VamPus' Verden

Hun er en av de politiske lederne som vil bli husket best fra det 20. århundret, ikke fordi hun var Storbritannias første kvinnelige statsminister, men fordi hun hadde en standhaftighet og gjennomføringskraft som få andre kan vise til.

Det tar tid før ikoner av hennes legering ruster.

R.I.P Margaret Thatcher 1925-2013

Min kommentar i VG. Les gjerne også Asle Tojes på NRK Ytring.

I 2013 er ikke den viktigste likestillingskampen verneplikt for kvinner, men valgfrihet for menn.

Venstres landsmøte gikk inn for verneplikt for kvinner, Arbeiderpartiet tar opp saken på sitt landsmøte i helgen og Høyre på landsmøtet i begynnelsen av mai.

La det være klart. Grunnen til at jeg er mot kvinnelig verneplikt er fordi jeg er prinsipielt mot verneplikt generelt. Det er prinsipielt galt å kreve ett år av et menneskes liv i statens tjeneste til luselønn. Å utvide ordningen til også å gjelde kvinner er å gå et skritt i feil retning. Prinsipielt sett.

Når det er sagt, kan unge kvinner tjene på å gå inn i forsvaret. Særlig om de velger å ta en av de mange utdanningsmulighetene forsvaret kan tilby. Det er få steder unge mennesker kan få lignende type tillit og ansvar så raskt som i en organisasjon som forsvaret. Dermed kan også de få en anerkjent ledererfaring de ellers måtte jobbe dobbelt så lenge for å få i både offentlig sektor eller privat næringsliv.

Forsvaret vil få fordelen av at de har flere talenter å plukke fra. I kritikken mot et vervet forsvar har vi ofte sagt at det er ikke alltid de ivrigste kandidatene som er mest egnet (slik det også er andre steder). Innen rekruttering er ofte "den motvillige kandidaten" den mest interessante, fordi de gjerne har reflekterte motforestillinger som gjør dem bedre egnet som ledere. Dessuten skal ikke kjønn i seg selv være diskvalifiserende for en stilling, men kan av og til være kvalifiserende. Som for å komme i dialog med hele sivilbefolkningen under oppdrag i utlandet.

Det er altså en fordel for kvinner å verve seg til forsvaret, og det er en fordel for forsvaret å verve flere kvinner. Men når jeg først er for valgfrihet så mener jeg det bør være valgfritt å dedikere seg til tjeneste for fedrelandet. Også for menn. Men skulle vi gå inn for kvinnelig verneplikt i Norge så kan jeg leve med det. Det rammer ikke flere, det rammer bare et annet utvalg.

Derimot er en av våre viktige likestillingssaker kamp mot kontantstøtte og deltidsarbeid. Hele 41% av arbeidsføre kvinner jobber deltid. Vi ser at menn jobber mer når de får barn, mens kvinner jobber mindre. Barn får med andre ord ikke mer tid med mor og far, de får mindre tid med far og mer tid med mor. Først etter at barnet har blitt syv år øker fars tid med barna (se boks). Noen mener det er til barns beste at barna mer eller mindre kun vokser opp med mor, og en sliten, tidspresset far. Jeg synes begge foreldre har rett på tid med barna, og dermed at mor kunne jobbe mer og far mindre. At likestillingslandet Norge gir økonomiske incentiver som tar arbeidsføre, friske kvinner ut av arbeidslivet og reduserer fars tid med barna mens de er små, er for meg et mysterium. Vi vet at kvinner ofte tjener mindre og at det økonomisk sett fra familiens side derfor vil være kvinnen som fratrer arbeidslivet, derfor er ikke kontantstøtten kjønnsnøytral. Den sementerer eksisterende skjevheter i samfunnet, noe som gjør kvinner til yrkes- og pensjonstapere og mannen taper tid med barna sine.

Suksessfulle, eldre menn får gjerne spørsmål om hva de angrer på når de ser tilbake på sitt liv. Det ene svaret som går igjen er at de gjerne skulle sett mer til ungene da de vokste opp. I 2013 er nettopp det den viktigste likestillingskampen. Ikke verneplikt for kvinner. Men valgfrihet for menn.

Oppdatert: Interessant om presset og bekymringen menn har for å være den som bærer hele den økonomiske byrden for familien.

Hvorfor er det slik at vår eneste vei til verdighet i når det gjelder rom er å innføre statlig etnisk diskriminering i Norge?

Ifølge Dagbladets Marie Simonsen er vi i ferd med å stryke i lakmustesten for det siviliserte samfunn. Våre demokratiske verdier og rosetogets honnørord etter 22. juli 2011 visner fordi vi ikke legger til rette for etnisk diskriminering av en særskilt gruppe.

Mennesker fra fire kontinenter - Asia, Afrika, Australia, Amerika - nektes adgang til riket utover tre måneders turistvisum, eller må søke asyl eller familiegjenforening for å bli i Norge. EØS-borgere har det samme turistvisumet, men kan få bli i landet om de har meldt seg som arbeidssøkere i inntil seks måneder. For samtlige disse gjelder reglene om at du skal kunne sørge for eget livsopphold i det tidsrommet du er her. Har du ikke funnet arbeid innen seks måneder, eller når du ikke lenger klarer å betale for eget opphold innen de seks månedene, så er det på tide å dra hjem. Så mens portugisere, spanjoler, polakker, svensker, italienere og alle andre europeere forventes å finansiere eget opphold og livsnødvendigheter, og eventuelt hute seg hjem når finansene tar slutt, er det en gruppe vi skal gjøre unntak for: romfolk. Som Marie Simonsen skriver – romfolket er ikke turister på sightseeing.

