Polarisert debatt er nyttig for å få frem prinsipielle forskjeller og alternativer. Men når polarisert debatt er det eneste vi har, blir det et fattig utgangspunkt for løsninger og i hvert fall for forståelse, respekt og empati.
Det siste jeg sa til de jeg så på vei ut døren fra Stortinget var at jeg skulle møte ei som antakeligvis mente jeg ønsket å ta livet av broren hennes. Eller at enkelte mennesker burde utryddes fordi de ikke passer inn. Jeg hadde fått en mail fra en engasjert søster til en med Downs syndrom om å ta en kaffe. Grunnen til at jeg sa ja var at hun hørtes oppriktig nysgjerrig ut på hele debatten rundt det abortmotstandere kaller sorteringssamfunn, og retten til å velge bort liv. Men man vet jo aldri. De fleste som kontakter meg om temaet med motsatt ståsted enn meg selv gjør det for å skjelle meg ut over telefon, eller setter på CAPS LOCK før de sender mail. Det er helt greit. Jeg skjønner at debatten vekker følelser. Jeg står gjerne i mottakerenden av verbal utskjelling når de angriper meg personlig og tillegger meg meninger jeg ikke har. Da kan de bare kalle meg hva som helst, beskylde meg for nazisme, ville utrydde deres barn eller søsken, gjøre livet vanskeligere for både familiene og de det gjelder. Da er det nemlig ikke meg de angriper.
Jeg er trygg på hvor jeg står i debatten. Jeg vet at jeg ikke er det de kaller meg. Det er ubehagelig, ja, men så vet jeg at debatten om alt fra tidlig ultralyd til abort på medisinsk grunnlag oppleves som sårende av noen. Men det er ikke grunn nok til å ikke ta den.
Likevel ville jeg ikke invitere den engasjerte søsteren til Stortinget. Jeg tenkte at om jeg skal stå i mottakerenden for utskjelling og beskyldninger, så er det bedre å gjøre det utenfor huset, enn foran kollegaer på Stortinget og pressefolkene som kretser rundt som sultne gribber. Ikke vet jeg hvordan jeg ville reagert heller. Kan godt hende at det jeg tåler så inderlig vel via telefon og mail blir annerledes når du står ansikt til ansikt med den som ytrer seg. Derfor var det greiest å møtes et annet, offentlig sted. Stortingsrestauranten egner seg lite om man vil gjemme vekk sine følelser.
Trude Trønnes-Christensen, den engasjerte søsteren, skrev om møtet i en kronikk i Aftenposten.
Men jeg tenkte det ville gå greit. Jeg liker jo å snakke med folk, og synes ofte det er mer interessant å snakke med dem jeg er uenig med. Det er gjennom de samtalene jeg virkelig lærer noe, fordi jeg blir nysgjerrig på perspektivet og bakgrunnen til at vi kan havne på så forskjellige steder, særlig når jeg opplever at begge parter ønsker godt. Nyansene kommer frem i dialog, gjennom spørsmål og reell nysgjerrighet. Hvorfor sånn, hva med det, men synes du ikke at?
Det er få medieflater for den type dialogdebatt i Norge. En vanlig medierunde starter med et utspill eller en kronikk i en av dagsavisene. Dette plukkes opp av andre medier som finner noen som kan reagere. I et program som Dagsnytt 18 varer et debattinnslag i rundt syv minutter, der programleder og deltakere skal ha sin tid. Debatten er allerede vinklet før den havner i studio. Redaksjonen har valgt ut de som kan skape mest temperatur, som «leverer» som det heter. På så kort tid, og så spisset som vi må være, er det ikke rart at noen – i dette tilfellet jeg - blir oppfattet som kald, hard, «mørk og slem». Jeg debatterer sjelden på følelser, men forsøker å holde meg til prinsipper, tall og fakta.
