Det handler ikke om at det kvoteres inn menn, men om at vi har et kvinneunderskudd i offentligheten. Når 41% kvinner velger å arbeide deltid, blir det ofte 41% færre potensielle toppledere, talspersoner og fagpersoner å velge fra. Det er ikke bare mannens skyld.
![]()
Gruppa Womens Speakers, med det forbilledlige målet om å øke antall kvinnelige stemmer i offentligheten, har satt i gang en kampanje om å takke nei til å delta på konferanser, seminarer og debatter som kun har menn på scenen. Jeg hyller intensjonen, men er uenig i kampanjen.
Jeg takker selv stadig oftere nei til å delta på konferanser og seminarer. Det er for mange av dem, det er fantasiløst innhold, det er foredragsholdere jeg har hørt før og vet hva skal si, det er for langdrygt. Jeg takker ja så ofte jeg kan når det er faglig godt innhold. Det vil jeg fortsette å gjøre - også når det bare er menn på scenen, men jeg benytter alltid anledningen til å etterspørre kvinnelige foredragsholdere. I tillegg er jeg flink til å si ja selv. Jeg stiller når jeg kan. Og hvis jeg ikke kan, forsøker jeg alltid å foreslå tre alternativer som jeg mener fyller det arrangøren vil ha - og jeg forsøker alltid å komme opp med så mange kvinner som mulig.
Les også Women Speakers innlegg hos NRK Ytring.
Men så til utfordringen. Ja, det er riktig at kvinner er rundt halvparten av befolkningen. Men det betyr ikke at medier, konferansearrangører eller andre som tilrettelegger for et offentlig ordskifte, har like mange å ta av. Skjevfordelingen i offentlighen gjenspeiler i stor grad kvinners deltakelse i arbeidslivet. Som jeg skrev i fjor sommer - får vi flere kvinner inn i fulltidsstillinger og sjefsjobber, blir det også flere kvinnestemmer i offentligheten. Men når 41% kvinner velger å jobbe deltid, vil det være færre som er aktuelle for offentlig debatt og deltakelse fra scenen som næringslivsledere, talspersoner og fagpersoner.
Dette varierer også fra bransje til bransje. Det er lett å finne kvinnelige "samfunnsdebattanter", som kan mene litt om det meste (jada, jeg hører det single i glasshus her, men vil dere ha kvinnelige stemmer eller ikke?). Vi har også kvinnelig statsminister og finansminister, lederne for NHO og LO er kvinner. Men dersom det i et fagmiljø er 99 menn og 1 kvinne, så er det for det første meningsløst å kreve en jevn fordeling i panel og på scenen, og for det andre urimelig å forvente at den ene kvinnen skal ha lyst og anledning til å delta hver gang.
Som så mye i debatter rundt kvinner og likestilling, så er dette symptombehandling. Skal vi få endring, i alt fra fordeling av foreldrepermisjon, til arbeidsdeltakelse, antall kvinner i styrer og stell, og også deltakelse i offentligheten, må vi se på hvorfor skjevheten er der i utgangspunktet.
Selv om vi nylig har fått et jenteoverskudd på mange studier på høyere utdanning, så blir det ikke automatisk flere erfarne kvinner i toppstillinger i næringslivet som kan gå på scenen i morgen av det. Jenteoverskuddet gjenspeiles for eksempel ikke på realfag. Skillet oppstår allerede ved valg av videregående studieretninger etter ungdomsskolen og senere valg av fagskoleutdanning. Innen helse-, sosial- og idrettsfag utgjør kvinnene 94 prosent av studentmassen, mens det innen naturvitenskapelige fag, håndverksfag og tekniske fag er rundt 95 prosent menn. De fleste gründere er menn, som gründer på alt fra teknologi, produkt og tjenester, mens kvinner - i den grad vi starter opp noe, starter opp innen omsorg.
Vi skal ikke tvinge noen til å måtte velge annerledes på bakgrunn av kjønn, men vi kan jobbe med å motivere flere gutter til å ta utdannelse innen helse og flere jenter til å ta utdannelse innen tekniske fag. Det er ikke noe fysiologisk som hindrer dette. Vi har også økonomiske incentiver i Norge som sementerer eksisterende kjønnsrollemønstre gjennom kontantstøtte, omsorgspenger og skatteklasse 2. Hvis vi skal begynne å si nei til noe, foreslår jeg at vi begynner der.
Menn kan dessuten begynne å si nei til å være familiens hovedsforsørger, som må jobbe mer for at mor kan jobbe mindre. Hvir mor jobber mer, kan far jobbe mindre, og barna få tid med begge. Alle sier jo at det er minst like verdifullt å være hjemme med barn, så fars lønn burde jo da ikke spille noen rolle. Dermed må flere kvinner delta mer i arbeidslivet, og kanskje kvalifisere seg inn i spennende stillinger som gjør det blir like givende å være på arbeid som å være hjemme - og dermed kunne prestere bedre begge steder.
Det er rett og slett færre kvinner å velge til scenen. Det kan vi gjøre noe med. Det gjør vi ikke ved å si nei til flinke fagfolk fordi de er menn, men å sørge for at gutter og jenter sier ja til alternative karriereveier tidlig, og at vi som kvinner si ja når vi blir bedt om å innta scenen og at vi leverer når vi er der. Det er ikke så fryktelig vanskelig egentlig. Litt utdannelse, noen års erfaring, noen hundre timer med research i forbindelse med debatter, mange debatter - og vips - så går det ofte av seg selv. Er så lett så. Takk, ja!