Vel. Lite tyder på at de er arbeidssøkende heller. Gamle Oslo NAV, som registrerer arbeidssøkende EØS-borgere, har under 115 personer registrert hos seg, de fleste fra Spania, Baltikum, Polen – knapt en håndfull fra Romania. Siden vi (heldigvis) ikke driver etnisk registrering i Norge, vet jeg ikke om dette er rumenere eller rom. Dersom de er arbeidssøkende EØS-borgere er de fortsatt forpliktet til sørge for eget opphold. Siden romfolket ikke er turister på sightseeing, må vi forutsette at de er arbeidssøkende EØS-borgere og skal ha samme rettigheter og oppfylle samme krav som alle andre arbeidssøkende EØS-borgere. (Jeg finner ikke info på hvor mange EØS-borgere som er registrert hos politiet, som alle arbeidssøkende er pliktig til å gjøre - legg gjerne ut lenke i kommentarfelt om du finner).

Dagbladet skriver at romfolk er diskriminert og utestengt fra boligmarkedet fordi de ikke klarer å få leid bosted til ca 1500,- i måneden i Oslo (180 000 kr delt på 120 personer). Vel, da er i så fall alle diskriminert og utestengt fra Oslos boligmarked. Når alle er det, kan vi jo stille spørsmål om denne gruppen er det.

Det handler ikke om at Norge skal stille opp med toaletter, dusj eller tak over hodet for tilreisende rom som ”ikke er turister på sightseeing”, eller at noen er redd for at det da kommer flere romfolk til Norge. Spørsmålet må jo være om Norge skal stille opp med bosted for alle EØS-borgere som søker arbeid og lykken i Norge. Det bryter i så fall med forutsetningene for prinsippet om fri utveksling av arbeidskraft innen EU og EØS. Men ingen kan for alvor mene at eneste veien til verdighet er å gi til noen i en vanskelig situasjon, men ikke til andre i samme situasjon. Det er å drive aktiv diskriminering. I dette tilfelle basert på etnisitet.

Noen mener at romfolk blir jaget fordi de er rom. Tror noen virkelig at svensker, finner, polakker, etiopere, latin-amerikanere, new-zealandere og tyskere ville blitt behandlet annerledes om de i flokk campet i parker og skogsområdet, brukte bakgårder som toalett og hadde talspersoner som krevde særbehandling? Eller en gruppe etniske nordmenn for den saks skyld?

Dagsavisens Hege Ulstein syntes tidligere denne måneden at russefeiringen var en rimelig sammenligning. Kanskje det. Men russen blir også jaget, bøtelagt og klaget på når de bråker, forsøpler og demonstrerer mangelfull hygiene. Forskjellen er at til og med russens egne talspersoner synes dette er helt rimelig, legger seg langflate og lover å rydde opp.

Så kan du selvsagt si at russen har et hjem å dra til. Det har jo faktisk også tilreisende rom. At reiseveien er noe lenger er ingen unnskyldning mot likebehandling. Og det er likebehandling som, sist jeg sjekket, var en av grunnsteinene for det siviliserte samfunn, ikke særrettigheter på bakgrunn av etnisitet. Det kan umulig være en verdig politikk å legge til rette for at en gruppe som ofte opplever nettopp diskriminiering og forskjellsbehandling, fortsatt skal forskjellsbehandles for å gjøre det lettere å leve av å tigge. Det er en ganske vissen form for verdighet.

Apropos:Arbeiderpartiet mener at et generelt tiggerforbud er for ressurskrevende for politiet, selv om politiet selv ønsker dette. De vil heller ha soner der man kan tigge nå og da, men ikke hele tiden. For det er jo mye enklere for politi, tiggere og befolkning å forholde seg til…

Kampen mot voldtekt er en kamp om voldtekt for å støtte opp om det norske kjønnsmaktperspektivet, skrev Preben Z. Møller i gårsdagens VG. Videre mener han at mørketall og uvilje mot fakta tjener venstresiden. Dermed ender vi opp med en politikk og holdningskampanjer som ikke treffer. Voldtektsmenn er nemlig ikke hvem som helst. Som om noen har sagt det. Selv de mest radikale feministene på venstresida jeg kjenner, er enige om at flertallet av menn er ålreite menn som ikke hater kvinner.

Og der starter problemet med Møllers analyse. Utgangspunktet er feil. Han forsøker å vise at norske feminister ikke forstår gradsforskjellen mellom uønsket seksuell omgang med en klassekamerat etter en fest og at tre fremmede menn bryter seg inn i en leilighet og ikke bare voldtar, men også truer og utøver grov vold. Interessant nok mener Møller at det første er en anførselsvoldtekt, i motsetning til det andre scenariet. Men i straffelovens §192 B står det at ”den som har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen straffes for voldtekt med fengsel i inntil 10 år”. Uten anførselstegn. Er voldtekten begått at flere i fellesskap, og eller på en særdeles smertefull og krenkende måte, så øker strafferammen til 21 år. Med vennlig hilsen norske politikere av alle farger.