Det fungerer dårlig i dagens mediebilde der såkalt «case»-journalistikk er fremtredende, med saker som knyttes opp mot ett spesielt tilfelle, en case, som står frem med sine personlige opplevelser. Jeg opplevde en gang at programleder i Dagsnytt 18 åpnet med å spørre om mine personlige erfaringer med Downs syndrom da jeg var i studio etter en kronikk om kvinners rett til å velge– med utgangspunkt i den eksisterende abortloven.
Personlige erfaringer er en viktig del av samfunnsdebatten, men følelsene knyttet til de personlige opplevelsene er en farlig motstander mot prinsipiell politisk debatt som søker etter løsninger for fler enn bare den ene eller de få. Personlige opplevelser gir moralsk tyngde i debatten, og brukes gjerne som hersketeknikk. Er ikke en mening verdt noe uten personlige erfaringer? Hvor ender vi opp dersom det er de forurettedes følelser som skal bestemme utfallet av saker som angår flere enn dem?
Og hvem er egentlig den forurettede i en så vanskelig sak som å innvilge abort på grunnlag av alvorlig sykdom, som definert i dagens abortlov? Er det de som har barn eller selv er født med alvorlig sykdom og føler debatten handler om dem? Eller er det familiene som selv mener de ikke klarer å håndtere ett barn (til) med alvorlig sykdom eller funksjonshemninger, og derfor ønsker abort på det grunnlaget?
Jeg mener abort skal kunne innvilges på bakgrunn av «alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet» etter 12. uke, hvilket betyr at jeg støtter dagens abortlov slik den er. I tillegg er jeg for tidlig ultralyd og tester før 12. uke. Grunnen til det er at jeg har venner, kjente, folk som mailer og gir tilbakemeldinger om alt fra hvordan det er å føde ut et dødt foster etter fjerde måneds graviditet (som kunne vært unngått ved tidlig test) til hvordan det er å ha et barn med sterke funksjonshemninger med den kostnaden det er for søsken, familien, jobben og en selv. Selv om de aldri i verden ville byttet bort barnet sitt, så skriver de at enten ikke ville taklet ett til eller at de ville valgt annerledes gitt det de vet i dag, og derfor ønsker denne muligheten for andre. Selv om alle ser på sine barn som en berikelse, opplever de kostnaden for å være så høy at de så vondt det enn gjør, forstår at andre ikke ønsker å oppleve det samme. At disse ikke ønsker å delta i en debatt der de selv i tillegg til å bære på sin sorg skal utsettes for beskyldninger om sortering og nazisme har jeg forståelse for. Derfor må andre være deres stemme. Det ligger en plikt i det også. Så da møter jeg i studio med prinsippene, uten egne personlige erfaringer. Det er mulig det høres kaldt og hardt ut, men det ligger et bankende hjerte bak. Prinsipper er i aller høyeste grad følelsesladde. Det vet alle som diskuterer ut fra et verdisyn.
Da jeg kom inn for å ta en kaffe med Trude Trønnes-Christensen vinket hun smilende fra et bord innerst i lokalet. Avventende, men smilende. Det slo meg at hun kunne være en venninne. Jeg ville gjerne høre hva hun hadde å si, og hun ville gjerne høre på meg. Alle gode samtaler begynner med å lytte først.
Som Trude skrev - vi fikk til det motsatte av hva en meningsutveksling i et offentlig ordskifte klarer. Vi klarte der og da klart å ta livet av en polarisering. Det er et godt utgangspunkt for bedre forståelse, og rydder unna hindringer for andre like viktige debatter – der vi oppdaget at vi hadde mye felles grunn. Polarisert debatt er nyttig for å få frem prinsipielle forskjeller og alternativer. Men når polarisert debatt er det eneste vi har, blir det et fattig utgangspunkt for løsninger og i hvert fall for forståelse, respekt og empati.
Les også Trudes kronikk: En søsters stemme - en viktig personlig erfaring som viser de sidene som sjelden kommer frem i en ren prinsipiell debatt. Vi trenger å høre begge deler. Det er det som beriker samfunnsdebatten. Uten friksjon kommer vi ikke videre. Men friksjonen kan gjøres til en hindring på veien eller til en mulighet for fremdrift. Hva vi velger er opp til oss. Velger vi det siste kan det hende at vi går for å møte en motstander, men oppdager et menneske.
