 |
| Bompenger gjør vondt i skatteviljen. |
Innlegg publisert i Finansavisen 6.6.2019.
Med jevne mellomrom publiseres undersøkelser som viser at nordmenn, uavhengig av partibakgrunn, er villige til å betale mer i skatt. Som regel er spørsmålet stilt med en forutsetning om at dette går til sykehus, eldreomsorg, skole og barnehager. Bompengeopprøret viser at folks skattevilje kanskje ikke er så høy som mange vil ha det til. Det går en grense. Særlig når det tydeliggjøres hva pengene brukes til. Kanskje vi med dette kunne fått en bedre debatt om både pengebruk og politiske kompromisser.
De fleste nordmenn svarer sympatisk nok at de gjerne betaler mer skatt for å finansiere offentlig velferd. Men de finansierer også budsjettsprekker, bistandsmidler vi ikke vet om virker, IT-prosjekter som aldri blir ferdigstilt, klimatiltak vi ikke tror på effekten av og politikeres reiseregninger. Sløseriombudsmannen på Facebook skrev nylig at mens kunstner Vegard Vinge har fått 35 millioner skattekroner for å bæsje og tisse på en scene i Berlin de siste syv årene, tar ikke staten seg råd til å bevilge 20 millioner til vikingskipene på Bygdøy. Vi er mange som kunne fått vondt i skatteviljen av mindre.
Dersom alle var enige om at en fornuftig pengebruk der vi finansierer statens kjerneoppgaver, samt et sosialt sikkerhetsnett og våre kulturskatter, så kunne vi antageligvis invitert til skattelettefest på Høyres hus. Men det eneste gyldige politiske argumentet i mange debatter er hvor mye penger man har bevilget. Få er interessert i resultatet.
Selv er jeg både for at forurenser skal betale, og generelt for at bompenger også kan finansiere både sykkelvei og kollektivtrafikk. Men det bompengedebatten synliggjør, er flere ting. For det første går det en grense for alt. Når prisen du betaler for en tjeneste blir synlig nok, blir folk mer opptatt av pris og kvalitet. Derfor er det å innføre automatisk trekk av skatten over lønnsslippen noe av det smarteste sosialdemokratiet i Norge noen gang har gjort. Ikke minst at selv om du er ansvarlig for opplysningene i skattemeldingen, så trenger du nesten røre den for å sende inn. Det gjør det lettere for politikere å selge inn budskapet om gratis tjenester. At jeg likevel vil påstå at de fleste av oss betaler moderat inn i personskatt i forhold til tjenestene vi faktisk får, betyr ikke at man ikke skal være opptatt av hva man faktisk betaler. Middelklassens store illusjon er som kjent at noen andre enn dem selv betaler for godene de får.
For det andre må vi være forsiktig med å ikke polarisere økonomien, der et fåtall får store skatteletter, samtidig som vanlige lønnsmottagere får økte utgifter gjennom egenandeler og avgifter. Begge deler kan være riktig, men må balanseres.
For det tredje må alle politiske kompromisser bygge på å løse det folk flest faktisk er opptatt av. I flere av bompengepakkene har politikere på tvers av partier og kommune- og fylkesgrenser dyttet mye inn i pakkene for å bli enige. I motsetning til storting og regjering, har ikke kommune- og fylkespolitikerne et oljefond å ta fra, så de sender regningen til bilistene i stedet for å prioritere i egne budsjetter.
For å sørge for at folk ikke får vondt i skatteviljen er det viktig at vi som politikere bryr oss mer om resultater enn bevilgninger, selv om hverken medier eller opinion ser ut til å være opptatt av det. Vi må tørre å ta debatten om prioriteringer i egne budsjetter, så folk flest ikke må prioritere i sine. Skatteviljen er høy, men ikke ubegrenset. Det bør den heller ikke være.