Når kvinner som selger seksuelle tjenester forteller at endringene i lovverket har gjort deres situasjon verre, så kan vi altså også velge å se vekk fra det. Vi vet jo deres beste.
Agnes Ravatn spør om salg av seksuelle tjenester er sex. Et vel så relevant spørsmål er om salg av seksuelle tjenester er arbeid. Men det har Ravatn et klart svar på. Hun stiller seg nemlig ikke bak de som insisterer på å kalle salg av seksuelle tjenester som «sexarbeid»: Ikkje før NAV kan tillate seg å seie: "Eg ser du har ein kropp? Det blir ikkje noka arbeidsledigheitstrygd før du har prøvd deg litt på gata først, vesle ven".» En setning som åpenbart har imponert mange jeg følger på sosiale medier.
Vi kan godt begynne med hvorvidt NAV i det hele tatt følger opp kravet om å ta arbeid som tilbys den arbeidssøkende, som uansett skal være relevant for bakgrunn og utdannelse. Men det er ikke NAVs praksis som skal være retningsgivende for hvordan salg av seksuelle tjenester skal omtales. I så fall teller vel den kongelige norske stat, ved Skatt Øst, mer. De som selger seksuelle tjenester er nemlig ikke bare skattepliktige, men også momspliktige. Er ikke det arbeid?
Sexkjøpsloven, som ble vedtatt av et flertall i Stortinget i 2009, er utformet slik at salg av sex er lov, det er kjøpet som er forbudt. Dermed er sexsalg skattepliktig. Skattereglenes formål ikke er nemlig ikke å forhindre uønsket virksomhet, men å gi det offentlige inntekter til finansiering av felleskapets goder. De som selger sex får selvsagt ingen sosiale rettigheter knyttet til sin virksomhet, tvert i mot. Sexkjøpsloven vekket til live den slumrende hallikparagrafen, som politiet har omsatt til "operasjon husløs". Sexarbeidere forteller at de kastes ut fra relativt trygge omgivelser, være seg hotellrom eller leiligheter de leier, og føler seg mer utrygge og utsatte enn tidligere. Staten er med andre ord sexarbeidernes verste hallik.
Det var selvsagt ikke sexkjøpslovens intensjon. Intensjonen var å ta bakmennene for menneskehandel, tvang, vold og overgrep - som allerede var dekket i straffeloven, men ikke fulgt opp. Resultatet er mer enn forstemmende. Siden sexkjøpsloven ble innført har kun 14 blitt dømt for menneskehandel, inkludert dommer knyttet opp mot tigging og utnyttelse av egne barn. Jeg kaller ufrivillig sex for voldtekt, og mener de som tvinger eller truer et annet menneske til å ha uønsket sex skal dømmes for vold, voldtekt, trusler og frihetsberøvelse. Bur inne og kast nøkkelen.
Spar meg for "indre diskusjoner" om emosjoner som trumfer intellekt i "akkurat denne saken". Emosjoner og intellekt kan utmerket godt forenes gjennom å definere faktisk tvang som tvang, og bli jævlig forbanna for at det finnes rasshøl som utsetter andre mennesker for voldtekt. De er kriminelle. De utøver grov kriminalitet. Som regel er de en del av større kriminelle nettverk som preger Oslo og Norge på flere måter. Jeg har ingen indre diskusjon om dette. Forfølg og straff. Hardt.
Ravatn skriver at hun tror nesten ikke sine egne øyne når hun finner to høyrepolitikere som er villige til å diskutere det prinsipielle ved sexkjøp. Really, Ravatn?
Det kan jo være fordi det prinsipielle i det liberale refrenget om at «samfunnet kan ikke kriminalisere frivillige handlingar mellom samtykkande, voksne mennesker» ikke gjør inntrykk på deg. Og selv om du ikke klarer å stille deg bak synet som sier at sexkjøp per definisjon er vold mot kvinner, så sammenligner du sexarbeidernes muligheter for valg med at "folk kan «velje» å hoppe ut av brennande bygningar".
Det hører fint hjemme i den klassiske, feministiske venstresideidèen om tingliggjøring og obektivifisering av kvinnen. Først sier de at kvinnene ikke burde kunne velge å selge seksuelle tjenester, så såes det tvil om troverdigheten til de som sier at de faktisk velger dette selv - og når vi har fratatt kvinnen muligheten og legitimiteten til hennes valg - så kan vi fastslå at hun er objektifisert og tingliggjort. Hun er definert vekk som menneske, som individ, og er følgelig ikke meningsberettiget. Om hun vil kalles sexarbeider - så kan vi andre - vi som fortsatt er meningsberettiget og ikke definert ut av debatten - velge å si at vi ikke stiller oss bak det. Så sympatisk.
Eg ser du vil kallas sexarbeider. Det blir ikkje noko av det, for eg definerar deg som prostituert, hore, undertrykt, menneskehandla, ei som ikkje veit sit eiga beste. Vesle ven.
Når kvinner som selger seksuelle tjenester forteller at endringene i lovverket har gjort deres situasjon verre, så kan vi altså også velge å se vekk fra det. Vi vet jo deres beste.
