Det er nå ti år siden den saudi-arabiske bloggeren Raif Badawi ble arrestert og senere dømt til ti års fengsel og tusen piskeslag. Da startet Amnesty International en verdensomspennende aksjon med krav om umiddelbar og betingelsesløs løslatelse. Han skulle blitt løslatt nå, men sitter fortsatt fengslet. På markeringen i dag hadde flinke aktivister fra Amnesty-gruppa ved Norges Miljø- og biovitenskapelige universitet laget en tidslinje over hendelsene de siste ti årene for å sette det hele i perspektiv. En av appellantene fortalte at de måtte google litt for å finne milepæler. Hun var bare ti år da Badawi ble fengslet. Det traff ekstra godt, da Amnestys Ina Tin akkurat hadde fortalt at for Raif så var det ikke bare fengsling og tortur som var smerten i hans liv, men det faktum at han ikke fikk se og oppleve sine tre barn vokse opp. Han var bare 28 år da han ble arrestert. Hans ene sønn er nå gammel nok til å operere Raifs twitterkonto, der vi venter på nyheter om han blir løslatt.
Jeg husker ikke hvordan jeg først leste om Badawi, men dette var i kjølvannet av den såkalte arabiske våren, der sosiale medier hadde vært sentrale i organisering og oppmerksomhet rundt demonstrasjonene. Derfor fulgte også norske politiske bloggere og SoMe-entusiaster med på bloggkollektiver, individuelle bloggere og aktiviteter i sosiale medier i land som Tunisia, Egypt og Libya. Andre regimer fryktet selvsagt at opprørene skulle spre seg. Så selv om Raif Badawi ikke var på vår radar i første omgang, så ble han det da han ble arrestert og fikk en brutal dom for å ha operert en blogg der han luftet for liberale tanker for det reaksjonære regimet som selv middelalderen ville ha betakket seg for. De tusen piskeslagene skulle fordeles over flere offentlige piskinger for at han ikke skulle drepes, men lide over tid. Bare erfarne torturister og forbrytere tenker ut slikt.
Hans forbrytelse er at han tror på det sekulære samfunn, og at en styreform basert på religiøse dogmer ikke er veien til fremskritt. Ikke nødvendigvis på grunn av religionen i seg selv, men fordi det er så enkelt at trafikkregler, arbeidsmiljølov eller styringsprinsipper for offentlig sektor ikke kan bli avledet fra religion. Rett før han ble arrestert i 2012, skrev han om liberalismens natur. Han skriver at for han, betyr liberalisme ganske enkelt lev og la leve. Les mer om hva han skrev om her;(lenke til artikkel i The Guardian). Her er min appell fra første Amnesty markering i Oslo.
Da han i januar 2015 skulle piskes (les det en gang til: piskes), mobiliserte Amnesty i Norge og mange andre land til demonstrasjoner foran saudiske ambassader. Piskingen stoppet, de omfattende internasjonale protestene ble en belastning for Riyadh. Amnesty har fortsatt de månedlige demonstrasjoner foran Saudi-Arabias ambassade i Oslo. De siste syv årene demonstrantene ropt, holdt appeller og plakater for å vise at vi vet og ikke glemmer. Amnesty har også tatt frem andre samvittighetsfanger som holdes fengslet. Raif Badawi er tross alt, trist nok, bare en av mange. En av de som har holdt et konstant trykk fra politikerne er SVs Karin Andersen, som ikke kunne være med i dag, og som også har nominert flere saudiske kvinneaktivister til Nobels fredspris og også har hatt et sterkt engasjement i denne saken.
I dag skulle vært en markering av Raif Badawis løslatelse. Han er enda ikke fri. Og skulle han slippe ut, vi krysser fingrene, så innebærer straffen også utreiseforbud de ti neste årene og forbud mot å ytre seg og bruke stemmen sin i offentligheten. Han slippes med andre ord bare ut i et litt større fengsel. Fortsatt uten mulighet til å se barna sine. Det er hjerteløst og ondskapsfullt. Og bekrefter legitimiteten i kritikken av regimet. Les mer om Amnestys aksjon her.
Free Raif Badawi - fullt og helt. Nå!
 |
| Nei, Amnesty. Det er vi alle som skal takke dere. |