 |
| Raske skift på toalettet på Litteraturhuset. |
Torsdag forrige uke var det duket for slottsmiddag. Da skulle man ifølge invitasjonen trekke i festdrakt - det fineste man har, det være seg galla eller bunad. For min del betyr stort sett det "den kjolen jeg kommer inn i". Da ingenting i skapet passet retningslinjene lang, ikke svart og "kommer inn i", fant jeg med litt flaks noe passende dagen før i lunsjpausen. Den var i hvert fall lang nok, så lang at den strengt tatt burde vært lagt opp ti centimeter. Det kommer jeg tilbake til.
Til Slottsmiddag sier det seg selv at man forsøker å se sitt beste ut, og kanskje setter av litt tid til å gjøre nettopp det. Dernest kan man jo forsøke å møte sine kollegaer til en fordrink, for så dra i samlet flokk der alle bare kan følge den høflige henstilling om å komme i tidsrommet mellom 19:20 og 19:40 i flokk. Jeg derimot, satt i debatt om kvinner i offentligheten frem til kl 19. Har man en avtale, så har man en avtale. Bildet over er hvordan det så ut på toalettet på Litteraturhuset kl 19:05. Da sto undertegnede, riktignok med ferdig oppsatt hår, og rev og slet i pushup og hold-in, samt forsøkte å få på kjole, bling og sminke samtidig. En liten takk til damen som hjalp til med på trekke opp glidelåsen og kneppe knappen bak på kjolen. Det er utrolig hvor lite sjenert man blir når man har 25 minutter på seg for å se nogenlunde anstendig ut.
Det er omtrent på dette tidspunktet det demrer for meg at kjolen er minst ti centimeter for lang, og må holdes godt oppe for at jeg ikke skal tryne i den. Derfor ser jeg slik ut på dette bildet.
Det var godt at den gode Michael Tetzschner hadde forbarmet seg over meg. Vi ble spilt inn av studenter ved Norges Musikkhøyskole, med norske slåtter da vi kom opp trappen fra garderobene, videre inn til saksofon spilt av ei flott jente, inn via Fuglerommet - der visstnok de som har audiens hos Hans Majestet venter på å få komme inn, til Lille ballsal og store ballsal og så tror jeg at jeg mista grepet. Jo, hilste på de kongelige i forbifarten, men der var målet egentlig å ikke bli husket. Jeg tror jeg lykkes med det. Jeg var mest opptatt av å få skjerfet over skuldrene og å holde kjolen så høyt at det ikke skulle være noen overhengende fare for at jeg plutselig skulle ligge langflat foran vårt overhode. Får være måte på bukking, selv fra en representant fra Høyre.
Vakre kandelabre, storslåtte krystallkroner, ornamenterte møbler. Det er bare å henge seg på en omvisning, så får du se omtrent det samme som oss og mer til.
Vi kom til dekket bord, der nok en gjeng fra Musikkhøgskolen satt høyt på en avsats og spilte utvalgte klassiske svisker, ispedd en medley av ABBA og en av Michael Jacksons schlagere. Meny? Ja, det var det også. Vi fikk mat. Og til tross for at kokken på et eller annet tidspunkt kunne tenkt - næh, de kommer jo ikke for matens skyld uansett, så var det godt dekke - en forrett med norsk laks, en med kamskjell, lam fra Kongens gård - koselig - og kjempegod dessert. Men om man ikke kommer for maten, så anbefaler jeg selskapet. Jeg fikk sitte ved siden av en av Kongens adjuntanter. Vel, fikk og fikk, jeg mistenker at de putter litt ekstra mannskap på nybegynner så vi holder oss til etikketten, men middagen ble usedvanlig hyggelig. Jeg blir sjelden lei meg av å sitte ved siden sjarmerende menn i uniform.
Tiden flyr når man har det gøy. Hele viraken varer fra rundt åtte til elleve, hvor stortingsrepresentanter flyter som en stri strøm mot Lorry. Der sjekker allerede påseilede gjester innholdet i glasset for å avstemme om de kanskje har fått nok når ballkjolene kommer tett. Ved en inkurie var også svært mange journalister i lokalet. Sikkert helt tilfeldig. Men siden det ikke har blitt rapportert om noen skandaler eller inngåtte allianser fra kvelden, så får vi heller vente på boka til Per Sandberg. Det MÅ jo være mye popcorn-materiale der.
Men var det gøy?
Definitivt. Verdt en tur til neste år, synes jeg...