I 2013 er ikke den viktigste likestillingskampen verneplikt for kvinner, men valgfrihet for menn.
Venstres landsmøte gikk inn for verneplikt for kvinner, Arbeiderpartiet tar opp saken på sitt landsmøte i helgen og Høyre på landsmøtet i begynnelsen av mai.
La det være klart. Grunnen til at jeg er mot kvinnelig verneplikt er fordi jeg er prinsipielt mot verneplikt generelt. Det er prinsipielt galt å kreve ett år av et menneskes liv i statens tjeneste til luselønn. Å utvide ordningen til også å gjelde kvinner er å gå et skritt i feil retning. Prinsipielt sett.
Når det er sagt, kan unge kvinner tjene på å gå inn i forsvaret. Særlig om de velger å ta en av de mange utdanningsmulighetene forsvaret kan tilby. Det er få steder unge mennesker kan få lignende type tillit og ansvar så raskt som i en organisasjon som forsvaret. Dermed kan også de få en anerkjent ledererfaring de ellers måtte jobbe dobbelt så lenge for å få i både offentlig sektor eller privat næringsliv.
Forsvaret vil få fordelen av at de har flere talenter å plukke fra. I kritikken mot et vervet forsvar har vi ofte sagt at det er ikke alltid de ivrigste kandidatene som er mest egnet (slik det også er andre steder). Innen rekruttering er ofte "den motvillige kandidaten" den mest interessante, fordi de gjerne har reflekterte motforestillinger som gjør dem bedre egnet som ledere. Dessuten skal ikke kjønn i seg selv være diskvalifiserende for en stilling, men kan av og til være kvalifiserende. Som for å komme i dialog med hele sivilbefolkningen under oppdrag i utlandet.
Det er altså en fordel for kvinner å verve seg til forsvaret, og det er en fordel for forsvaret å verve flere kvinner. Men når jeg først er for valgfrihet så mener jeg det bør være valgfritt å dedikere seg til tjeneste for fedrelandet. Også for menn. Men skulle vi gå inn for kvinnelig verneplikt i Norge så kan jeg leve med det. Det rammer ikke flere, det rammer bare et annet utvalg.
Derimot er en av våre viktige likestillingssaker kamp mot kontantstøtte og deltidsarbeid. Hele 41% av arbeidsføre kvinner jobber deltid. Vi ser at menn jobber mer når de får barn, mens kvinner jobber mindre. Barn får med andre ord ikke mer tid med mor og far, de får mindre tid med far og mer tid med mor. Først etter at barnet har blitt syv år øker fars tid med barna (se boks). Noen mener det er til barns beste at barna mer eller mindre kun vokser opp med mor, og en sliten, tidspresset far. Jeg synes begge foreldre har rett på tid med barna, og dermed at mor kunne jobbe mer og far mindre. At likestillingslandet Norge gir økonomiske incentiver som tar arbeidsføre, friske kvinner ut av arbeidslivet og reduserer fars tid med barna mens de er små, er for meg et mysterium. Vi vet at kvinner ofte tjener mindre og at det økonomisk sett fra familiens side derfor vil være kvinnen som fratrer arbeidslivet, derfor er ikke kontantstøtten kjønnsnøytral. Den sementerer eksisterende skjevheter i samfunnet, noe som gjør kvinner til yrkes- og pensjonstapere og mannen taper tid med barna sine.
Suksessfulle, eldre menn får gjerne spørsmål om hva de angrer på når de ser tilbake på sitt liv. Det ene svaret som går igjen er at de gjerne skulle sett mer til ungene da de vokste opp. I 2013 er nettopp det den viktigste likestillingskampen. Ikke verneplikt for kvinner. Men valgfrihet for menn.
Oppdatert: Interessant om presset og bekymringen menn har for å være den som bærer hele den økonomiske byrden for familien.
Venstres landsmøte gikk inn for verneplikt for kvinner, Arbeiderpartiet tar opp saken på sitt landsmøte i helgen og Høyre på landsmøtet i begynnelsen av mai.
La det være klart. Grunnen til at jeg er mot kvinnelig verneplikt er fordi jeg er prinsipielt mot verneplikt generelt. Det er prinsipielt galt å kreve ett år av et menneskes liv i statens tjeneste til luselønn. Å utvide ordningen til også å gjelde kvinner er å gå et skritt i feil retning. Prinsipielt sett.
Når det er sagt, kan unge kvinner tjene på å gå inn i forsvaret. Særlig om de velger å ta en av de mange utdanningsmulighetene forsvaret kan tilby. Det er få steder unge mennesker kan få lignende type tillit og ansvar så raskt som i en organisasjon som forsvaret. Dermed kan også de få en anerkjent ledererfaring de ellers måtte jobbe dobbelt så lenge for å få i både offentlig sektor eller privat næringsliv.
Forsvaret vil få fordelen av at de har flere talenter å plukke fra. I kritikken mot et vervet forsvar har vi ofte sagt at det er ikke alltid de ivrigste kandidatene som er mest egnet (slik det også er andre steder). Innen rekruttering er ofte "den motvillige kandidaten" den mest interessante, fordi de gjerne har reflekterte motforestillinger som gjør dem bedre egnet som ledere. Dessuten skal ikke kjønn i seg selv være diskvalifiserende for en stilling, men kan av og til være kvalifiserende. Som for å komme i dialog med hele sivilbefolkningen under oppdrag i utlandet.
Det er altså en fordel for kvinner å verve seg til forsvaret, og det er en fordel for forsvaret å verve flere kvinner. Men når jeg først er for valgfrihet så mener jeg det bør være valgfritt å dedikere seg til tjeneste for fedrelandet. Også for menn. Men skulle vi gå inn for kvinnelig verneplikt i Norge så kan jeg leve med det. Det rammer ikke flere, det rammer bare et annet utvalg.
Derimot er en av våre viktige likestillingssaker kamp mot kontantstøtte og deltidsarbeid. Hele 41% av arbeidsføre kvinner jobber deltid. Vi ser at menn jobber mer når de får barn, mens kvinner jobber mindre. Barn får med andre ord ikke mer tid med mor og far, de får mindre tid med far og mer tid med mor. Først etter at barnet har blitt syv år øker fars tid med barna (se boks). Noen mener det er til barns beste at barna mer eller mindre kun vokser opp med mor, og en sliten, tidspresset far. Jeg synes begge foreldre har rett på tid med barna, og dermed at mor kunne jobbe mer og far mindre. At likestillingslandet Norge gir økonomiske incentiver som tar arbeidsføre, friske kvinner ut av arbeidslivet og reduserer fars tid med barna mens de er små, er for meg et mysterium. Vi vet at kvinner ofte tjener mindre og at det økonomisk sett fra familiens side derfor vil være kvinnen som fratrer arbeidslivet, derfor er ikke kontantstøtten kjønnsnøytral. Den sementerer eksisterende skjevheter i samfunnet, noe som gjør kvinner til yrkes- og pensjonstapere og mannen taper tid med barna sine.
Suksessfulle, eldre menn får gjerne spørsmål om hva de angrer på når de ser tilbake på sitt liv. Det ene svaret som går igjen er at de gjerne skulle sett mer til ungene da de vokste opp. I 2013 er nettopp det den viktigste likestillingskampen. Ikke verneplikt for kvinner. Men valgfrihet for menn.
Oppdatert: Interessant om presset og bekymringen menn har for å være den som bærer hele den økonomiske byrden for familien.