Flere i Høyre har visstnok varslet omkamp om sexkjøpsloven i partiet. Kamp skal de få.
Agnes Ravatn spør om salg av seksuelle tjenester er sex. Et vel så relevant spørsmål er om salg av seksuelle tjenester er arbeid. Men det har Ravatn et klart svar på. Hun stiller seg nemlig ikke bak de som insisterer på å kalle salg av seksuelle tjenester som «sexarbeid»: Ikkje før NAV kan tillate seg å seie: "Eg ser du har ein kropp? Det blir ikkje noka arbeidsledigheitstrygd før du har prøvd deg litt på gata først, vesle ven".» En setning som åpenbart har imponert mange jeg følger på sosiale medier.
Vi kan godt begynne med hvorvidt NAV i det hele tatt følger opp kravet om å ta arbeid som tilbys den arbeidssøkende, som uansett skal være relevant for bakgrunn og utdannelse. Men det er ikke NAVs praksis som skal være retningsgivende for hvordan salg av seksuelle tjenester skal omtales. I så fall teller vel den kongelige norske stat, ved Skatt Øst, mer. De som selger seksuelle tjenester er nemlig ikke bare skattepliktige, men også momspliktige. Er ikke det arbeid?
Sexkjøpsloven, som ble vedtatt av et flertall i Stortinget i 2009, er utformet slik at salg av sex er lov, det er kjøpet som er forbudt. Dermed er sexsalg skattepliktig. Skattereglenes formål ikke er nemlig ikke å forhindre uønsket virksomhet, men å gi det offentlige inntekter til finansiering av felleskapets goder. De som selger sex får selvsagt ingen sosiale rettigheter knyttet til sin virksomhet, tvert i mot. Sexkjøpsloven vekket til live den slumrende hallikparagrafen, som politiet har omsatt til "operasjon husløs". Sexarbeidere forteller at de kastes ut fra relativt trygge omgivelser, være seg hotellrom eller leiligheter de leier, og føler seg mer utrygge og utsatte enn tidligere. Staten er med andre ord sexarbeidernes verste hallik.
Det var selvsagt ikke sexkjøpslovens intensjon. Intensjonen var å ta bakmennene for menneskehandel, tvang, vold og overgrep - som allerede var dekket i straffeloven, men ikke fulgt opp. Resultatet er mer enn forstemmende. Siden sexkjøpsloven ble innført har kun 14 blitt dømt for menneskehandel, inkludert dommer knyttet opp mot tigging og utnyttelse av egne barn. Jeg kaller ufrivillig sex for voldtekt, og mener de som tvinger eller truer et annet menneske til å ha uønsket sex skal dømmes for vold, voldtekt, trusler og frihetsberøvelse. Bur inne og kast nøkkelen.
Spar meg for "indre diskusjoner" om emosjoner som trumfer intellekt i "akkurat denne saken". Emosjoner og intellekt kan utmerket godt forenes gjennom å definere faktisk tvang som tvang, og bli jævlig forbanna for at det finnes rasshøl som utsetter andre mennesker for voldtekt. De er kriminelle. De utøver grov kriminalitet. Som regel er de en del av større kriminelle nettverk som preger Oslo og Norge på flere måter. Jeg har ingen indre diskusjon om dette. Forfølg og straff. Hardt.
Ravatn skriver at hun tror nesten ikke sine egne øyne når hun finner to høyrepolitikere som er villige til å diskutere det prinsipielle ved sexkjøp. Really, Ravatn?
Det kan jo være fordi det prinsipielle i det liberale refrenget om at «samfunnet kan ikke kriminalisere frivillige handlingar mellom samtykkande, voksne mennesker» ikke gjør inntrykk på deg. Og selv om du ikke klarer å stille deg bak synet som sier at sexkjøp per definisjon er vold mot kvinner, så sammenligner du sexarbeidernes muligheter for valg med at "folk kan «velje» å hoppe ut av brennande bygningar".
Det hører fint hjemme i den klassiske, feministiske venstresideidèen om tingliggjøring og obektivifisering av kvinnen. Først sier de at kvinnene ikke burde kunne velge å selge seksuelle tjenester, så såes det tvil om troverdigheten til de som sier at de faktisk velger dette selv - og når vi har fratatt kvinnen muligheten og legitimiteten til hennes valg - så kan vi fastslå at hun er objektifisert og tingliggjort. Hun er definert vekk som menneske, som individ, og er følgelig ikke meningsberettiget. Om hun vil kalles sexarbeider - så kan vi andre - vi som fortsatt er meningsberettiget og ikke definert ut av debatten - velge å si at vi ikke stiller oss bak det. Så sympatisk.
Eg ser du vil kallas sexarbeider. Det blir ikkje noko av det, for eg definerar deg som prostituert, hore, undertrykt, menneskehandla, ei som ikkje veit sit eiga beste. Vesle ven.
Når kvinner som selger seksuelle tjenester forteller at endringene i lovverket har gjort deres situasjon verre, så kan vi altså også velge å se vekk fra det. Vi vet jo deres beste.
Flere i Høyre har visstnok varslet omkamp om sexkjøpsloven i partiet. Kamp skal de få.