 |
| Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen |
Klassekampens tidligere nyhetssjef, nå kommunestyrepolitiker for Rødt i Stavanger, Mímir Kristjánsson harselerer over at undertegnede bruker meg selv som eksempel når jeg snakker om Nav og dagpenger. Som Høyre-politiker bør jeg jo sitte ned og holde kjeft om min såkalte lidelseshistorie om at jeg har vært arbeidsledig og permittert, og helst oppfylle fordommene om at vi alle er født med sølvskje i munnen og lever av renta fra formuen min far bygget opp. Som pensjonert rørlegger stusser sikkert faren min over det, men han er da heller ikke høyremann.
Mitt poeng er at alle, uansett klasse og bakgrunn, kan ha behov for å lene oss på den velferdsstaten som er bygget opp gjennom flere årtier og regjeringer med ulik politisk farge. Det er kanskje også velferdsstatens suksess. Selv om jeg mener den skal være mye for dem som trenger den mest, og dermed litt mindre for oss andre, så er det viktig for dens oppslutning at alle forstår betydningen av den og dens rolle. Både Kong Solomon og Jørgen hattemaker får foreldrepenger, barnetrygd og dagpenger ved arbeidsledighet. Det bedrer skatteviljen til Kong Solomon. Men han hadde måtte selge unna gods og gull før han fikk sosialhjelp, som er målretta mot dem som har minst fra før. Fordi jeg selv har trengt hjelp i kortere og lengre perioder av livet, som er noe annet enn det Mimir harselerer med, så setter jeg pris på Nav og den velferdsstaten vi har, og vil at andre også skal forstå hvor viktig den er.
Velferdsstaten er for alle. Den politiske uenigheten begynner med hvor mye den skal være for alle, og hvordan den skal innrettes. Hvilke krav som skal stilles, og hvordan fellesskapet best kan stille opp for å løfte de som trenger det mest.
Stråmannfortellingen til Kristjánsson er at jeg tror dagpengemottakere har mye å lære av undertegnede, mens jeg mener jeg har lært mye av å være dagpengemottaker.
At Kristjansson først nå oppdager at jeg er Høyres talsperson for arbeid og sosial, eller «regjeringens faste utskremte i debatter om arbeid og trygd» får jeg ta på egen ubrukelighet og usynlighet i debatter, for den rollen har jeg hatt siden høsten 2017. Men det er en helt annen lidelseshistorie.