Det var en gang en avis som tenkte de skulle lage en artikkel om et fenomen de hadde lagt merke til på sosiale medier. For å kommentere fenomenet plukket de ut blant annet undertegnede og sendte et eksempel de mente var relevant.
![]()
Til dette svarte jeg på mail - og ble dermed gjengitt helt korrekt i artikkelen som startet det mange ikke en gang forstår at kan være en debatt - om kvinner som heier på hverandre i sosiale medier.
![]()
Problemet var at denne avisen valgte å illustrere kvinner som roser kvinner på sosiale medier med en boklansering. Riktignok var mange av de som de antakeligvis mente var selve kjernen til fenomenet tilstede, men i stedet for å snakke om fenomenet i raushetens tid, ble det med god grunn personlig for de som ble omtalt. Ja, jeg mener faktisk at å blande sammen en suksessfull lansering av en bok og synsing om et fenomen er en god grunn til å ta det personlig - jeg ville sikkert gjort det samme sjøl. Og når noe blir personlig, forsvinner gjerne all tilløp til interessant debatt. Takk, Aftenposten, men dere klarte nå å få en redaksjonell klikkvinner, samt hele tre kommentarartikler som gikk viralt ut av det for det.
Derfor ble også debatten redusert til hvorvidt kvinner kan rose hverandre på sosiale medier. Som om noen hadde påstått det motsatte. La meg her sitere meg selv:
- Kvinner må jo få lov å rose kvinner, også på sosiale medier.
Ett av de mange støtteinnleggene mente det hadde rablet for kommentariatet, siden vi mener at kvinner ikke kan rose kvinner (igjen, se sitat over). Det ble kommentert slik:
![]()
Så jeg bare siterer meg selv igjen: Kvinner må jo få lov å rose kvinner, også på sosiale medier.
Men det har vært svært opportunt for mange å ta debatten på det mest banale nivået, for da vil jo alle nyanserte eller kritiske røster fremstå som sure og meggete - skal man virkelig ikke få heie på kvinner i sosiale medier, lizm?
Men i artikkelen fortsetter jeg med svar på den meldingen Aftenposten faktisk sendte som eksempel:
- Jeg har aldri vært verken raus, klok og vakker, og i hvert fall ikke hele tiden og alltid, så jeg får ikke slike tilbakemeldinger. Men det er jo flott at det finnes slike mennesker, og hyggelig at de både blir sett og anerkjent med den rosen de så rikelig da fortjener.
Jepp. De oppvakte av dere ser spydigheten. Dersom det finnes mennesker som alltid og hele tiden klarer å være rause, kloke og vakre, fortjener de den rosen. Men jeg trodde hele konseptet om "feiltastisk" var at man nettopp ikke er alt, alltid og hele tiden. Men kanskje nettopp derfor er man det hele tiden. Når jeg feiler så er jeg feiltastisk. Da skal jeg heies frem for å være åpen og ærlig om at jeg gjør feil. Gjør jeg noe riktig er jeg også feiltastisk. Jøss, hun der får det til gitt. Logikken er upåklagelig. Og ikke-eksisterende. Språk, ord, kommentarer og heiarop mister hele sin mening.
Skal man være så raus hele tiden, og heie langs skikanten av sosiale medier - hele tiden - så blir det ikke bare slitsomt, men også fordummende. Ordene har ikke lenger innhold, for alt er jo bra.
Men å mene dette, har en diagnose:
![]()
Diagnosen av kritikk er at denne er trigget av dype, smertefulle mekanismer. Der noen i raushetens navn får synse om hva som helst, kan ikke vi som synser feil (som ikke er tastisk) gjøre dette uten at det er trigget av traumer. Det setter rausheten i perspektiv, om ikke annet. Enten er du feiltastisk innafor, eller bare feil uttafor.
Da kan vi vel være enige om at dette ikke handler om man kan eller skal rose hverandre i sosiale medier. Eller gjør jeg da som jeg visstnok gjør ved mange anledninger - tolket og synser i vei, generaliserer og forenkler?
![]()
I valgkamper kaller vi gjerne de hyperaktive partikadrene som retweeter og applauderer digitalt for "klakkører" og "partikaniner". For de som er innafor fungerer det motiverende og samlende. Men det er ikke sikkert at den selvgodheten og massiviteten appellerer til de som er uttafor.
I den opprinnelige artikkelen til Aftenposten er det egentlig bare en surpomp. Opinion-partner og analytiker Ole Petter Nyhaug, som sier han føler for å skru av hele Internett når han leser kommentarene. Ole Petter er, som mange vet, en glitrende analytiker, som ved mang en anledning har brukt tall og fakta til å helle kaldt vann i årene på de som overhyper et fenomen, som f.eks. investeringer i sosiale medier. I tillegg er han morsom.