En statsadvokat var i fjor bekymret for at hyggelige, norske gutter kunne risikere tre års fengsel når de ”kun tok seg til rette” iet annet menneskes kropp. Møller mener åpenbart at dette ikke er uttrykk for holdninger. Når en kvinne har sovnet eller ikke er i stand til å gjøre motstand, eier hun ikke lenger sin egen kropp. Hun ”merker” bare at hun er ”voldtatt” dagen etter.

I 2011 ga politiet i Oslo ut rapporten om ”Voldtekt i den globale byen”. Her viste de til at den typiske Oslo-voldtekten skjer på nattestid i helgen, enten hjemme hos den anmeldte mannen eller hos den fornærmede kvinnen. Den anmeldte gjerningsmannen er i slutten av 20-årene og anmeldes av en kvinne han ikke kjenner, men har truffet i en festsituasjon. Det anmeldte overgrepet skjer ofte når kvinnen er dopet, har blackout eller sover. Men som oftest skjer voldtektene i forbindelse med trusler, tvang eller fastholding.

Ofte skjer altså voldtekten på en slik måte Møller setter anførselstegn på. Når han på den måten definerer vekk det politiet sier at er ”typisk”, og som mange av oss mener er et uttrykk for holdninger til kvinnens seksuelle integritet, står vi igjen med Møllers ønskede bilde av voldtektsmenn som asosiale og dysfunksjonell.

Men både høyrepopulister og Møller har rett. Ikke-vestlige menn med asylbakgrunn har voldtatt. Asosiale, voldelige kriminelle har voldtatt. Men også norske unge gutter har voldtatt skolevenninner nachspiel. Familiefedre har voldtatt sine koner. For å bekjempe voldtekt må vi altså jobbe bredspektret. Men Møller anerkjenner knapt det politiet kaller den typiske voldtekten, som i 2010 utgjorde 33,3% av de anmeldte voldtektene i Oslo. Deretter kommer relasjonsvoldtekter, som skjer mot partner eller eks-partner, på 25,3 prosent av de anmeldte. Voldtekter som skjer mot personer i sårbare livssituasjoner utgjorde 20,4 prosent. Overfallsvoldtekter utgjorde 12,9 prosent i 2010, som var et toppår for voldtektsstatistikken i Oslo, der kun seks av voldtektene ble oppklart - hvor de som ble dømt helt riktig var ikke-vestlige med asylbakgrunn. Men blant de 17 sakene som ikke har blitt oppklart har ofre også beskrevet gjerningsmenn som norske/lyse/nordiske. Hvem tjener på myten om at det bare er ikke-vestlige innvandrere som voldtar?

Hvor mange som ble voldtatt og torturert av tre fremmede menn som bryter seg inn i leiligheten til ofrene sier statistikken lite om. Men det er altså her Møller mener vi skal legge inn støtet i forebyggingsarbeidet.

Grunnen til at det drives holdningsskapende arbeid blant unge er ikke fordi noen tror at alle menn er potensielle voldtektsmenn og alle kvinner potensielle ofre. Grunnen er at det er blant disse mange anmeldte voldtekter skjer. Og fordi offer og gjerningsmann nettopp kan møte hverandre i normale sosialiseringssituasjoner, som på skolen som i dette tilfellet, jobb eller på lokalbutikken, så er det ikke bare holdningene til relativt normale, unge, fulle, kåte, grenseoverskridende gutter vi forsøker å nå, men også oss som er rundt. For at vi skal gjenkjenne, vite og forstå – og kanskje gripe inn før en ung gutt ”tar seg til rette”, eller kunne ta vare på offeret.

Møller mener noen tjener på at mørketall forblir mørketall. Fra rundt år 2000 og frem til nå har vi sett en radikal økning i antall anmeldte voldtekter. Det blir tolket som at vi nettopp har klart å konvertere noen av mørketallene ved at bevisstgjøring rundt voldtekt har ført til at flere faktisk anmelder. Så kanskje disse holdningskampanjene fungerer likevel?

Vi vet at mørketallene fortsatt er ekstremt høye for relasjonsvoldtekter, altså der vold utøves av partner eller eks-partner. Menn blir også voldtatt. Vi ser dem omtrent ikke på statistikken, selv om voldtektsmottak melder at de undersøker flere enn det som anmeldes hvert år. Regjeringen la nylig frem en stortingsmelding om forebygging og bekjempelse av vold i nære relasjoner, der det er konkrete forslag til hvordan avdekke denne typen "usynlig" vold. All ære til de mange kvinnene som nå står frem som voldsutsatte i forbindelse med Sanitetsforeningens Rød knapp-kampanje mot vold mot kvinner. Denne typen kampanjer bidrar til at flere anmelder fordi de ser at det er ikke bare dem. Slik konverterer vi mørketall til faktiske tall med kampanjer Møller mener ikke treffer.

Blant ett av tiltakene gruppen Stopp Voldtekt (der jeg selv er aktiv) krevde fra regjeringen var en nasjonal omfangsundersøkelse for å kartlegge voldtekt og andre seksuelle krenkelser. Det mangler altså ikke på ønske om å få mer informasjon fra "sosialfeminister" og oss andre, nettopp fordi ingen tjener på mørketall og lite effektive kampanjer. At det ikke får forsiden i VG betyr ikke at det ikke er der. At "folk flest får berøring med dette (kampen om voldtekt) i media" er ingen unnskyldning for at en sosiolog som skriver bok om temaet ikke er kjent med det.

