Da jeg var liten drømte jeg om å bli astronaut. I stedet endte jeg opp som stortingskandidat for Høyre.
Jeg skal ikke ene og alene klandre den norske enhetsskolen for det. Egen motivasjon og innsats teller også. Og ikke minst talent. Men å skape en skole som har ambisjoner på vegne av elevene er krevende. Derfor skjønner jeg ikke diskusjonene rundt nivådeling, karakterer og læreren som den viktigste personen i klasserommet. Jeg lurer på hvor jeg kunne ha vært i dag om jeg hadde gått på grunnskolen i Oslo med dagens innhold.
Jeg føler jeg kom godt ut i norsk rettskriving, og ikke så verst i engelsk, men mitt talent i matematikk er ytterst diskutabelt. Det kan ha noe med at jeg jukset for å være raskest da vi pedagogisk nok skulle lære gangetabellen gjennom en variant av bingo i tredjeklasse. Det kan ha noe med at vår lærer i matematikk i hovedsak var fraværende i femte og sjetteklasse (men vi elevene ble noen jævler på hangman og slåball med vikarene), eller at jeg byttet skole i niende, der vi fikk et pensum som var ukjent for meg.
At matte var det faget jeg behersket minst og dermed mislikte mest var i hvert fall tydelig ganske tidlig. Derfor fikk jeg ekstratimer i matte allerede i fjerdeklasse. Eller egentlig ikke. "Ekstratimene" gikk samtidig som de ordinære mattetimene, ikke som et tillegg. Som om ikke det var nok, var ekstratimene med han læreren var kjent for å henge opp bråkete elever opp på knaggene i gangen for å skjelle de ut. Grunnen til det var kanskje at flerparten i "ekstratimene" var de bråkete elevene. Og meg. Så det ble litt "hangman" i ekstratimene også.
For å si det slik - jeg tror at grunnen til at jeg ble relativt god med ord er at jeg har spilt veldig mye hangman.
Jeg husker at vi gledet oss til å begynne å få karakterer i 7. klasse. Det var som en overgangsrite, at vi ble mer voksne. Men vi fikk et merkelig utslag i vår klasse. Med karakterene stryk, Noget godt, Godt, Meget godt og Særdeles godt, så ble "Noget godt" det man skrøt av. Skal du være tøff var ikke gode karakterer veien å gå. Dessuten klarte en venninne og jeg å snike oss opp på taket på skolen (vi pleide å kjøpe smågodt og ligge å se på skyene som gled forbi) en gang det var foreldremøte. Gjennom vinduet kunne vi høre diskusjonen gå på at vi fikk for mye lekser. Vi holdt på å rulle av taket. Lekser? Særlig, som vi sa på åttitallet. Våre foreldre hadde ikke så store ambisjoner for oss de heller. Da hadde det vært desto viktigere at skolen og våre lærere hadde det. To år med en sykemeldt klasseforstander, og vikarer på vikarer gjorde at vi stort sett konkurrerte om å få vikaren gråtende ut av klasserommet. Eneste gangen vi gikk og hentet en inn igjen, var da vi hadde mobbet han til gråt for å se ut som John Lennon. Etter at vikaren lutrygget forlot klasserommet var det en som utbrøt - "men John Lennon var jo kul da". Så han ble hentet tilbake, og vi fikk en strålende skoletime. Med hangman.
Som elev var jeg den som leverte inn håndskrevne skolestiler på 12 sider, når læreren strevde med å få klassen til å levere inn i hvert fall én side. På barneskolen lagde jeg tegneserien om spøkelset Laban, inspirert av barnetv. Det var smart å havne på gruppe med meg, for om jeg mistenkte kvaliteten på arbeidet til de andre - så gjorde jeg alt arbeidet for dem. Mitt første skoleprosjekt om verdensrommet kom i 3. klasse, en heller tvilsom affære der også stjernebildene i dyrekretsen ble tegnet inn. Det ble selvsagt ikke påtalt av læreren. Jeg har fortsatt kladden til skoleprosjektet om romfart som jeg skrev i 7. klasse. Da læreren leste gjennom denne sa han at jeg kun trengte å føre inn, så ville jeg få en særedeles godt. Det gadd jeg selvsagt ikke. Det holdt å vite at jeg ville fått det. Jeg var flink, ikke skoleflink, og leste følgelig så godt som aldri til noe som helst, og gikk ut med karakterer som reflekterte den sosialdemokratiske modellen til det fulle - middelmådig +.