Oppdatert:....men hva om kvinner hadde begynt å delta på fagseminarer i stedet for på "Inspirasjonsdager" i regi av kvinnemagasiner? Oh, wait ... det der er en heeelt ny bloggpost!
Gruppa Womens Speakers, med det forbilledlige målet om å øke antall kvinnelige stemmer i offentligheten, har satt i gang en kampanje om å takke nei til å delta på konferanser, seminarer og debatter som kun har menn på scenen. Jeg hyller intensjonen, men er uenig i kampanjen.
Jeg takker selv stadig oftere nei til å delta på konferanser og seminarer. Det er for mange av dem, det er fantasiløst innhold, det er foredragsholdere jeg har hørt før og vet hva skal si, det er for langdrygt. Jeg takker ja så ofte jeg kan når det er faglig godt innhold. Det vil jeg fortsette å gjøre - også når det bare er menn på scenen, men jeg benytter alltid anledningen til å etterspørre kvinnelige foredragsholdere. I tillegg er jeg flink til å si ja selv. Jeg stiller når jeg kan. Og hvis jeg ikke kan, forsøker jeg alltid å foreslå tre alternativer som jeg mener fyller det arrangøren vil ha - og jeg forsøker alltid å komme opp med så mange kvinner som mulig.
Les også Women Speakers innlegg hos NRK Ytring.
Men så til utfordringen. Ja, det er riktig at kvinner er rundt halvparten av befolkningen. Men det betyr ikke at medier, konferansearrangører eller andre som tilrettelegger for et offentlig ordskifte, har like mange å ta av. Skjevfordelingen i offentlighen gjenspeiler i stor grad kvinners deltakelse i arbeidslivet. Som jeg skrev i fjor sommer - får vi flere kvinner inn i fulltidsstillinger og sjefsjobber, blir det også flere kvinnestemmer i offentligheten. Men når 41% kvinner velger å jobbe deltid, vil det være færre som er aktuelle for offentlig debatt og deltakelse fra scenen som næringslivsledere, talspersoner og fagpersoner.
Dette varierer også fra bransje til bransje. Det er lett å finne kvinnelige "samfunnsdebattanter", som kan mene litt om det meste (jada, jeg hører det single i glasshus her, men vil dere ha kvinnelige stemmer eller ikke?). Vi har også kvinnelig statsminister og finansminister, lederne for NHO og LO er kvinner. Men dersom det i et fagmiljø er 99 menn og 1 kvinne, så er det for det første meningsløst å kreve en jevn fordeling i panel og på scenen, og for det andre urimelig å forvente at den ene kvinnen skal ha lyst og anledning til å delta hver gang.
Som så mye i debatter rundt kvinner og likestilling, så er dette symptombehandling. Skal vi få endring, i alt fra fordeling av foreldrepermisjon, til arbeidsdeltakelse, antall kvinner i styrer og stell, og også deltakelse i offentligheten, må vi se på hvorfor skjevheten er der i utgangspunktet.
Selv om vi nylig har fått et jenteoverskudd på mange studier på høyere utdanning, så blir det ikke automatisk flere erfarne kvinner i toppstillinger i næringslivet som kan gå på scenen i morgen av det. Jenteoverskuddet gjenspeiles for eksempel ikke på realfag. Skillet oppstår allerede ved valg av videregående studieretninger etter ungdomsskolen og senere valg av fagskoleutdanning. Innen helse-, sosial- og idrettsfag utgjør kvinnene 94 prosent av studentmassen, mens det innen naturvitenskapelige fag, håndverksfag og tekniske fag er rundt 95 prosent menn. De fleste gründere er menn, som gründer på alt fra teknologi, produkt og tjenester, mens kvinner - i den grad vi starter opp noe, starter opp innen omsorg.
Vi skal ikke tvinge noen til å måtte velge annerledes på bakgrunn av kjønn, men vi kan jobbe med å motivere flere gutter til å ta utdannelse innen helse og flere jenter til å ta utdannelse innen tekniske fag. Det er ikke noe fysiologisk som hindrer dette. Vi har også økonomiske incentiver i Norge som sementerer eksisterende kjønnsrollemønstre gjennom kontantstøtte, omsorgspenger og skatteklasse 2. Hvis vi skal begynne å si nei til noe, foreslår jeg at vi begynner der.
Menn kan dessuten begynne å si nei til å være familiens hovedsforsørger, som må jobbe mer for at mor kan jobbe mindre. Hvir mor jobber mer, kan far jobbe mindre, og barna få tid med begge. Alle sier jo at det er minst like verdifullt å være hjemme med barn, så fars lønn burde jo da ikke spille noen rolle. Dermed må flere kvinner delta mer i arbeidslivet, og kanskje kvalifisere seg inn i spennende stillinger som gjør det blir like givende å være på arbeid som å være hjemme - og dermed kunne prestere bedre begge steder.
Det er rett og slett færre kvinner å velge til scenen. Det kan vi gjøre noe med. Det gjør vi ikke ved å si nei til flinke fagfolk fordi de er menn, men å sørge for at gutter og jenter sier ja til alternative karriereveier tidlig, og at vi som kvinner si ja når vi blir bedt om å innta scenen og at vi leverer når vi er der. Det er ikke så fryktelig vanskelig egentlig. Litt utdannelse, noen års erfaring, noen hundre timer med research i forbindelse med debatter, mange debatter - og vips - så går det ofte av seg selv. Er så lett så. Takk, ja!
Oppdatert:....men hva om kvinner hadde begynt å delta på fagseminarer i stedet for på "Inspirasjonsdager" i regi av kvinnemagasiner? Oh, wait ... det der er en heeelt ny bloggpost!