Mange har i tillegg etterlyst spissede tiltak mot andre grupper og mer forskning på både ofre og voldtektsmenn. Det er dette som er den største kampen, når vi først skal snakke om kampen mot og om voldtekt. Å definere de vanligste voldtektene ut av debatten tjener kun Preben Z. Møller.

Dette er mitt innlegg på Høyres landsmøte - hvor alle innlegg er begrenset til 2 minutter. Programkomiteen har foreslått å gjøre kontantstøtten kommunal, og så er det en uenighet om hvorvidt den skal være frivillig eller obligatorisk fra kommunene. Jeg mener den må fjernes helt, og støtter derfor et forslag om det. Om kommunene vil gi kontantstøtte står de allerede fritt til det - slik Spydeberg kommune har gjort. Der har de begynt å legge ned barnehageplasser.

Ordstyrere, landsmøte!

Jeg skal snakke for HORDALANDs forslag 386 - om å oppheve kontantstøtten.

Kan alle fedre i salen rekke opp en hånd. Takk. Hvor mange av dere skulle ønske dere hadde tilbrakt mer tid på jobb og mindre tid med barna da de vokste opp. Opp med en hånd?

Det er rart det der. Tidsbruksundersøkelsen fra SSB viser at når kvinner blir mødre, jobber de mindre. Når menn blir fedre BEGYNNER de å jobbe mer for å kompensere for tapt inntekt når mor jobber mindre. Barnas samlede tid med foreldrene øker ikke, kun tiden med mor. Først når barna begynner på skolen begynner mor og fars tid å jevnes ut.

Kontantstøtten er ikke kjønnsnøytral, men bidrar til å vri familiens avgjørelse om de kan velge vekk mors lønn og velge vekk far som omsorgsperson. Far tar kostnaden for familiens såkalte frie valg, både økonomisk og tidsmessig. Men ville barna valgt vekk pappa?

41 prosent av norske kvinner jobber deltid. Vi vet at velferdsstaten ikke er bærekraftig, og at alle må jobbe mer. Likevel vil vi betale støtte for at arbeidsføre, friske kvinner ikke jobber.

Hva tror dere kommunene velger når de oppdager at de kan doble kontantstøtten og spare penger på legge ned barnehageplasser?

Dersom mor hadde jobbet mer, kunne far ha jobbet mindre - og barna vokst opp med mer tid fra begge foreldre.

Kjære fedre - hvis dere har savnet tid med barna deres, så kan jeg love dere at barna har savnet tid med dere. I dag kan dere gi deres sønner den gaven dere aldri fikk - mulighet til å være mer tilstede når deres barn vokser opp ved å fjerne en ordning som er en gammel ide og en dårlig løsning.

Kontantstøtten må ikke gjøres kommunal, den må avvikles. Stem for forslag 386.

- Posted using BlogPress from my iPad

I en debatt som knapt trenger en gnist for å ta full fyr, har den nye LO-lederen visstnok kastet en brannfakkel inn i en vedhaug som er så politisk tørr for nye argumenter at den nesten tar fyr av seg selv.

(Høyre-folk som leser dette: Vi har jo nå sagt at vi skal samarbeide med fagbevegelsen, beholde fagforeningsfradraget og legge oss tett på i arbeidslivspolitikk og retorikk. Dere får se på dette som mitt lille bidrag til en bedre stemning mellom Høyre og LO).

Debatten om deltidsarbeid handler ikke kun om småbarnsmødre. Men at kvinner valgte å jobbe mindre eller bli hjemmeværende da de fikk barn, påvirker om de fortsetter å være det senere. Ifølge Norsk offentlig utredning av 2004:27: 45 prosent av sysselsatte kvinner som har barn under 16 år, arbeider deltid. For kvinner uten barn eller hvor barna er over 16 år, et det tilsvarende tallet 42 prosent. Deltid fordeler seg derved ganske jevnt mellom kvinner som har barn og kvinner som ikke har omsorgsansvar for barn.

Barn som i dag er ett år gamle vil i 2030 være russ. Som Høyres programkomite formulerte det: Statens overskudd vil da gå raskt nedover. Samtidig vil den forventede avkastningen fra pensjonsfondet ikke dekke inn reduksjonen av oljeinntekter. Prognosene for norsk økonomi tilsier at staten har et stort økonomisk handlingsrom frem til omkring 2025. Hvordan vi bruker dette handlingsrommet er avgjørende for om vi i 2030 har et samfunn med muligheter for alle.

Norge ligger nær bunnen i OECD målt i antall timer arbeidet per person i arbeidsfør alder. Regjeringens egen perspektivmelding viser at velferdsstaten ikke er bærekraftig. I dag er det nesten fem personer i yrkesaktiv alder for hver person over 67 år. Økende levealder vil gjøre at når dagens nyfødte er 87 år, bare vil være to i yrkesaktiv alder for hver person over 67 år. Det vil si to yrkesaktive til å sørge for de helse- og omsorgstjenestene pensjonistene kan trenge og til samtidig å sørge for annen verdiskaping i samfunnet.

Dagens foreldres valg vil i aller høyeste grad påvirke hva slags samfunn deres barn vil leve i. Skal de ha tilgang på tilnærmet de samme velferdsgodene som oss, må vi jobbe mer og bruke mindre av offentlige velferdsordninger. Eller vi kan gi faen, trekke stigen opp etter oss og overlate barna våre et samfunn på randen av sammenbrudd a la Hellas. Så på makronivå så driter dagens foreldre i barnas fremtidige beste når de insisterer på å verken jobbe mer eller bruke mindre.