I første klasse på videregående fikk vi som sleit i matte faktiske ekstratimer etter skoletid. Siden dette var frivillig, sier det seg selv at vi var en liten, men ganske motivert gjeng. Det kan vi ikke si om læreren. Eller det vil si, han var veldig motivert på sin unike måte. Han fortalte at han hadde kjempet med og mot egen dysleksi siden har var elev selv, og hadde all mulig forakt for elever som ikke leste fem timer om dagen ekstra for å forstå fag som de sleit med. Siden han hadde brukt fem timer ekstra hver dag hadde han aldri hatt venner. I det hele tatt så han ikke ut til å like andre mennesker i det hele tatt, og da hans avgang ble annonsert på en skoleavslutning brøt spontan applaus ut i lettelse for at han skulle slutte. Rektor tolket det selvsagt om en spontan hyllest til en populær lærer. Det var skolelederen sin, det. Vi elever hadde falt fra timene hans for lenge siden.
Uansett. Det ble ikke naturfaglinja og en fremtid i NASA på meg. Alternativet var språklinje eller drama, og siden jeg ikke er spesielt dramatisk av natur, endte jeg opp med å lese litt flere engelske noveller enn gjennomsnittseleven, samt få et godt grunnlag for å bestille øl på spansk i Syden.
Så jeg vet litt om det der med nivådeling og viktigheten av læreren i klasserommet. Nivådeling er ikke noe nytt. Jeg fikk i teorien undervisning på mitt eget nivå, som i matte var "hangman".
Derfor er mitt håp for alle barna som i dag begynner på skolen at noen har ambisjoner på vegne av dem. Jeg mener foreldrene er sjefer for barneoppdragelsen, mens læreren er kunnskapssjefen. Det er læreren og skolen som må ha ambisjoner om å løfte barnas drømmer til å bli muligheter. I Oslo-skolen gjøres dette gjennom det Høyres skolebyråd Torger Ødegaard kaller "skjerpet læringstrykk" - mer undervisning på kortere tid, ikke reduserte krav og dermed valg av andre karrieremuligheter.
Det er ikke sikkert jeg hadde blitt astronaut bare fordi jeg hadde fått mer undervisning i matte. Men vi trenger gutter og jenter som kan nok til at når de skal velge veien videre, så er det ikke manglende ferdigheter som setter begrensningen.
Så jeg lurer av og til på hva jeg kunne ha blitt. Ikke minst hvor mange strekfamilier som har lidd på grunn av dårlige lærere og manglende oppfølging...
![]()
 |
| Liten VamPus første skoledag på Veitvet skole. |
Jeg føler jeg kom godt ut i norsk rettskriving, og ikke så verst i engelsk, men mitt talent i matematikk er ytterst diskutabelt. Det kan ha noe med at jeg jukset for å være raskest da vi pedagogisk nok skulle lære gangetabellen gjennom en variant av bingo i tredjeklasse. Det kan ha noe med at vår lærer i matematikk i hovedsak var fraværende i femte og sjetteklasse (men vi elevene ble noen jævler på hangman og slåball med vikarene), eller at jeg byttet skole i niende, der vi fikk et pensum som var ukjent for meg.
At matte var det faget jeg behersket minst og dermed mislikte mest var i hvert fall tydelig ganske tidlig. Derfor fikk jeg ekstratimer i matte allerede i fjerdeklasse. Eller egentlig ikke. "Ekstratimene" gikk samtidig som de ordinære mattetimene, ikke som et tillegg. Som om ikke det var nok, var ekstratimene med han læreren var kjent for å henge opp bråkete elever opp på knaggene i gangen for å skjelle de ut. Grunnen til det var kanskje at flerparten i "ekstratimene" var de bråkete elevene. Og meg. Så det ble litt "hangman" i ekstratimene også.
For å si det slik - jeg tror at grunnen til at jeg ble relativt god med ord er at jeg har spilt veldig mye hangman.