Han drar frem språket som problematisk.
- Det er et nytt fenomen at godt voksne kvinner på over 40 år bruker et språk som tenåringer.
Jeg innrømmer det *rekker opp hånda* - det er jeg som brukte ordet "infantiliserende" ("God Morgen, Norge" ba meg forresten om å ikke bruke det ordet under sending, fordi det var litte granne vanskelig). Jeg gremmes når jeg ser voksne, hovedsakelig kvinner, bruker fjortisspråk og smilefjes, på samme måten som jeg gremmes når voksne, hovedsakelig menn, ikke klarer å uttrykke seg uten CAPS LOCK, SKIRVEFEIL OG !!!!?!?!
Det er visstnok sosialt snobberi. Det er helt i orden å mene det. Men det handler fortsatt ikke om at kvinner ikke kan rose hverandre på sosiale medier. Og jeg siterer:
- Kvinner må jo få lov å rose kvinner, også på sosiale medier.
Minds, not mindfulness
Ole Petter Nyhaug mener at det ligger i en kvinnes natur å være mer støttende, empatisk og positiv enn en mann. Nuvel. La meg introdusere meg selv - Heidi aka VamPus. Kritisk, sur og rasende. Som blir emosjonell når f.eks. en nederlandsk parlamentariker forklarer den høye andelen deltidsarbeidende kvinner i Nederland med at "det ligger i nederlandske kvinners DNA". Et sånt utsagn fortjener ikke raushet, men krav om begrunnelse. Og debatt om ulike forutsetninger, skjevheter i samfunnet og forventninger i arbeidslivet. En som bare føler at det er sånn, er umulig å debattere med. Da har følelser trumfet viten, og reell refleksjon måttet vike til fordel for banaliteter.
Jeg liker debatt. Jeg liker debatt fundert på faktiske argumenter, ikke bare følelser og meninger. Det går tretten på dusinet av folk som mener noe. Som komikeren Tim Minchin sier; det er med meninger som med rasshøl - alle har det. Jeg er fullt klar over at jeg sjonglerer granater i glasshus her. Men så har jeg til gode å møte opp i en debatt hvor jeg kun mener og føler ting basert på personlige opplevelser. Gi meg "minds", ikke mindfulness. Jeg synes det holder å være menneskelig, jeg trenger ikke kalle det feiltastisk. Vi er alle hele mennesker. Men vi trenger ikke dele alt med alle hele tiden for å bevise at vi er det. Dersom det er den nye målestokken, er det faktisk det endelige beviset på at rausheten ikke eksisterer. Den omfatter bare noen under visse omstendigheter. Og det er de som byr på seg selv. Men hvis den nye konvensjon er at du er pliktig til by på deg selv for å kunne bli respektert, så har vi et problem.
Intimitetstyrannene
Mange har brukt Habermas' teorier om den borgerlige offentligheten for å beskrive potensialet for forskyvning av makt. Han la vekt på deltakelse på et nøytralt territorium (sosiale medier) der alle kan delta på like vilkår. Alle får en stemme. Men han mente ikke at det var uvesentlig hva man bruker den stemmen til. Han la vekt på rasjonaliteten i den offentlige samtalen, der det ikke var den med den høyeste tittelen, men den med det beste argumentet som vant. Når alt blir personlig mister fornuften sin betydning og argumentene får mindre kraft. Du blir ikke mer ekte enn det du deler. Det er mennesket bak avgjørelsene som er interessante, ikke avgjørelsen. Dermed står personen i sentrum for oppmerksomheten, ikke vervet eller utførelsen av dette i seg selv.
Når en slik intimitetsideologi blir toneangivende, utvikles det den amerikanske sosiologen Richard Sennett kaller et intimitetstyranni. I et oppdatert forord til boka ved samme navn skriver han at ”de elektroniske mediene spiller en avgjørende rolle i denne avledningsmanøveren, ved samtidig å overeksponere lederens personlige liv og å tåkelegge den faktiske utøvelsen av hans embede”. Boka kom i 1977.
Direktør for strategisk gjennomføring i Statkraft, Bård Standal, skriver i DN i dag at kvinner kan blir inspirert av å se andre kvinner som har hatt suksess som viser at de også er mennesker med gode og onde dager på sosiale medier. Det kan jo forstås slik at toppledermenn slipper å balansere sine liv med onde dager. De tar vel konene seg av. Han skriver videre at Norge driver med en meningsløs sløsing av menneskelig talent fordi kvinner faller fra i rotteracet mot toppen.
