I NRK Aktuelt blir det i dag stilt spørsmål om Anders Behring Breivik blir kjent strafferettslig utilregnelig, og da i teorien kan gå fri, er i strid med folks rettsoppfatning. Jeg mener premisset er galt. Folks rettsoppfatning har antakeligvis aldri tilsagt at voldtektsmenn, voldsforbrytere og drapsmenn skal gå fri fordi de er sinnsyke i gjerningsøyeblikket. Dette har vært politisk villet gjennom årtier. Eller som professor Ole Gjems-Onstad skrev i en kronikk i DN: "Arbeiderpartiet har ofte valgt normalisering av psykotiske og rehabilitering av mordere fremfor beskyttelse av folk flest." Og som han påpeker - selv om morderen dømmes til behandling, betyr ikke det at han vil slippe ut med det første. Men utryggheten vil være der.
I årevis har voldtektsmenn, voldsforbrytere og drapsmenn kunne gå fri etter relativt kort tids behandling for grusomme handlinger fordi de er kjent strafferettslige utilregnelige, eller utilregnelig/psykotisk/sinnsyk i gjerningsøyeblikket. Ett eksempel er trikkedrapsmannen, som drepte en og skadet fem på trikken i Oslo. Han ble kjent strafferettslig utilregnelig i gjerningsøyeblikket, og gikk ute i Oslos gater ett år senere. En mann som skar strupen over på sin kone og sine ett og to år gamle døtre fordi stemmer i hodet befalte ham å drepe, fikk permisjon to dager i uken bare to år senere. En mann som gikk amok med kniv og skadet fem personer i Oslo sentrum i 2008 kunne ikke fengsles fordi han var psykotisk.
Den fremste representanten for det rettsvesenet vi har i Norge i dag, der vi ikke skal straffe de som kanskje gjør det de gjør fordi de kanskje er syke, er professor i kriminologi Nils Christie. Bjarne Hjeltnes, som mistet sin sønn etter at han ble slått ned i Oslo sentrum og gjerningsmannen fikk to år for drapet, spurte i en kronikk om når norsk rettsvesen skulle begynne å bry seg mer om offrene og deres pårørende enn om gjerningsmannen. Nils Christie, konfliktsrådets far, svarte med å mistenkeliggjøre de pårørende for å være styrt av hevngjerrighet. Da tok mor Hjeltnes pennen fatt og tok avstand fra mistenkeliggjøringen fra den mektige kriminologiprofessoren. Men hun også mener at bare det å være lei seg for å ha drept noen er ikke nok. Samtidig skrev faren til ei jente som ble drept av sin kjæreste til Christie: Vi bygger samfunnet vårt på rettsstatens prinsipper og i det ligger det at vi må stå til ansvar for våre handlinger. For en person som har drept et annet menneske betyr det at konsekvensen er at samfunnet idømmer personen en straff.
En del av folk flests rettssfølelse er altså at den som har krenket enkeltindividets rett til liv, frihet eller eiendom skal straffes for sin krenkelse. Man kan godt forsøke å forstå deres handlinger, gjerne tilgi - men å bare være lei seg for å ha tatt liv og frihet er ikke nok.
Til dette svarer Christie:
Med andre ord. Etter at obduksjonsrapportene var lagt frem og overlevende fra Utøya hadde forklart seg, skulle Anders Behring Breivik i teorien kunne ha gått fra Oslo Tinghus. I skam. For mannen som har vært den ledende figuren bak utviklingen av den norske kriminalomsorgen ønsker å se Behring Breivik tilbake i samfunnet.
Norge er ett av de svært få landene der en gjerningsmann kan bli kjent strafferettslig utilregnelig. Dette er en del av den ideologien som mener man skal ha en human rettsstat der man ikke straffer de syke. Det må være spesielt for offrene og pårørende for de psykotiske gjerningsmenn som har drept og lemlestet, enten det var på trikken eller i Oslo sentrum, å se hvordan rettssaken mot Anders Behring Breivik spilles ut disse siste dagene.
Det er i ekstreme situasjoner man særlig skal hegne om rettsprinsipper. Jeg har med dyp forakt lyttet til flere sesjoner av Dagsnytt 18 der ulike snakkende hoder har begynt en setning med at "siden denne saken er så spesiell". Det er nettopp når saker er så spesielle at vi må holde hodet kaldt og sørge for at også de "spesielle sakene" blir behandlet etter normen. Det er jo i de spesielle sakene at prinsippene blir spesielt viktige.
Dersom Anders Behring Breivik skulle bli kjent strafferettslig utilregnelig, og dermed ikke kan straffes, så er det ikke vanlige folks rettsoppfatning dette først og fremst er et problem for. Vanlige folk har følt seg ubeskyttet mot politikernes vilje lenge. Spørsmålet burde være om Anders Behring Breivik ikke kan kjennes strafferettslig utilregnelig fordi det strider mot Arbeiderpartiet. For dette er en ideologisk kamp. En kamp om å være offre for en ekstremistisk hatideologi snarere enn senere å bli offre for sin egen tilgivelsesideologi.
