Når Torbjørn Røe Isaksen oppfordrer det tidligere liberalkonservative partiet Høyre å gå til venstre sitter ledelsen stille. Når det kommer gode programforslag med klar høyrevri så skytes det ned før det knapt nok er diskutert.
I Dagsavisen i dag (som jeg ikke kan lenke til fordi de ikke vil ha trafikk til nettsidene sine) tar lederen for en av programkomiteene i Oslo Høyre, Torbjørn Sølsnes, til orde for en full omlegging av sykelønn- og uføreordningene. Han har et godt poeng når han sier at et arbeidsrettet velferdssystem ikke skal defineres ut i fra hvor syk man er, men i hvilken grad man har arbeidsevne. Derfor foreslår de å fjerne uførebegrepet, og slå sammen dagens sykelønn, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd til én ordning med samme ytelsesnivå.
Det viktige er jo hvilken oppfølging den enkelte får. Omleggingen vil gi en kraftig forenkling i Nav, som da kan rette all innsats inn mot den enkeltes arbeidsevne og behov for oppfølging, i stedet for å bruke mye tid på vurdering av ytelsen. Hvis forslaget hadde gått gjennom ville det innebære at dagens sykelønnsordning forsvinner og erstattes med en ytelse på 70 pst. av inntekten. Samtidig øker inntekten til de som av ulike grunner har lav eller ingen arbeidsevne over tid, fra dagens nivå i uføretrygden på drøyt 65 prosent.
Et glimrende forslag, spør du meg.
Sofie Mathiassen, politisk redaktør i Dagens Næringsliv, hadde en strålende tale på NHOs årskonferanse i 2010. Hun pekte på at til og med Arbeiderpartiet har skjønt, eller i hvert fall sagt, at det er av arbeid vi skal leve av i fremtiden. Det gjør vi faktisk i hovedsak også i dag. De har også lovet å redusere sykefraværet, men lover samtidig at de ikke skal røre retten til full lønn ved sykdom. I stedet vil regjeringen satse på kontrollordninger. De vil flytte leger over fra utøvende helsebringende arbeid til kontrollapparatet. Den er villig til å pålegge arbeidslivet økt byråkrati. Og hva sier vi i Høyre? Jo, som de lydige sosialdemokrater, eller redde konservative, vi er så sier vi i eget program – nei, vi UNDERSTREKER faktisk at: partene i arbeidslivet har et særlig ansvar for å få sykefraværet ned. Eller som Mathiassen sa - sykefraværet skal ned og det ser ut til at det kan koste hva det vil, bare det ikke koster arbeidstakeren en krone.
Det er faktisk ikke et eneste parti på stortinget som er villig til å legge om sykelønnsordningen slik at en som går på jobb med vond hals, får mer igjen enn en som blir hjemme med vond hals. Men når Høyre sier at det alltid bør lønne seg å jobbe, så skulle man jo tro at vi mente noe med det. Det må jo ha en konsekvens. Eller har vi blitt så redde for egne løsninger at vi faktisk har blitt sosialdemokrater i alt annet enn i navnet?
Oppdatert: Jan Arild Snoen i Minerva er også ubegeistra for forslaget - av helt andre grunner!![]()
I Dagsavisen i dag (som jeg ikke kan lenke til fordi de ikke vil ha trafikk til nettsidene sine) tar lederen for en av programkomiteene i Oslo Høyre, Torbjørn Sølsnes, til orde for en full omlegging av sykelønn- og uføreordningene. Han har et godt poeng når han sier at et arbeidsrettet velferdssystem ikke skal defineres ut i fra hvor syk man er, men i hvilken grad man har arbeidsevne. Derfor foreslår de å fjerne uførebegrepet, og slå sammen dagens sykelønn, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd til én ordning med samme ytelsesnivå.
Det viktige er jo hvilken oppfølging den enkelte får. Omleggingen vil gi en kraftig forenkling i Nav, som da kan rette all innsats inn mot den enkeltes arbeidsevne og behov for oppfølging, i stedet for å bruke mye tid på vurdering av ytelsen. Hvis forslaget hadde gått gjennom ville det innebære at dagens sykelønnsordning forsvinner og erstattes med en ytelse på 70 pst. av inntekten. Samtidig øker inntekten til de som av ulike grunner har lav eller ingen arbeidsevne over tid, fra dagens nivå i uføretrygden på drøyt 65 prosent.
Et glimrende forslag, spør du meg.
Sofie Mathiassen, politisk redaktør i Dagens Næringsliv, hadde en strålende tale på NHOs årskonferanse i 2010. Hun pekte på at til og med Arbeiderpartiet har skjønt, eller i hvert fall sagt, at det er av arbeid vi skal leve av i fremtiden. Det gjør vi faktisk i hovedsak også i dag. De har også lovet å redusere sykefraværet, men lover samtidig at de ikke skal røre retten til full lønn ved sykdom. I stedet vil regjeringen satse på kontrollordninger. De vil flytte leger over fra utøvende helsebringende arbeid til kontrollapparatet. Den er villig til å pålegge arbeidslivet økt byråkrati. Og hva sier vi i Høyre? Jo, som de lydige sosialdemokrater, eller redde konservative, vi er så sier vi i eget program – nei, vi UNDERSTREKER faktisk at: partene i arbeidslivet har et særlig ansvar for å få sykefraværet ned. Eller som Mathiassen sa - sykefraværet skal ned og det ser ut til at det kan koste hva det vil, bare det ikke koster arbeidstakeren en krone.
Det er faktisk ikke et eneste parti på stortinget som er villig til å legge om sykelønnsordningen slik at en som går på jobb med vond hals, får mer igjen enn en som blir hjemme med vond hals. Men når Høyre sier at det alltid bør lønne seg å jobbe, så skulle man jo tro at vi mente noe med det. Det må jo ha en konsekvens. Eller har vi blitt så redde for egne løsninger at vi faktisk har blitt sosialdemokrater i alt annet enn i navnet?
Oppdatert: Jan Arild Snoen i Minerva er også ubegeistra for forslaget - av helt andre grunner!