Gerd Kristiansen gjør selvsagt generaltabben når hun i det hele tatt nevner morsrollen i forbindelse med debatten om deltid. I stedet for å debattere det reelle problemet, nemlig at velferdsstaten ikke er bærekraftig og at vi alle må jobbe mer, ender vi da heller opp med den klassiske debatten om å angripe kvinner som prioriterer det viktigste i verden: barna. Hva slags hjerteløse systemforsvarere mener vi skal sette noe annet enn barna først?

Spørsmålet på mikronivå er vel så mye hvorfor ikke menn prioriterer barna sine ved å velge vekk inntektsgivende arbeid og økonomisk frihet for å være hjemme enten på heltid eller deltid. Liker de ikke barn? Hater de kona? Eller er dette snakk om vridde valg, og ikke frie valg, som høyresida hevder?

Er det kun mors ukuelige kjærlighet til barna og hennes høyverdige prioriteringer som teller inn i familiens frie valg til å organisere seg? Er organiseringen av familien det eneste stedet i samfunnet hvor økonomi ikke teller over hodet?

Som Heidi Helene Sveen skrev på FB: Dersom kvinner velger å jobbe deltid når barna er små av hensyn til sine egne behov for å være med barna, synes jeg dette fortjener å bli diskutert offentlig. Dersom valget er av hensyn til barna, så savner jeg at småbarnsmødrene forventer det samme av småbarnsfedrene.

I de familiene der far tjener mer enn mor er valget enkelt. Mor blir hjemme. Men noen må kompensere for at kvinnen jobber mindre. Menn begynner å jobbe mer når de får barn og i praksis får ikke far tid med barna sine før de begynner på skolen (se boks). Barnas beste er altså ikke mer tid med foreldrene, kun mer tid med mor. I Norge kommer også staten inn og kompenserer familien for å velge vekk inntektsgivende arbeid gjennom støtteordninger (kontantstøtte, omsorgspoeng, pluss på barnetrygd også). Det betyr at det ligger vridninger på valgene som familien tar. Jeg hadde vært mindre kritisk til det såkalte frie valget dersom de statlig finansierte vridningene ikke lå til grunn, selv om jeg fortsatt ville synes det er synd at vi havner i tradisjonelle kjønnsrollemønstre (noe jeg tror vil hjelpe over tid, og særlig dersom kvinner hadde jobbet mer og dermed ikke ønsket deltidsfella).

Samtidig er det riktig at skattebetalerne finansierer barnehageplasser for barnefamiliene. Vi finansierer også skole og utdannelse for å gi barna muligheter senere i livet, også betalt av foreldre som velger hjemmeskole. Subsidiering av barnehageplasser var et politisk villet strukturgrep for å "vri" tilbake de historiske årsakene som har holdt kvinner utenfor arbeidslivet. Subsidiering av barnehageplasser ble gitt nettopp for å gi kvinner mulighet til å bli økonomisk selvstendige og ikke avhengig av en mann til å betale for seg. Denne avhengigheten gjør både kvinner og barn svært sårbare dersom mannen dør, blir syk - eller om han viser seg å ikke være den kjærlige, oppofrende familiefaren de gjerne skulle søkt trygghet hos.

Men hva med far selv? Det er alltid like interessant å lese portrettintervjuer med gamle nestorer som blir spurt om det er noe i livet de angrer på. Det er ett svar som går igjen: Jeg ville brukt mer tid med barna da de var små.

Gjennom å legge til rette for å opprettholde tradisjonelle kjønnsrollemønstre fratar vi far retten til å være far. Han tvinges også inn i et kjønnsrollemønster som hovedforsørger som familien er helt avhengige av. Vi begynner nå å få forskning på at også far lider under dette.

Hele denne debatten foregår også i et land med verdens beste ordninger for barnefamilier, og ikke minst samtidig som vi ser at varsellampene for velferdsstatens bærekraft blinker så kraftig at det burde være konsensus om at vi alle må jobbe mer, ikke mindre, for at barna faktisk skal vokse opp i et samfunn med tilnærmet like gode ordninger som vi har i dag.

Men det er altså ikke barnas beste vi diskuterer, men foreldrenes vridde valg. Men hva vet jeg. Jeg har jo ikke barn, så jeg kan jo virkelig gi faen. Ingen som står under meg når jeg trekker opp stigen og sier "lykke til, nå får dere betale gildet".

Nå er det visstnok ikke lenger fritt frem til å si og mene det du vil på Internett. Som om det noensinne har vært det.

Bare fordi norsk straffelov ikke har sett på personlige blogger som en del av det offentlige rom, har det egentlig aldri vært fritt frem til å si og mene det du vil på Internett. Sjikane, hets og trusler trenger ikke være ytret i offentlig rom for å være forbudt. Dersom du truer meg på telefon, via brev eller kommer på døra hjemme hos meg, så er det fortsatt forbudt å sjikanere, hetse og true. Vi har bare ikke brydd oss med å ta sjikane og trusler på alvor. Politiet har da bedre ting å bruke ressursene på enn folk som ikke kan allmenn dannelse på Internett.

Ulovlige ytringer er ulovlige uansett hvor de fremsettes. Men fordi de ulovlige ytringene har fått lov til å florere fritt uten at avsender opplever at de får noen konsekvens, er det mange som tror at det er fritt frem på Internett og at det alltid har vært sånn. Slik er det ikke.