Det siste jeg sa til de jeg så på vei ut døren fra Stortinget var at jeg skulle møte ei som antakeligvis mente jeg ønsket å ta livet av broren hennes. Eller at enkelte mennesker burde utryddes fordi de ikke passer inn. Jeg hadde fått en mail fra en engasjert søster til en med Downs syndrom om å ta en kaffe. Grunnen til at jeg sa ja var at hun hørtes oppriktig nysgjerrig ut på hele debatten rundt det abortmotstandere kaller sorteringssamfunn, og retten til å velge bort liv. Men man vet jo aldri. De fleste som kontakter meg om temaet med motsatt ståsted enn meg selv gjør det for å skjelle meg ut over telefon, eller setter på CAPS LOCK før de sender mail. Det er helt greit. Jeg skjønner at debatten vekker følelser. Jeg står gjerne i mottakerenden av verbal utskjelling når de angriper meg personlig og tillegger meg meninger jeg ikke har. Da kan de bare kalle meg hva som helst, beskylde meg for nazisme, ville utrydde deres barn eller søsken, gjøre livet vanskeligere for både familiene og de det gjelder. Da er det nemlig ikke meg de angriper.
Jeg er trygg på hvor jeg står i debatten. Jeg vet at jeg ikke er det de kaller meg. Det er ubehagelig, ja, men så vet jeg at debatten om alt fra tidlig ultralyd til abort på medisinsk grunnlag oppleves som sårende av noen. Men det er ikke grunn nok til å ikke ta den.
Likevel ville jeg ikke invitere den engasjerte søsteren til Stortinget. Jeg tenkte at om jeg skal stå i mottakerenden for utskjelling og beskyldninger, så er det bedre å gjøre det utenfor huset, enn foran kollegaer på Stortinget og pressefolkene som kretser rundt som sultne gribber. Ikke vet jeg hvordan jeg ville reagert heller. Kan godt hende at det jeg tåler så inderlig vel via telefon og mail blir annerledes når du står ansikt til ansikt med den som ytrer seg. Derfor var det greiest å møtes et annet, offentlig sted. Stortingsrestauranten egner seg lite om man vil gjemme vekk sine følelser.
Trude Trønnes-Christensen, den engasjerte søsteren, skrev om møtet i en kronikk i Aftenposten.
Men jeg tenkte det ville gå greit. Jeg liker jo å snakke med folk, og synes ofte det er mer interessant å snakke med dem jeg er uenig med. Det er gjennom de samtalene jeg virkelig lærer noe, fordi jeg blir nysgjerrig på perspektivet og bakgrunnen til at vi kan havne på så forskjellige steder, særlig når jeg opplever at begge parter ønsker godt. Nyansene kommer frem i dialog, gjennom spørsmål og reell nysgjerrighet. Hvorfor sånn, hva med det, men synes du ikke at?
Det er få medieflater for den type dialogdebatt i Norge. En vanlig medierunde starter med et utspill eller en kronikk i en av dagsavisene. Dette plukkes opp av andre medier som finner noen som kan reagere. I et program som Dagsnytt 18 varer et debattinnslag i rundt syv minutter, der programleder og deltakere skal ha sin tid. Debatten er allerede vinklet før den havner i studio. Redaksjonen har valgt ut de som kan skape mest temperatur, som «leverer» som det heter. På så kort tid, og så spisset som vi må være, er det ikke rart at noen – i dette tilfellet jeg - blir oppfattet som kald, hard, «mørk og slem». Jeg debatterer sjelden på følelser, men forsøker å holde meg til prinsipper, tall og fakta.
Det fungerer dårlig i dagens mediebilde der såkalt «case»-journalistikk er fremtredende, med saker som knyttes opp mot ett spesielt tilfelle, en case, som står frem med sine personlige opplevelser. Jeg opplevde en gang at programleder i Dagsnytt 18 åpnet med å spørre om mine personlige erfaringer med Downs syndrom da jeg var i studio etter en kronikk om kvinners rett til å velge– med utgangspunkt i den eksisterende abortloven.
