Statsminister Erna Solberg lagde visstnok dårlig stemning da hun tok opp menneskerettighetsspørsmål med den russiske statsministeren Dmitrij Medvedjev i Sotsji. Det synes Ap-mann og valgforsker Frank Aarebrot var teit. Vi kan ikke drive utenrikspolitikk ved å dra rundt og fornærme folk, sa han til TV2.
Men Aarebrot ble ikke helt enig med seg selv i kritikken av statsministeren. For på den ene siden mente han at det ville vært bedre om Norges statsminster hadde skapt goodwill ved å være tilstede og ta selfies med Vladimir Putin på åpningsseremonien, for deretter å adressere Putin sjøl angående menneskerettighetssituasjonen i Russland. På den andre siden mente han at "disse menneskerettighetsaktivistene" har fått for mye makt når det gjelder norsk utenrikspolitikk. Utenrikspolitikk var ene og alene tuftet på å fremme norske interesser, ikke drive å dille med menneskerettigheter og sånt som senere kunne få konsekvenser for eksporten av for eksempel norsk fisk. Utenrikspolitikken kan ikke være tuftet på å fornærme folk ved å ta opp noe så mundant som menneskerettigheter. Det får åpenbart "disse menneskerettighetsaktivistene" gjøre selv.
Det er klart at for alle de som var kritiske til at statsminister Erna Solberg skulle til OL i Sotsji, så smerter det nok litt at hun er så tydelig at hun skaper dårlig stemning i møtet med Medvedjev. Aarebrot mente møtet var mislykket siden Medvedjev ikke møtte på den planlagte felles pressekonferansen i etterkant. Det kan godt være. Det kan godt være at hun skulker årstalen i Norges Bank uten stil, og at hun enten ikke burde dratt eller heller burde vært både på åpningsseremonien i Sotsji og på årstalen i Norges Bank. Jeg aner ærlig talt ikke hvilke vurderinger som lå til grunn for det ene eller det andre. Men når kalenderen ble som det ble så synes jeg det er mer stilig å skape dårlig stemning ved å ta opp menneskerettigheter i Russland, enn å skulke årstalen til Norges Bank for å dra på rally på Hamar a la Jens Stoltenberg.
Det er klart at norsk utenrikspolitikk skal være tuftet på å fremme norske interesser. Men siden når ble det å fremme menneskerettigheter en motsetning av norske interesser?
Jeg skulle ønske at norske interesser sto oftere i førersetet når det gjaldt norsk utenrikspolitikk. For eksempel ser jeg ikke helt hvordan Uganda, en av våre fremste bistandsland gjennom over tyve år, har utviklet seg positiv med milliardsstøtte fra Norge til å bli en nasjon der norske interesser, f.eks. eksport av fisk, gjør seg gjeldende. Tvert i mot. Ikke bare har president Museveni lagt grunnloven han selv fremmet til side for å fortsette som president (som førte til at daværende bistandsminister Hilde Frafjord betimelig kuttet i støtten til landet). Før helgen sa Museveni at han vil undertegne en lov som betyr at homoseksualitet kan straffes med livsvarig fengsel. Utenriksminister Børge Brende må gjerne skape litt dårlig stemning i Uganda.
Når "disse menneskerettighetsaktivistene" fremmer menneskerettigheter så fremmer de også demokrati. Stabile demokratier med markedsorienterte, åpne økonomier er i aller høyeste grad i norsk interesse, moralsk og markedsmessig. Dersom det bare er "disse menneskerettighetsaktivistene" som skal stå på barrikadene for demokrati og ytringsfrihet er det ikke sikkert at fremmes så mye demokrati og ytringsfrihet etter hvert. For eksempel ble Anastasia Smirnova, en av kontaktene i Russland for den norske foreningen for homofiles rettigheter, Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH), arrestert bare timer før OL-åpningen. Det sitter lenger inn å arrestere den norske statsministeren når hun tar opp menneskerettighetsspørsmål.
Men det er klart. Når man først kan kritisere Høyres statsminister for å ikke boikotte OL, deretter kritisere henne for å ikke delta på åpningsseremonien, for så å kritisere henne for å ta opp menneskerettigheter og skape dårlig stemning, så får man jo full uttelling for å være i opposisjon.