For det første har vi alle hatt et håp om at Internett og nettdebatt skulle være selvregulerende. Som blogger har jeg tilpasset hva jeg skriver til hva jeg opplever i kommentarfeltet. Det er ikke noe negativt med det. Det betyr bare at jeg har blitt flinkere på å drive research, underbygge påstander og lenke til kilder før jeg publiserer. Det har også bidratt til å gjøre meg bedre når jeg forbereder meg til andre type debatter.

For det andre hadde vi kanskje et naivt håp om at friheten og muligheten som Internett har gitt oss alle til å kunne delta og bidra i debatten ville bli brukt til nettopp det. En mulighet til å sette nye saker på dagsorden, nyansere, utdype og bredde debatten, stille andre spørsmål og kanskje få bedre svar. Det er med oppriktig sorg mange av oss har sett på hvordan sure menn og troll til kjerringer har fortrengt den konstruktive debatten for å bare spre egne meninger med udokumenterbare fakta. Det var jo ikke slik vi ønsket det.

Samtidig skal ikke samfunnsdebatten bare være for de glattpolerte, velformulerte og medietrente. Da uthules debatten vel så mye som når den blir overlatt til de som fortrenger andre gjennom å oppføre seg som komplette rasshøl på nett. Problemet er vel at det er omtrent der vi er nå. Hvordan skal vi komme oss ut av det?

Saker som synliggjør at det du gjør og sier på Internett faktisk har en konsekvens, bidrar til at vi som samfunn kanskje kan få en litt brattere læringskurve enn det vi har sett på nett de siste årene. Litt fortvilende er det å se at det er først når det kommer trusler mot offentlige tjenestemenn at politiet faktisk reagerer. Det at bloggeren Eivind Berge ble frikjent for sine drapstrusler mot politiet i Bergen for ett år siden, fikk folk til å reagere og ikke minst fremskyndet nødvendige endringer i lovverket. Men på tross av frifinnelsen, sa han selv at han ville endre tone og innhold i etterkant. Noen ganger kan synliggjøring av reaksjoner være nok.

Det kommer flere saker. Nylig ble en annen bergenser, Rolf Erik Hanssen, kjent som Norges verste nettmobber, også dømt. Hans omgangstone er å kalle alle som er uenige med han for pedofile, klamydiainfiserte sklier og frityrinfiserte fettberg. Snakk om å delta i debatten for å forsøke å heve den, bidra med ny innsikt, nyansere eller bredde den. De to unge jentene i Sverige som brukte Instagram til å legge ut sexrykter om "de største horene i Göteborg" står nå tiltalt for grove æreskrenkelser.

Vi trenger slike grensesettende saker. Kanskje det kan føre til faktisk endring. For det har aldri vært fritt frem på Internett. De samme reglene som gjelder i resten av samfunnet gjelder også der. Slik både skal og bør det være.

Norge ligger lavest på statistikken over partnerdrap i Europa. Likevel utgjør antall partnerdrap en svært høy andel av drap i Norge. Er det virkelig ingenting vi kan gjøre med det?

Ni kvinner og en mann er så langt i år drept av sin nåværende eller tidligere partner i Norge. Det siste drapet skjedde onsdag denne uken. Av nitten drap så langt i år, er altså nå flertallet partnerdrap. Årsakene til drapene er mange og sammensatte. Det handler om depresjon og psykiatri, om samlivsbrudd og ære, om likestilling, og om voldsutøvere i nære relasjoner.

TV2 har laget en tidslinje over drap i Norge så langt i år.

Da jeg la ut min gamle kommentarartikkel om Æresdrap på norsk hos ABC Nyheter fra 2009 i forbindelse med saken, var en av kommentarene på Twitter at dette er noe vi antakeligvis ikke kan gjøre noe med. Vedkommende begrunnet det ikke, men jeg er enig i at det er problematisk. For det første er problemet for lite - altså "bare ti", for det andre er det ulike grunner til at partnerdrap skjer og derfor vanskeligere å forebygge. Men likevel. Er det riktig? Er det virkelig ingenting vi kan gjøre?

Vi har lite forskning på de som dreper sine partnere i Norge. I drap-selvdrap er den typiske gjerningspersonen en etnisk norsk mann. Han tilhører middelklassen, er som oftest litt eldre enn drapsmenn ellers, bruker gjerne skytevåpen, og har ofte planlagt drapene. Drapene skjer gjerne etter et samlivsbrud, der mannen føler at hele livet hans raser sammen, og ser på drap som eneste utvei fordi han har tapt ansikt utad. Derfor drar vi en parallell mellom drap-selvdrap og æresdrap i andre kulturer, sier lege Siri Lerstøl Olsen i en artikkel i Dagbladet. Olsen er medforfatter av boka «Mord - selvmord i nære relasjoner».

Det er åpenbart at selv om mange føler at livet raser sammen etter et samlivsbrudd, velger de færreste å begå drap. Men enkelte studier viser at mange opplever psykisk angst, depresjon, og vanlige psykosomatiske plager som søvnproblemer og muskelsmerter. 25 prosent av dem som gjennomgår samlivsbrudd blir sykemeldte og mange blir langtidssykemeldte. Etter en gjennomgang av selvmordsstatistikken gjennom femti år, mente sosiolog og forsker ved SSB, Anders Barstad, at samlivsbrudd er en av årsakene til en økning av selvmord blant menn.