Den lekne kvinnen er ikke toppleder
Vel, i all den tid de fleste ledere har merkantil eller teknisk utdanning, så kan jeg røpe at vi hovedsakelig mister betydelig talent i valget fra 10. klasse til videregående. Hele 85% av de som velger helse, sosial og idrettsfag er jenter, mens på tekniske fag er andelen gutter 95%. Som 16-åringer har jentene allerede valgt lavtlønnsyrker, og blir dermed også de sannsynlige mottakere av ordninger som sementerer kjønnsforskjellene i arbeidsmarkedet - som kontantstøtte, skatteklasse 2, omsorgspoeng. Pensjonspoeng for hjemmeværende med barn opp til 7 år er høyere enn det en yrkesaktiv kvinne i et lavtlønnet yrke ville oppnådd. Ordninger, for øvrig, som partiet både Bård og jeg er medlemmer av, støtter. Når 41% av kvinner velger å jobbe deltid, hovedsakelig "frivillig", godt hjulpet av disse ordningene, så er det disse ordningene som fortjener oppmerksomhet, ikke å rope hurra på sosiale medier til de som faktisk har lykkes.
Og da kommer vi tilbake til overskriften for artikkelen som startet det hele.
- Den sterke mannen er ikke lederidealet. Den lekne kvinnen er den nye sterke mannen.
Vel. DA så. La oss droppe ALL debatt om strukturelle forskjeller, statlige økonomiske incentivordninger og forutsetningene for de frie valgene kvinner og menn gjør som har gjort at 97% toppledere ikke er lekne kvinner, men stort sett hvite menn med utdannelse innen økonomi og ledelse eller teknologi og realfag. Men da er vi i hvert fall enige om at det er et fenomen med at kvinner hyller kvinner på sosiale medier, det er ikke nødvendigvis noe galt med det (selv om språket kan bli litt barnslig av og til), og så later vi som at det kommer til å føre til at færre velger deltid, flere satser på topplederjobber og at det står en digital venninnegjeng klar til å heie på de som gjør det. Eller har jeg da bare tolket og synset i vei, generaliserert og forenklet slik jeg vanligvis gjør?
I så fall er det antakeligvis trigget av dype, smertefulle mekanismer. Jeg er ikke feiltastisk. Bare tastisk. Tøff med tastatur. Og trives i grunn med det.
Share, if you dare!
Til dette svarte jeg på mail - og ble dermed gjengitt helt korrekt i artikkelen som startet det mange ikke en gang forstår at kan være en debatt - om kvinner som heier på hverandre i sosiale medier.
Problemet var at denne avisen valgte å illustrere kvinner som roser kvinner på sosiale medier med en boklansering. Riktignok var mange av de som de antakeligvis mente var selve kjernen til fenomenet tilstede, men i stedet for å snakke om fenomenet i raushetens tid, ble det med god grunn personlig for de som ble omtalt. Ja, jeg mener faktisk at å blande sammen en suksessfull lansering av en bok og synsing om et fenomen er en god grunn til å ta det personlig - jeg ville sikkert gjort det samme sjøl. Og når noe blir personlig, forsvinner gjerne all tilløp til interessant debatt. Takk, Aftenposten, men dere klarte nå å få en redaksjonell klikkvinner, samt hele tre kommentarartikler som gikk viralt ut av det for det.
Derfor ble også debatten redusert til hvorvidt kvinner kan rose hverandre på sosiale medier. Som om noen hadde påstått det motsatte. La meg her sitere meg selv:
- Kvinner må jo få lov å rose kvinner, også på sosiale medier.
Ett av de mange støtteinnleggene mente det hadde rablet for kommentariatet, siden vi mener at kvinner ikke kan rose kvinner (igjen, se sitat over). Det ble kommentert slik:
Så jeg bare siterer meg selv igjen: Kvinner må jo få lov å rose kvinner, også på sosiale medier.
Men det har vært svært opportunt for mange å ta debatten på det mest banale nivået, for da vil jo alle nyanserte eller kritiske røster fremstå som sure og meggete - skal man virkelig ikke få heie på kvinner i sosiale medier, lizm?
Men i artikkelen fortsetter jeg med svar på den meldingen Aftenposten faktisk sendte som eksempel:
- Jeg har aldri vært verken raus, klok og vakker, og i hvert fall ikke hele tiden og alltid, så jeg får ikke slike tilbakemeldinger. Men det er jo flott at det finnes slike mennesker, og hyggelig at de både blir sett og anerkjent med den rosen de så rikelig da fortjener.