Personlige erfaringer er en viktig del av samfunnsdebatten, men følelsene knyttet til de personlige opplevelsene er en farlig motstander mot prinsipiell politisk debatt som søker etter løsninger for fler enn bare den ene eller de få. Personlige opplevelser gir moralsk tyngde i debatten, og brukes gjerne som hersketeknikk. Er ikke en mening verdt noe uten personlige erfaringer? Hvor ender vi opp dersom det er de forurettedes følelser som skal bestemme utfallet av saker som angår flere enn dem?
Og hvem er egentlig den forurettede i en så vanskelig sak som å innvilge abort på grunnlag av alvorlig sykdom, som definert i dagens abortlov? Er det de som har barn eller selv er født med alvorlig sykdom og føler debatten handler om dem? Eller er det familiene som selv mener de ikke klarer å håndtere ett barn (til) med alvorlig sykdom eller funksjonshemninger, og derfor ønsker abort på det grunnlaget?
Jeg mener abort skal kunne innvilges på bakgrunn av «alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet» etter 12. uke, hvilket betyr at jeg støtter dagens abortlov slik den er. I tillegg er jeg for tidlig ultralyd og tester før 12. uke. Grunnen til det er at jeg har venner, kjente, folk som mailer og gir tilbakemeldinger om alt fra hvordan det er å føde ut et dødt foster etter fjerde måneds graviditet (som kunne vært unngått ved tidlig test) til hvordan det er å ha et barn med sterke funksjonshemninger med den kostnaden det er for søsken, familien, jobben og en selv. Selv om de aldri i verden ville byttet bort barnet sitt, så skriver de at enten ikke ville taklet ett til eller at de ville valgt annerledes gitt det de vet i dag, og derfor ønsker denne muligheten for andre. Selv om alle ser på sine barn som en berikelse, opplever de kostnaden for å være så høy at de så vondt det enn gjør, forstår at andre ikke ønsker å oppleve det samme. At disse ikke ønsker å delta i en debatt der de selv i tillegg til å bære på sin sorg skal utsettes for beskyldninger om sortering og nazisme har jeg forståelse for. Derfor må andre være deres stemme. Det ligger en plikt i det også. Så da møter jeg i studio med prinsippene, uten egne personlige erfaringer. Det er mulig det høres kaldt og hardt ut, men det ligger et bankende hjerte bak. Prinsipper er i aller høyeste grad følelsesladde. Det vet alle som diskuterer ut fra et verdisyn.
Da jeg kom inn for å ta en kaffe med Trude Trønnes-Christensen vinket hun smilende fra et bord innerst i lokalet. Avventende, men smilende. Det slo meg at hun kunne være en venninne. Jeg ville gjerne høre hva hun hadde å si, og hun ville gjerne høre på meg. Alle gode samtaler begynner med å lytte først.
Som Trude skrev - vi fikk til det motsatte av hva en meningsutveksling i et offentlig ordskifte klarer. Vi klarte der og da klart å ta livet av en polarisering. Det er et godt utgangspunkt for bedre forståelse, og rydder unna hindringer for andre like viktige debatter – der vi oppdaget at vi hadde mye felles grunn. Polarisert debatt er nyttig for å få frem prinsipielle forskjeller og alternativer. Men når polarisert debatt er det eneste vi har, blir det et fattig utgangspunkt for løsninger og i hvert fall for forståelse, respekt og empati.
Les også Trudes kronikk: En søsters stemme - en viktig personlig erfaring som viser de sidene som sjelden kommer frem i en ren prinsipiell debatt. Vi trenger å høre begge deler. Det er det som beriker samfunnsdebatten. Uten friksjon kommer vi ikke videre. Men friksjonen kan gjøres til en hindring på veien eller til en mulighet for fremdrift. Hva vi velger er opp til oss. Velger vi det siste kan det hende at vi går for å møte en motstander, men oppdager et menneske.