Men å være i opposisjon til å fremme menneskerettigheter ser jeg ikke at er i noens interesse. Kanskje utenom Frank Aarebrots.
Men Aarebrot ble ikke helt enig med seg selv i kritikken av statsministeren. For på den ene siden mente han at det ville vært bedre om Norges statsminster hadde skapt goodwill ved å være tilstede og ta selfies med Vladimir Putin på åpningsseremonien, for deretter å adressere Putin sjøl angående menneskerettighetssituasjonen i Russland. På den andre siden mente han at "disse menneskerettighetsaktivistene" har fått for mye makt når det gjelder norsk utenrikspolitikk. Utenrikspolitikk var ene og alene tuftet på å fremme norske interesser, ikke drive å dille med menneskerettigheter og sånt som senere kunne få konsekvenser for eksporten av for eksempel norsk fisk. Utenrikspolitikken kan ikke være tuftet på å fornærme folk ved å ta opp noe så mundant som menneskerettigheter. Det får åpenbart "disse menneskerettighetsaktivistene" gjøre selv.
Det er klart at for alle de som var kritiske til at statsminister Erna Solberg skulle til OL i Sotsji, så smerter det nok litt at hun er så tydelig at hun skaper dårlig stemning i møtet med Medvedjev. Aarebrot mente møtet var mislykket siden Medvedjev ikke møtte på den planlagte felles pressekonferansen i etterkant. Det kan godt være. Det kan godt være at hun skulker årstalen i Norges Bank uten stil, og at hun enten ikke burde dratt eller heller burde vært både på åpningsseremonien i Sotsji og på årstalen i Norges Bank. Jeg aner ærlig talt ikke hvilke vurderinger som lå til grunn for det ene eller det andre. Men når kalenderen ble som det ble så synes jeg det er mer stilig å skape dårlig stemning ved å ta opp menneskerettigheter i Russland, enn å skulke årstalen til Norges Bank for å dra på rally på Hamar a la Jens Stoltenberg.
Det er klart at norsk utenrikspolitikk skal være tuftet på å fremme norske interesser. Men siden når ble det å fremme menneskerettigheter en motsetning av norske interesser?
Jeg skulle ønske at norske interesser sto oftere i førersetet når det gjaldt norsk utenrikspolitikk. For eksempel ser jeg ikke helt hvordan Uganda, en av våre fremste bistandsland gjennom over tyve år, har utviklet seg positiv med milliardsstøtte fra Norge til å bli en nasjon der norske interesser, f.eks. eksport av fisk, gjør seg gjeldende. Tvert i mot. Ikke bare har president Museveni lagt grunnloven han selv fremmet til side for å fortsette som president (som førte til at daværende bistandsminister Hilde Frafjord betimelig kuttet i støtten til landet). Før helgen sa Museveni at han vil undertegne en lov som betyr at homoseksualitet kan straffes med livsvarig fengsel. Utenriksminister Børge Brende må gjerne skape litt dårlig stemning i Uganda.
Når "disse menneskerettighetsaktivistene" fremmer menneskerettigheter så fremmer de også demokrati. Stabile demokratier med markedsorienterte, åpne økonomier er i aller høyeste grad i norsk interesse, moralsk og markedsmessig. Dersom det bare er "disse menneskerettighetsaktivistene" som skal stå på barrikadene for demokrati og ytringsfrihet er det ikke sikkert at fremmes så mye demokrati og ytringsfrihet etter hvert. For eksempel ble Anastasia Smirnova, en av kontaktene i Russland for den norske foreningen for homofiles rettigheter, Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH), arrestert bare timer før OL-åpningen. Det sitter lenger inn å arrestere den norske statsministeren når hun tar opp menneskerettighetsspørsmål.
Men det er klart. Når man først kan kritisere Høyres statsminister for å ikke boikotte OL, deretter kritisere henne for å ikke delta på åpningsseremonien, for så å kritisere henne for å ta opp menneskerettigheter og skape dårlig stemning, så får man jo full uttelling for å være i opposisjon.
Men å være i opposisjon til å fremme menneskerettigheter ser jeg ikke at er i noens interesse. Kanskje utenom Frank Aarebrots.