Jepp. De oppvakte av dere ser spydigheten. Dersom det finnes mennesker som alltid og hele tiden klarer å være rause, kloke og vakre, fortjener de den rosen. Men jeg trodde hele konseptet om "feiltastisk" var at man nettopp ikke er alt, alltid og hele tiden. Men kanskje nettopp derfor er man det hele tiden. Når jeg feiler så er jeg feiltastisk. Da skal jeg heies frem for å være åpen og ærlig om at jeg gjør feil. Gjør jeg noe riktig er jeg også feiltastisk. Jøss, hun der får det til gitt. Logikken er upåklagelig. Og ikke-eksisterende. Språk, ord, kommentarer og heiarop mister hele sin mening.
Skal man være så raus hele tiden, og heie langs skikanten av sosiale medier - hele tiden - så blir det ikke bare slitsomt, men også fordummende. Ordene har ikke lenger innhold, for alt er jo bra.
Men å mene dette, har en diagnose:
Diagnosen av kritikk er at denne er trigget av dype, smertefulle mekanismer. Der noen i raushetens navn får synse om hva som helst, kan ikke vi som synser feil (som ikke er tastisk) gjøre dette uten at det er trigget av traumer. Det setter rausheten i perspektiv, om ikke annet. Enten er du feiltastisk innafor, eller bare feil uttafor.
Da kan vi vel være enige om at dette ikke handler om man kan eller skal rose hverandre i sosiale medier. Eller gjør jeg da som jeg visstnok gjør ved mange anledninger - tolket og synser i vei, generaliserer og forenkler?
I valgkamper kaller vi gjerne de hyperaktive partikadrene som retweeter og applauderer digitalt for "klakkører" og "partikaniner". For de som er innafor fungerer det motiverende og samlende. Men det er ikke sikkert at den selvgodheten og massiviteten appellerer til de som er uttafor.
I den opprinnelige artikkelen til Aftenposten er det egentlig bare en surpomp. Opinion-partner og analytiker Ole Petter Nyhaug, som sier han føler for å skru av hele Internett når han leser kommentarene. Ole Petter er, som mange vet, en glitrende analytiker, som ved mang en anledning har brukt tall og fakta til å helle kaldt vann i årene på de som overhyper et fenomen, som f.eks. investeringer i sosiale medier. I tillegg er han morsom.
Han drar frem språket som problematisk.
- Det er et nytt fenomen at godt voksne kvinner på over 40 år bruker et språk som tenåringer.
Jeg innrømmer det *rekker opp hånda* - det er jeg som brukte ordet "infantiliserende" ("God Morgen, Norge" ba meg forresten om å ikke bruke det ordet under sending, fordi det var litte granne vanskelig). Jeg gremmes når jeg ser voksne, hovedsakelig kvinner, bruker fjortisspråk og smilefjes, på samme måten som jeg gremmes når voksne, hovedsakelig menn, ikke klarer å uttrykke seg uten CAPS LOCK, SKIRVEFEIL OG !!!!?!?!
Det er visstnok sosialt snobberi. Det er helt i orden å mene det. Men det handler fortsatt ikke om at kvinner ikke kan rose hverandre på sosiale medier. Og jeg siterer:
- Kvinner må jo få lov å rose kvinner, også på sosiale medier.
Minds, not mindfulness
Ole Petter Nyhaug mener at det ligger i en kvinnes natur å være mer støttende, empatisk og positiv enn en mann. Nuvel. La meg introdusere meg selv - Heidi aka VamPus. Kritisk, sur og rasende. Som blir emosjonell når f.eks. en nederlandsk parlamentariker forklarer den høye andelen deltidsarbeidende kvinner i Nederland med at "det ligger i nederlandske kvinners DNA". Et sånt utsagn fortjener ikke raushet, men krav om begrunnelse. Og debatt om ulike forutsetninger, skjevheter i samfunnet og forventninger i arbeidslivet. En som bare føler at det er sånn, er umulig å debattere med. Da har følelser trumfet viten, og reell refleksjon måttet vike til fordel for banaliteter.
Jeg liker debatt. Jeg liker debatt fundert på faktiske argumenter, ikke bare følelser og meninger. Det går tretten på dusinet av folk som mener noe. Som komikeren Tim Minchin sier; det er med meninger som med rasshøl - alle har det. Jeg er fullt klar over at jeg sjonglerer granater i glasshus her. Men så har jeg til gode å møte opp i en debatt hvor jeg kun mener og føler ting basert på personlige opplevelser. Gi meg "minds", ikke mindfulness. Jeg synes det holder å være menneskelig, jeg trenger ikke kalle det feiltastisk. Vi er alle hele mennesker. Men vi trenger ikke dele alt med alle hele tiden for å bevise at vi er det. Dersom det er den nye målestokken, er det faktisk det endelige beviset på at rausheten ikke eksisterer. Den omfatter bare noen under visse omstendigheter. Og det er de som byr på seg selv. Men hvis den nye konvensjon er at du er pliktig til by på deg selv for å kunne bli respektert, så har vi et problem.
