hvor han fra å ikke kunne sykle snart fraktet mer enn de andre på sykkelen fordi han sto på og ikke ga seg. Hans første butikk var Keyong-Il Rice Store, og i 1946 startet han Hyundai Auto Repair Works, og resten er et lite stykke industrihistorie. Han insisterte på at eksport var den eneste måten for et land som Korea, som er fattig på naturressurser, til å ikke bare overleve, men å hevde seg i verdensmarkedet. Som sagt, så gjort – og Sør-Korea har gått fra å være et av verdens fattigste land på femtitallet til  å ha den 13. største økonomien i dag. Nord-Korea hadde faktisk bedre økonomisk vekst etter Korea-krigen, men sør tangerte dem på 60-tallet. 

Alt dette vet jeg fordi vi selvsagt ikke bare fikk en omvisning på ”Asan” Chung Ju-Yung-museet i fabrikken, der vi også fikk se to par utgåtte sko som symbol på nøysomhet, men vi var så heldige å få en minnemedalje med oss hjem som gave, med litt av historien skrevet ned. Så vi blir smurt med gaver også på disse turene. Korrupte politikere på tur, altså. Skal komme tilbake til gaver i et betydelig kortere innlegg.

Vi besøker også verdens største skipsverft, eid av Hyundai Heavy Industries. Bildet yter ikke området rettferdighet, men jeg kan forstå at en by med 1,1 millioner innbyggere fort kan konkurrere ut norske Ulsteinvik, med 6000 innbyggere, når det for eksempel kommer til tilgjengelig kompetanse og arbeidskraft. Ikke at det at dette går inn på norske politikere og norsk debatt. Da er vi vel tilbake til det at norske politikere bør bli hjemme og lese om Korea på kontoret. I 2008 hadde Ulsan et følge Wikipedia et bruttonasjonalprodukt på 63,817 USD og ville alene vært verdens tredje mest velstående økonomi, høyere enn Norge, Singapore, USA, Hongkong og Sveits. Lurt å ha besøkt ordføreren for å snakke om fremtidige muligheter, for å si det slik. Ulsteinvik har en videregående skole, en folkehøgskole og Høddvoll stadion, hjemmebanen til Idrottslaget Hødd. Bare for at dette ikke skal bli misforstått, dette bildet gjør ikke Ulsten mindre imponerende, snarere tvert i mot. Det sier alt om norske selskapers kompetanse og teknologiutvikling, når vi likevel har norsk industri og norske verft som faktisk klarer å hevde seg i verdensmarkedet. Det gjør de også på grunn av konkurranse, ikke på tross av den. Det er gjennom konkurranse vi utvikler bedre produkter og tjenester, ofte gjennom bedre prosesser og bruk av mindre ressurser, som senker prisen og øker konkurransekraften. Et høyt lønns- og prisnivå, mangel på arbeidskraft og høyere skatter og avgifter gjør at norske selskaper må være langt bedre enn våre internasjonale konkurrenter for å hevde oss. Vi har industriproduksjon i Norge som er langt høyere enn vårt innbyggertall skulle tilsi. Det hjelper ikke bare å heie på norske industri og Ulsteinvik, uten å forstå Ulsan og hvem vi både konkurrerer med og også selger til. Industrien i Ulsan gjør Norge bedre. Teknologien fra Norge skaper muligheter i Ulsan.