Jeg mener faktisk at vi kan gjøre noe med dette. Økt åpenhet om hvordan det kan føles å gå gjennom et samlivsbrudd og hjelp til å takle det. Vi trenger ikke nødvendigvis offentlige tiltak, selv om noe kan legges til hjelpeapparatet. Åpenhet fører ikke bare til at de det gjelder kan gjenkjenne og forstå sin egen situasjon, men også at vi rundt blir mer bevisste og kan bidra. Om ikke det alene bidrar til å redusere antall partnerdrap, så er det åpenbart at det kan bidra på flere områder. For de av dere som ikke vil anerkjenne partnerdrap som et samfunnsproblem, så kanskje det at 25% av de som går gjennom et samlivsbrudd blir sykemeldte og langtidssykemeldte kan bidra. Eller som en av våre gjester i talkshowet Studio FEM sa; "Jeg trengte egentlig bare en å snakke med". I stedet ga legen han en resept på sovepiller, starten på et mangeårig misbruk av legemidler og narkotiske stoffer. Det hadde ikke trengt å bli slik.

Professor i psykiatri Gustav Wik ved Universitetet i Bergen mener at etnisk norske menn dreper sine koner for å gjenopprette æren de har tapt etter et brudd. Psykolog Terje Galtung mener det ikke er mulig å hindre partnerdrap og beskriver personligheten til menn som dreper som egosentriske og dominerende, men rause når de mestrer situasjonen og har kontrollen. Dersom kvinnen bryter ut av forholdet kan drap være en måte å gjenvinne kontrollen på. Det kan minne om æresdrap, sier han.

Ære, psykiske problemer, ønske om kontroll er noen av forklaringene. Den sterke følelsen av frustrasjon kan også ligge i at drapsmannen føler seg krenket av en motpart, altså kvinnen, som han ikke oppfatter som likeverdig.

Det er altså et spørsmål om likestilling. Krenkelsen oppfattes som mer frustrerende fordi den som "krenker" ikke er likeverdig og dermed har mindre "rett" til å foreta egne valg. Vi kan vel sette puktum for om vi fortsatt trenger debatt om likestilling i Norge bare her.

En som dreper sin nåværende eller tidligere partner, trenger ikke tidligere ha utøvd vold mot denne. Men vold i nære relasjoner kan føre til drap. Uansett er vold i nære relasjoner så alvorlig at vi uansett må gjøre mer for å bekjempe det. At vi har gått fra begrepet "familietragedier" til å kalle det vold i nære relasjoner, er en begynnelse. Kall det for det det faktisk er. At vold i nære relasjoner får tragiske konsekvenser er derimot hevet over en hver tvil. Også er her problemstillingen flerdelt. For det første rammer den eldre (barn på jakt etter penger, i eldre par der den ene er syk), den rammer kvinner (normale norske kvinner i arbeidslivet, kvinner som er økonomisk avhengige av sin mann, kvinner i henteekteskap - enten mannen er etnisk norsk eller ikke), barn (der både kvinner og menn er voldsutøvere), menn (av kvinner og andre menn).

For det andre er mye av volden skjult. Det er vanskelig å hjelpe de vi ikke kjenner til. Derfor er det å avdekke vold kanskje den største utfordringen. I regjeringens melding om vold i nære relasjoner foreslår de å legge opp til at alle gravide kvinner skal bli spurt om de har opplevd eller opplever vold i et forhold. Det er riktig at graviditet utrolig nok kan være en uløsende faktor for partnervold, men jeg er skeptisk til tiltaket. I hvert fall som enkeltstående tiltak. Det blir et ekstremt skjevt utvalg. Jeg vurderte å foreslå at vi heller burde legge dette til NAV. De treffer flere, og vi vet også at vold i nære relasjoner oftere kan knyttes til sosiøkonomiske forhold. Men på en annen side - selv om NAV hadde fungert perfekt, så er jeg usikker på om vi alltid skal gjøre en hver kontakt med det offentlige til en mulighet til å avdekke alt annet enn grunnen til at vi kontakter dem. Hjelpeapparatet kan fort bli dynget ned av gode intensjoner, der vi ikke kan sikre kompetanse eller kvalitet. Tar gjerne mot innspill på dette.

Så er det er volden vi kjenner til. Her finner vi alle de som daglig lever med voldsalarm, bor i krisemottak eller lever i skjul. Det er jo her vi burde kunne gjøre mer. For meg er det helt ubegripelig at vi utstyrer mennesker med voldsalarm slik at voldspersonen kan gå løs. Dette er en fallitterklæring, selv om det er et sikkerhetstiltak for den utsatte. Det må avsettes midler til kompetanseheving og lønn til de som etterforsker trusler og vold i nære relasjoner, vi må sørge for at de som trenger beskyttelse faktisk får den beskyttelsen de har krav på, vi må slutte å gi strafferabatt til voldsutøveren og dømme hvert forhold for seg. Volden på lørdag kveld legges til volden på fredag kveld, og voldtekten natten i mellom blir dømt som det det er - voldtekt.

Klarer vi å få gode resultater og åpenhet rundt den kjente delen av volden som foregår i nære relasjoner, har jeg godt håp om at vi klarer å konvertere skjult vold til kjent vold og etter hvert kan få redusert denne også. Derfor er jeg helt uenig med de som mener at antall partnerdrap er håndterbart, ikke kan forebygges og vi kun må leve med dem. Men det er ikke en løsning og det er ikke enkelt.