Intimitetstyrannene
Mange har brukt Habermas' teorier om den borgerlige offentligheten for å beskrive potensialet for forskyvning av makt. Han la vekt på deltakelse på et nøytralt territorium (sosiale medier) der alle kan delta på like vilkår. Alle får en stemme. Men han mente ikke at det var uvesentlig hva man bruker den stemmen til. Han la vekt på rasjonaliteten i den offentlige samtalen, der det ikke var den med den høyeste tittelen, men den med det beste argumentet som vant. Når alt blir personlig mister fornuften sin betydning og argumentene får mindre kraft. Du blir ikke mer ekte enn det du deler. Det er mennesket bak avgjørelsene som er interessante, ikke avgjørelsen. Dermed står personen i sentrum for oppmerksomheten, ikke vervet eller utførelsen av dette i seg selv.
Når en slik intimitetsideologi blir toneangivende, utvikles det den amerikanske sosiologen Richard Sennett kaller et intimitetstyranni. I et oppdatert forord til boka ved samme navn skriver han at ”de elektroniske mediene spiller en avgjørende rolle i denne avledningsmanøveren, ved samtidig å overeksponere lederens personlige liv og å tåkelegge den faktiske utøvelsen av hans embede”. Boka kom i 1977.
Direktør for strategisk gjennomføring i Statkraft, Bård Standal, skriver i DN i dag at kvinner kan blir inspirert av å se andre kvinner som har hatt suksess som viser at de også er mennesker med gode og onde dager på sosiale medier. Det kan jo forstås slik at toppledermenn slipper å balansere sine liv med onde dager. De tar vel konene seg av. Han skriver videre at Norge driver med en meningsløs sløsing av menneskelig talent fordi kvinner faller fra i rotteracet mot toppen.
Den lekne kvinnen er ikke toppleder
Vel, i all den tid de fleste ledere har merkantil eller teknisk utdanning, så kan jeg røpe at vi hovedsakelig mister betydelig talent i valget fra 10. klasse til videregående. Hele 85% av de som velger helse, sosial og idrettsfag er jenter, mens på tekniske fag er andelen gutter 95%. Som 16-åringer har jentene allerede valgt lavtlønnsyrker, og blir dermed også de sannsynlige mottakere av ordninger som sementerer kjønnsforskjellene i arbeidsmarkedet - som kontantstøtte, skatteklasse 2, omsorgspoeng. Pensjonspoeng for hjemmeværende med barn opp til 7 år er høyere enn det en yrkesaktiv kvinne i et lavtlønnet yrke ville oppnådd. Ordninger, for øvrig, som partiet både Bård og jeg er medlemmer av, støtter. Når 41% av kvinner velger å jobbe deltid, hovedsakelig "frivillig", godt hjulpet av disse ordningene, så er det disse ordningene som fortjener oppmerksomhet, ikke å rope hurra på sosiale medier til de som faktisk har lykkes.
Og da kommer vi tilbake til overskriften for artikkelen som startet det hele.
- Den sterke mannen er ikke lederidealet. Den lekne kvinnen er den nye sterke mannen.
Vel. DA så. La oss droppe ALL debatt om strukturelle forskjeller, statlige økonomiske incentivordninger og forutsetningene for de frie valgene kvinner og menn gjør som har gjort at 97% toppledere ikke er lekne kvinner, men stort sett hvite menn med utdannelse innen økonomi og ledelse eller teknologi og realfag. Men da er vi i hvert fall enige om at det er et fenomen med at kvinner hyller kvinner på sosiale medier, det er ikke nødvendigvis noe galt med det (selv om språket kan bli litt barnslig av og til), og så later vi som at det kommer til å føre til at færre velger deltid, flere satser på topplederjobber og at det står en digital venninnegjeng klar til å heie på de som gjør det. Eller har jeg da bare tolket og synset i vei, generaliserert og forenklet slik jeg vanligvis gjør?
I så fall er det antakeligvis trigget av dype, smertefulle mekanismer. Jeg er ikke feiltastisk. Bare tastisk. Tøff med tastatur. Og trives i grunn med det.
Share, if you dare!