Kampen mot voldtekt er en kamp om voldtekt for å støtte opp om det norske kjønnsmaktperspektivet, skrev Preben Z. Møller i gårsdagens VG. Videre mener han at mørketall og uvilje mot fakta tjener venstresiden. Dermed ender vi opp med en politikk og holdningskampanjer som ikke treffer. Voldtektsmenn er nemlig ikke hvem som helst. Som om noen har sagt det. Selv de mest radikale feministene på venstresida jeg kjenner, er enige om at flertallet av menn er ålreite menn som ikke hater kvinner.
Og der starter problemet med Møllers analyse. Utgangspunktet er feil. Han forsøker å vise at norske feminister ikke forstår gradsforskjellen mellom uønsket seksuell omgang med en klassekamerat etter en fest og at tre fremmede menn bryter seg inn i en leilighet og ikke bare voldtar, men også truer og utøver grov vold. Interessant nok mener Møller at det første er en anførselsvoldtekt, i motsetning til det andre scenariet. Men i straffelovens §192 B står det at ”den som har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen straffes for voldtekt med fengsel i inntil 10 år”. Uten anførselstegn. Er voldtekten begått at flere i fellesskap, og eller på en særdeles smertefull og krenkende måte, så øker strafferammen til 21 år. Med vennlig hilsen norske politikere av alle farger.
En statsadvokat var i fjor bekymret for at hyggelige, norske gutter kunne risikere tre års fengsel når de ”kun tok seg til rette” iet annet menneskes kropp. Møller mener åpenbart at dette ikke er uttrykk for holdninger. Når en kvinne har sovnet eller ikke er i stand til å gjøre motstand, eier hun ikke lenger sin egen kropp. Hun ”merker” bare at hun er ”voldtatt” dagen etter.
I 2011 ga politiet i Oslo ut rapporten om ”Voldtekt i den globale byen”. Her viste de til at den typiske Oslo-voldtekten skjer på nattestid i helgen, enten hjemme hos den anmeldte mannen eller hos den fornærmede kvinnen. Den anmeldte gjerningsmannen er i slutten av 20-årene og anmeldes av en kvinne han ikke kjenner, men har truffet i en festsituasjon. Det anmeldte overgrepet skjer ofte når kvinnen er dopet, har blackout eller sover. Men som oftest skjer voldtektene i forbindelse med trusler, tvang eller fastholding.
Ofte skjer altså voldtekten på en slik måte Møller setter anførselstegn på. Når han på den måten definerer vekk det politiet sier at er ”typisk”, og som mange av oss mener er et uttrykk for holdninger til kvinnens seksuelle integritet, står vi igjen med Møllers ønskede bilde av voldtektsmenn som asosiale og dysfunksjonell.
Men både høyrepopulister og Møller har rett. Ikke-vestlige menn med asylbakgrunn har voldtatt. Asosiale, voldelige kriminelle har voldtatt. Men også norske unge gutter har voldtatt skolevenninner nachspiel. Familiefedre har voldtatt sine koner. For å bekjempe voldtekt må vi altså jobbe bredspektret. Men Møller anerkjenner knapt det politiet kaller den typiske voldtekten, som i 2010 utgjorde 33,3% av de anmeldte voldtektene i Oslo. Deretter kommer relasjonsvoldtekter, som skjer mot partner eller eks-partner, på 25,3 prosent av de anmeldte. Voldtekter som skjer mot personer i sårbare livssituasjoner utgjorde 20,4 prosent. Overfallsvoldtekter utgjorde 12,9 prosent i 2010, som var et toppår for voldtektsstatistikken i Oslo, der kun seks av voldtektene ble oppklart - hvor de som ble dømt helt riktig var ikke-vestlige med asylbakgrunn. Men blant de 17 sakene som ikke har blitt oppklart har ofre også beskrevet gjerningsmenn som norske/lyse/nordiske. Hvem tjener på myten om at det bare er ikke-vestlige innvandrere som voldtar?
Hvor mange som ble voldtatt og torturert av tre fremmede menn som bryter seg inn i leiligheten til ofrene sier statistikken lite om. Men det er altså her Møller mener vi skal legge inn støtet i forebyggingsarbeidet.
Grunnen til at det drives holdningsskapende arbeid blant unge er ikke fordi noen tror at alle menn er potensielle voldtektsmenn og alle kvinner potensielle ofre. Grunnen er at det er blant disse mange anmeldte voldtekter skjer. Og fordi offer og gjerningsmann nettopp kan møte hverandre i normale sosialiseringssituasjoner, som på skolen som i dette tilfellet, jobb eller på lokalbutikken, så er det ikke bare holdningene til relativt normale, unge, fulle, kåte, grenseoverskridende gutter vi forsøker å nå, men også oss som er rundt. For at vi skal gjenkjenne, vite og forstå – og kanskje gripe inn før en ung gutt ”tar seg til rette”, eller kunne ta vare på offeret.
Møller mener noen tjener på at mørketall forblir mørketall. Fra rundt år 2000 og frem til nå har vi sett en radikal økning i antall anmeldte voldtekter. Det blir tolket som at vi nettopp har klart å konvertere noen av mørketallene ved at bevisstgjøring rundt voldtekt har ført til at flere faktisk anmelder. Så kanskje disse holdningskampanjene fungerer likevel?
Vi vet at mørketallene fortsatt er ekstremt høye for relasjonsvoldtekter, altså der vold utøves av partner eller eks-partner. Menn blir også voldtatt. Vi ser dem omtrent ikke på statistikken, selv om voldtektsmottak melder at de undersøker flere enn det som anmeldes hvert år. Regjeringen la nylig frem en stortingsmelding om forebygging og bekjempelse av vold i nære relasjoner, der det er konkrete forslag til hvordan avdekke denne typen "usynlig" vold. All ære til de mange kvinnene som nå står frem som voldsutsatte i forbindelse med Sanitetsforeningens Rød knapp-kampanje mot vold mot kvinner. Denne typen kampanjer bidrar til at flere anmelder fordi de ser at det er ikke bare dem. Slik konverterer vi mørketall til faktiske tall med kampanjer Møller mener ikke treffer.
Blant ett av tiltakene gruppen Stopp Voldtekt (der jeg selv er aktiv) krevde fra regjeringen var en nasjonal omfangsundersøkelse for å kartlegge voldtekt og andre seksuelle krenkelser. Det mangler altså ikke på ønske om å få mer informasjon fra "sosialfeminister" og oss andre, nettopp fordi ingen tjener på mørketall og lite effektive kampanjer. At det ikke får forsiden i VG betyr ikke at det ikke er der. At "folk flest får berøring med dette (kampen om voldtekt) i media" er ingen unnskyldning for at en sosiolog som skriver bok om temaet ikke er kjent med det.
Mange har i tillegg etterlyst spissede tiltak mot andre grupper og mer forskning på både ofre og voldtektsmenn. Det er dette som er den største kampen, når vi først skal snakke om kampen mot og om voldtekt. Å definere de vanligste voldtektene ut av debatten tjener kun Preben Z. Møller.