Audun Lysbakken sier at tallene på mennesker som utsettes for vold i nære relasjoner er hjerteskjærende. Jeg kunne ikke vært mer enig. Men hadde jeg vært den som sto bak den såkalte 45-punkts tiltaksplanen mot vold i nære relasjoner så hadde jeg holdt kjeft om det.
Jeg er også helt enig med Arbeiderpartiets Anna Ljunggren, som tidligere skrev et frustrert innlegg om hvor lite oppmerksomhet vold i nære relasjoner får i mediene. Problemet er at når regjeringen legger frem stortingsmeldinger og tiltaksplaner er det lite nytt. Jeg oppsummerte den 45-punkts tiltaksplanen mot vold i nære relasjoner slik: Det skal utarbeides, oppdateres, revideres, utvikles, synliggjøres, vurderes, styrkes og videreføres. Av og til skal det også gjennomføres ting. Som for eksempel å dele ut en pris for gode modeller for samarbeid og samordning. Ikke minst skal det etableres en nettportal om vold i nære relasjoner (tiltak 18 a) og i den forbindelse vurdere en alarmtelefon for voldsutsatte, men bare etter at Nasjonalt kompetansesenter om vold og traumatisk stress har kartlagt behovet (tiltak 18 b).
Det er sikkert velmenende. Men det er ikke nok.
Videre har Lysbakken arrogansens lysende kraft når han får uttale at Høyres familiepolitikk er en fattigdomsfelle. Det er friskt fra SV. For åtte år siden uttalte SVs daværende leder, Kristin Halvorsen, at det bare var mangel på politisk vilje som gjorde at vi hadde fattigdom i Norge. Med SV i regjering skulle fattigdommen fjernes med et pennestrøk. Etter åtte år med SV i regjering er det 15 000 flere barn i fattigdom i Norge. Hadde jeg vært SV hadde jeg vært anstendig nok til å holde kjeft om hva jeg mener er konsekvensene av andres politikk, og konsentrert meg om min egen.
Jeg er så dritt lei av venstresidas mistenkeliggjøring av motivasjoner hos andre enn dem selv. Jeg har faktisk tro på at SV mener godt, at de har hatt et ekte ønske om å fjerne fattigdom og at Inga Marte Thorkildsens engasjement for barn og familie er reelt og brennende. Jeg har stor forståelse for at fattigdomsproblematikken er utfordrende og at vold i nære relasjoner er kompleks og vanskelig. Men i motsetning til SV beskylder jeg ikke andre for å ha mangel på politisk vilje når tallene er hjerteskjærende. Jeg går ikke rundt og forteller at jeg skal fjerne fattigdom og redusere vold i nære relasjoner med et pennestrøk.
Jeg håper SV gjør et bedre valg enn det ser ut til i dag. Jeg håper å se Heikki Holmås og Bård Vegar Solhjell, SVs to mest sympatiske politikere, på Stortinget til høsten. Men fortsetter Lysbakken slik, så er ikke jeg et bedre menneske enn at hele partiet kan pakke sammen og forsvinne for min del. Ærlig talt!
Jeg er også helt enig med Arbeiderpartiets Anna Ljunggren, som tidligere skrev et frustrert innlegg om hvor lite oppmerksomhet vold i nære relasjoner får i mediene. Problemet er at når regjeringen legger frem stortingsmeldinger og tiltaksplaner er det lite nytt. Jeg oppsummerte den 45-punkts tiltaksplanen mot vold i nære relasjoner slik: Det skal utarbeides, oppdateres, revideres, utvikles, synliggjøres, vurderes, styrkes og videreføres. Av og til skal det også gjennomføres ting. Som for eksempel å dele ut en pris for gode modeller for samarbeid og samordning. Ikke minst skal det etableres en nettportal om vold i nære relasjoner (tiltak 18 a) og i den forbindelse vurdere en alarmtelefon for voldsutsatte, men bare etter at Nasjonalt kompetansesenter om vold og traumatisk stress har kartlagt behovet (tiltak 18 b).
Det er sikkert velmenende. Men det er ikke nok.
Videre har Lysbakken arrogansens lysende kraft når han får uttale at Høyres familiepolitikk er en fattigdomsfelle. Det er friskt fra SV. For åtte år siden uttalte SVs daværende leder, Kristin Halvorsen, at det bare var mangel på politisk vilje som gjorde at vi hadde fattigdom i Norge. Med SV i regjering skulle fattigdommen fjernes med et pennestrøk. Etter åtte år med SV i regjering er det 15 000 flere barn i fattigdom i Norge. Hadde jeg vært SV hadde jeg vært anstendig nok til å holde kjeft om hva jeg mener er konsekvensene av andres politikk, og konsentrert meg om min egen.
Jeg er så dritt lei av venstresidas mistenkeliggjøring av motivasjoner hos andre enn dem selv. Jeg har faktisk tro på at SV mener godt, at de har hatt et ekte ønske om å fjerne fattigdom og at Inga Marte Thorkildsens engasjement for barn og familie er reelt og brennende. Jeg har stor forståelse for at fattigdomsproblematikken er utfordrende og at vold i nære relasjoner er kompleks og vanskelig. Men i motsetning til SV beskylder jeg ikke andre for å ha mangel på politisk vilje når tallene er hjerteskjærende. Jeg går ikke rundt og forteller at jeg skal fjerne fattigdom og redusere vold i nære relasjoner med et pennestrøk.
Jeg håper SV gjør et bedre valg enn det ser ut til i dag. Jeg håper å se Heikki Holmås og Bård Vegar Solhjell, SVs to mest sympatiske politikere, på Stortinget til høsten. Men fortsetter Lysbakken slik, så er ikke jeg et bedre menneske enn at hele partiet kan pakke sammen og forsvinne for min del. Ærlig talt!