Grunnen til at de fleste politikere "feiler" i sosiale medier er at de ikke våger å gjøre noe feil i det hele tatt.
- Det er veldig lett å kritisere politikere for å ikke mestre de nye mediene, det som er positivt er at man prøver og er på de nye plattformene, prøver å være aktive og kommunisere med velgerne.
Dette sa førsteamanuensis på Institutt for medier og kommunikasjon, Gunn Enli, på NRK Kulturnytt i dag morges. Men hun la til at politikerne ofte sliter med å finne den riktige balansen i innholdet på det de ønsker å dele.
- Sosiale medier er en slags semiprivat arena hvor man skal dele, skal ytre seg som privatperson, hvor man skal vise sin personlighet på en litt annen måte.
Her feiler mange, mente hun. Men gjør de egentlig det?
Etter å ha holdt kurs om politisk bruk av sosiale medier både i og utenfor eget parti, opplever jeg helt riktig at mange er usikre. På den ene siden oppfordres de til å nettopp dele av seg selv, la leserne bli kjent med dem på en annen måte, åpne for dialog og innspill. Men de, som alle andre, ser jo også hvordan kollegaer blir pisket på plass av såvel illsinte brukere, både politiske motstandere og medstandere som tar avstand om de nettopp forsøker seg med humor, dialog og å ytre seg som privatperson. Og gud forby - skulle man drite seg ut ved å si at en politisk motstander har et poeng, så er det lite nåde å få. Er man raus med en politisk motstander vil det du sier garantert bli brukt mot dine egne, og dine egne vil se på deg som en som dolker eget parti i ryggen. Hvordan man i tillegg med vilje tolker hverandre i verste mening som del av det politiske spillet har SVs Jens Kihl skrevet godt om i en kronikk på NRK Ytring.
Det politiske spillet åpner rett og slett ikke for raushet.
Dette har lite med sosiale medier å gjøre. Som tidligere Høyre-rådgiver Odd Hoen-Sevje så fint har oppsummert i egen Twitter-profil: "Twitrer privat helt til jeg twitrer noe som er dumt nok til å havne i en avis". De tradisjonelle mediene forflater saker, fragmenterer og polariserer, samtidig som de mener at det er den stadig voksende staben av kommunikasjonsrådgivere som er et demokratisk problem.
Hva kom først - høna eller egget?
Da Sveriges utenriksminister Carl Bildt begynte å blogge i 2005, kritiserte svenske medier han for å være udemokratisk. At en politiker skulle kunne kommunisere direkte med velgerne uten å filtreres gjennom journalister var helt uhørt. Lignende holdninger kunne vi høre i debatter i Norge. Det var selvsagt før mediene oppdaget hvilken gullgruve sosiale medier var for politisk skandalejournalistikk. Som for eksempel når en samferdselsminister fra Senterpartiet retvitrer en melding fra en som skriver "Fuck Oslo" når hun koser seg hjemme på påskeferie (både jenta og statsråden, vil jeg tro). Det er vel neppe noen av dem som gjør noe lignende igjen. Som jeg skrev i Kampanje - vær deg selv nok.
Dette er ikke en feil på linje med når Ulf Leirstein i FrP trykker "like" på¨rasistiske kommentarer på Facebook, og i NRK Kulturnytt forklarer det med at han er for ytringsfrihet fordi da kan han ta til motmæle mot de han er uenige med. Å trykke "like" er ikke å ta til motmæle, selv om det ofte brukes for å vise at jeg har lest og satt pris på kommentaren din.
Men det største problemet til de fleste politikere er uansett ikke at tabber seg ut i sosiale medier. Det største problemet er at ingen gidder å høre på hva de sier. Selv om vi ber dem komme seg på sosiale medier, opplever de at de overhodet ikke får respons. Trygt, godt og kjedelig skriver de om gode skoler, for eller mot skattelette, fellesskap, næringspolitikk, byutvikling og samferdsel. Bare for å oppleve at det er bildet av den mislykkede bursdagskaka som får flest likes på Facebook. Kanskje ikke så rart. Når vi blir trent til å høres ut som politiske løpesedler, med innøvde svar for å ikke støte noen, blir det lite engasjerende.
Når da en sjelden gang kommentarfeltet i bloggen din blir tatt over av en rasende masse som antakeligvis aldri ville stemt partiet ditt, men nå later som om du er helt og holdent grunnen til at de ikke vil gjøre det, fordi du har sagt ja/nei til innvandring/EU/skattelette/kontantstøtte/abort - vel, da får vi de politikerne på sosiale medier vi fortjener.
Grunnen til at de fleste politikere feiler i sosiale medier er at de ikke våger å gjøre "feil" i det hele tatt. Hvilket betyr at modige valg antakeligvis også uteblir også andre steder.
Jeg personlig tror dessuten at de som kan gjøre størst suksess er lokalpolitikere som skriver om nære ting, ikke profilerte politikere nasjonalt. Hva mener du er utfordringen med den politiske debatten på sosiale medier og hvorfor? Hva kan, om noe, gjøres med det?