Jeg husker at vi gledet oss til å begynne å få karakterer i 7. klasse. Det var som en overgangsrite, at vi ble mer voksne. Men vi fikk et merkelig utslag i vår klasse. Med karakterene stryk, Noget godt, Godt, Meget godt og Særdeles godt, så ble "Noget godt" det man skrøt av. Skal du være tøff var ikke gode karakterer veien å gå. Dessuten klarte en venninne og jeg å snike oss opp på taket på skolen (vi pleide å kjøpe smågodt og ligge å se på skyene som gled forbi) en gang det var foreldremøte. Gjennom vinduet kunne vi høre diskusjonen gå på at vi fikk for mye lekser. Vi holdt på å rulle av taket. Lekser? Særlig, som vi sa på åttitallet. Våre foreldre hadde ikke så store ambisjoner for oss de heller. Da hadde det vært desto viktigere at skolen og våre lærere hadde det. To år med en sykemeldt klasseforstander, og vikarer på vikarer gjorde at vi stort sett konkurrerte om å få vikaren gråtende ut av klasserommet. Eneste gangen vi gikk og hentet en inn igjen, var da vi hadde mobbet han til gråt for å se ut som John Lennon. Etter at vikaren lutrygget forlot klasserommet var det en som utbrøt - "men John Lennon var jo kul da". Så han ble hentet tilbake, og vi fikk en strålende skoletime. Med hangman.
Som elev var jeg den som leverte inn håndskrevne skolestiler på 12 sider, når læreren strevde med å få klassen til å levere inn i hvert fall én side. På barneskolen lagde jeg tegneserien om spøkelset Laban, inspirert av barnetv. Det var smart å havne på gruppe med meg, for om jeg mistenkte kvaliteten på arbeidet til de andre - så gjorde jeg alt arbeidet for dem. Mitt første skoleprosjekt om verdensrommet kom i 3. klasse, en heller tvilsom affære der også stjernebildene i dyrekretsen ble tegnet inn. Det ble selvsagt ikke påtalt av læreren. Jeg har fortsatt kladden til skoleprosjektet om romfart som jeg skrev i 7. klasse. Da læreren leste gjennom denne sa han at jeg kun trengte å føre inn, så ville jeg få en særedeles godt. Det gadd jeg selvsagt ikke. Det holdt å vite at jeg ville fått det. Jeg var flink, ikke skoleflink, og leste følgelig så godt som aldri til noe som helst, og gikk ut med karakterer som reflekterte den sosialdemokratiske modellen til det fulle - middelmådig +.
I første klasse på videregående fikk vi som sleit i matte faktiske ekstratimer etter skoletid. Siden dette var frivillig, sier det seg selv at vi var en liten, men ganske motivert gjeng. Det kan vi ikke si om læreren. Eller det vil si, han var veldig motivert på sin unike måte. Han fortalte at han hadde kjempet med og mot egen dysleksi siden har var elev selv, og hadde all mulig forakt for elever som ikke leste fem timer om dagen ekstra for å forstå fag som de sleit med. Siden han hadde brukt fem timer ekstra hver dag hadde han aldri hatt venner. I det hele tatt så han ikke ut til å like andre mennesker i det hele tatt, og da hans avgang ble annonsert på en skoleavslutning brøt spontan applaus ut i lettelse for at han skulle slutte. Rektor tolket det selvsagt om en spontan hyllest til en populær lærer. Det var skolelederen sin, det. Vi elever hadde falt fra timene hans for lenge siden.
Uansett. Det ble ikke naturfaglinja og en fremtid i NASA på meg. Alternativet var språklinje eller drama, og siden jeg ikke er spesielt dramatisk av natur, endte jeg opp med å lese litt flere engelske noveller enn gjennomsnittseleven, samt få et godt grunnlag for å bestille øl på spansk i Syden.
Så jeg vet litt om det der med nivådeling og viktigheten av læreren i klasserommet. Nivådeling er ikke noe nytt. Jeg fikk i teorien undervisning på mitt eget nivå, som i matte var "hangman".
Derfor er mitt håp for alle barna som i dag begynner på skolen at noen har ambisjoner på vegne av dem. Jeg mener foreldrene er sjefer for barneoppdragelsen, mens læreren er kunnskapssjefen. Det er læreren og skolen som må ha ambisjoner om å løfte barnas drømmer til å bli muligheter. I Oslo-skolen gjøres dette gjennom det Høyres skolebyråd Torger Ødegaard kaller "skjerpet læringstrykk" - mer undervisning på kortere tid, ikke reduserte krav og dermed valg av andre karrieremuligheter.
Det er ikke sikkert jeg hadde blitt astronaut bare fordi jeg hadde fått mer undervisning i matte. Men vi trenger gutter og jenter som kan nok til at når de skal velge veien videre, så er det ikke manglende ferdigheter som setter begrensningen.
Så jeg lurer av og til på hva jeg kunne ha blitt. Ikke minst hvor mange strekfamilier som har lidd på grunn av dårlige lærere og manglende oppfølging...