Jeg håper Anders Behring Breivik til kjent strafferettslig tilregnelig og blir buret inne så lenge vi kan. Under forutsetning av at debatten om tilregnelighet blir tatt opp og lovene endret til å nettopp reflektere vanlige folks rettsoppfatning - nemlig at man skal stå til ansvar for sine handlinger, syk eller ikke, og ikke utgjøre en fare for folk flest.![]()
I årevis har voldtektsmenn, voldsforbrytere og drapsmenn kunne gå fri etter relativt kort tids behandling for grusomme handlinger fordi de er kjent strafferettslige utilregnelige, eller utilregnelig/psykotisk/sinnsyk i gjerningsøyeblikket. Ett eksempel er trikkedrapsmannen, som drepte en og skadet fem på trikken i Oslo. Han ble kjent strafferettslig utilregnelig i gjerningsøyeblikket, og gikk ute i Oslos gater ett år senere. En mann som skar strupen over på sin kone og sine ett og to år gamle døtre fordi stemmer i hodet befalte ham å drepe, fikk permisjon to dager i uken bare to år senere. En mann som gikk amok med kniv og skadet fem personer i Oslo sentrum i 2008 kunne ikke fengsles fordi han var psykotisk.
Den fremste representanten for det rettsvesenet vi har i Norge i dag, der vi ikke skal straffe de som kanskje gjør det de gjør fordi de kanskje er syke, er professor i kriminologi Nils Christie. Bjarne Hjeltnes, som mistet sin sønn etter at han ble slått ned i Oslo sentrum og gjerningsmannen fikk to år for drapet, spurte i en kronikk om når norsk rettsvesen skulle begynne å bry seg mer om offrene og deres pårørende enn om gjerningsmannen. Nils Christie, konfliktsrådets far, svarte med å mistenkeliggjøre de pårørende for å være styrt av hevngjerrighet. Da tok mor Hjeltnes pennen fatt og tok avstand fra mistenkeliggjøringen fra den mektige kriminologiprofessoren. Men hun også mener at bare det å være lei seg for å ha drept noen er ikke nok. Samtidig skrev faren til ei jente som ble drept av sin kjæreste til Christie: Vi bygger samfunnet vårt på rettsstatens prinsipper og i det ligger det at vi må stå til ansvar for våre handlinger. For en person som har drept et annet menneske betyr det at konsekvensen er at samfunnet idømmer personen en straff.
En del av folk flests rettssfølelse er altså at den som har krenket enkeltindividets rett til liv, frihet eller eiendom skal straffes for sin krenkelse. Man kan godt forsøke å forstå deres handlinger, gjerne tilgi - men å bare være lei seg for å ha tatt liv og frihet er ikke nok.
Til dette svarer Christie:
"Hvor jernbanesporet endte inne i en av de største utryddelsesleirene under den annen verdenskrig sto en galge. Der hengte de kommandanten. Jeg har aldri kunnet forsone meg med synet. En knekket kommandantnakke, mot millioner av mennesker: Gasset, sultet og pint ihjel. Hva annet kunne man gjort, spurte mine polske kolleger, leiren lå i det nåværende Polen. Jeg hadde og har ikke annet svar enn at det burde vært laget et gigantisk møte hvor alle som hadde noe å si i denne sak, overlevende så vel som nærstående, kunne vitne om hva som var skjedd. Kommandanten måtte få svare, om han kunne og ville. Så måtte administrator av møtet si sin mening. Mitt håp er at han ville si omtrent som følger: Det du har gjort, hr. kommandant, det er så forferdelig at det ligger utenfor den menneskelige fatteevne. Det kan ikke gjenopprettes, men heller ikke gjengjeldes. Gå herfra i skam."
Med andre ord. Etter at obduksjonsrapportene var lagt frem og overlevende fra Utøya hadde forklart seg, skulle Anders Behring Breivik i teorien kunne ha gått fra Oslo Tinghus. I skam. For mannen som har vært den ledende figuren bak utviklingen av den norske kriminalomsorgen ønsker å se Behring Breivik tilbake i samfunnet.
Norge er ett av de svært få landene der en gjerningsmann kan bli kjent strafferettslig utilregnelig. Dette er en del av den ideologien som mener man skal ha en human rettsstat der man ikke straffer de syke. Det må være spesielt for offrene og pårørende for de psykotiske gjerningsmenn som har drept og lemlestet, enten det var på trikken eller i Oslo sentrum, å se hvordan rettssaken mot Anders Behring Breivik spilles ut disse siste dagene.
Det er i ekstreme situasjoner man særlig skal hegne om rettsprinsipper. Jeg har med dyp forakt lyttet til flere sesjoner av Dagsnytt 18 der ulike snakkende hoder har begynt en setning med at "siden denne saken er så spesiell". Det er nettopp når saker er så spesielle at vi må holde hodet kaldt og sørge for at også de "spesielle sakene" blir behandlet etter normen. Det er jo i de spesielle sakene at prinsippene blir spesielt viktige.
Dersom Anders Behring Breivik skulle bli kjent strafferettslig utilregnelig, og dermed ikke kan straffes, så er det ikke vanlige folks rettsoppfatning dette først og fremst er et problem for. Vanlige folk har følt seg ubeskyttet mot politikernes vilje lenge. Spørsmålet burde være om Anders Behring Breivik ikke kan kjennes strafferettslig utilregnelig fordi det strider mot Arbeiderpartiet. For dette er en ideologisk kamp. En kamp om å være offre for en ekstremistisk hatideologi snarere enn senere å bli offre for sin egen tilgivelsesideologi.
Jeg håper Anders Behring Breivik til kjent strafferettslig tilregnelig og blir buret inne så lenge vi kan. Under forutsetning av at debatten om tilregnelighet blir tatt opp og lovene endret til å nettopp reflektere vanlige folks rettsoppfatning - nemlig at man skal stå til ansvar for sine handlinger, syk eller ikke, og ikke utgjøre en fare for folk flest.