Vi klarer aldri å bekjempe alt, men det betyr ikke at vi ikke skal forsøke.

Har du innspill eller forslag, vet om gode eksempler eller land vi bør se til? Kommenter gjerne nedenfor eller send meg mail (vampus (a) gmail. com )

Det har vært noe debatt rundt tallene for partnerdrap i Norge. Dagbladet gjorde en liten oppklaringsjobb her.

Det er kvinnene som mangler, ikke mediene som er late. Selv om vi deltar i alle de små samtalene på sosiale medier, er vi fortsatt ikke tilstede i de samtalene der det teller mest.

På fredag havnet jeg i nok en diskusjon om kvinner, morsroller og deltid på Twitter. I A-magasinet hadde jeg nemlig ment at grunnen til at færre kvinner enn menn deltar i offentligheten er at 41% kvinner jobber deltid. Dermed er de ikke kvalifisert til stillinger som gir dem anledning til å delta i samfunnsdebatten. Kvinners manglende deltakelse i debatter gjenspeiler nok i stor grad kvinners deltakelse i arbeidslivet. Får vi flere kvinner inn i fulltidsstillinger og sjefsjobber, blir det også flere kvinnestemmer i offentligheten.

Dette kunne umulig stemme, mente flere, for DE var jo aktive på Facebook og Twitter. Sånn har det blitt. Bare en selv mener de er viktig nok i samfunnsdebatten så er statistikk, forskning og kunnskap uviktig. Hadde disse aktive tvitrerne lest A-magasinet, ville de også fått med seg at vi også vet ganske mye om dette. Og at de tar feil.

For bare fem år siden var 80 prosent av debattinnleggene og kronikkene i de største avisene skrevet av menn. Siden den gang har redaksjonene jobbet aktivt for å få flere kvinner inn, og både Aftenposten og VG sier at de har et mål om en kvinneandel på 40%. Men Institutt for samfunnsforskning har undersøkt hva den såkalte ”åpne debatten” via sosiale medier og andre nettsteder fører til . De fant ut at den åpne debatten på nettet ser ut til å jevne ut forskjellene mellom folk når det gjelder økonomi, utdanning og alder, men at den øker forskjellene mellom kjønnene. Nettdebattene er stort sett diskusjoner menn i mellom. I nettavisenes debattfora, på blogger og de fleste nettsamfunn er det i snitt to tredjedeler menn som deltar. Facebook skiller seg ut med 51% kvinnelige debattanter.

At kvinner bruker Facebook såpass mye er fordi debatter og innlegg stort sett er av privat karakter. Medieforsker og professor ved Institutt for journalistikk og medier ved Høskolen i Oslo og Akershus, Elisabeth Eide, har forsket på kjønn og medier i mange år. Hun mener at sosiale medier sluser kvinner inn i tradisjonelle roller, fordi de kvinnene som har suksess på nett er de som går inn på tradisjonelle arenaer som hus og hjem, mat og barn. Alle andre steder er det altså menn som dominerer.

Det kan være en tilfeldig korrelasjon, altså ikke ha noe med hverandre å gjøre, men i en undersøkelse svarte halvparten av mannlige nettdebattanter at de mente grensene for hva man kan si i nettdebattene er for strenge, mens 40 prosent av de kvinnelige respondentene mente de var for frie. Den hetsen og sjikanen vi har blitt kjent med det siste året kan være en årsak til at kvinner ikke deltar mer.

Men nå var det ikke bare debatter jeg kommenterte i A-magasinet. Det var kvinner i offentligheten. For meg er det innlysende at når så mange kvinner velger deltid, så blir det færre kvinnelige sjeføkonomer, sjefanalytikere, sjefer generelt - som gjerne er de som uttaler seg til mediene om saker. Det trenger ikke være i forbindelse med debatter, men i aktuelle saker innen forskning, økonomi, næringsliv. Det er mulig at kvinner er best på å blogge om hjem og hus, men det er mennene som setter dagsorden for saker som berører samfunnet. Selv om det er riktig at de små samtalene er viktige, så trenger vi mer enn bare sosialt lim for at hjulene skal gå rundt.

Jeg sa til A-magasinet at mediene var late i sitt utvalg av kilder. Det beklager jeg. De store mediene søker bevisst etter flere kilder. Det er bare kvinnene som ikke er der. Det beklager jeg også.

Oppdatert: har endret litt uklarhet i tekst om undersøkelse blant mannlige og kvinnelige nettdebattanter. Det er to populasjoner det er snakk om - gruppen av menn og gruppen av kvinner. Halvparten av mennene mente nettdebatter var for strenge, mens førti prosent av gruppen av kvinner som svarte, mente den var for fri. Vet ikke om det var oppklarende...men verdt et forsøk :-)

Tester litt.

"Dårligste unnskyldning for å gå bananas i fylla jeg har hørt."

Dette var en av kommentarene da jeg varslet på Facebook i går om at jeg hadde gitt Twitterkontoen min til en kampanje for økt forståelse av Tourettes syndrom for 24 timer. Det var nok flere som trodde jeg var gått ned i tredje flaske med Chablis da #Surrenderyoursay begynte å sende ut meldinger, men de aller fleste trodde det var et virus. Slik så feeden ut etter et par timer:

Jeg innrømmer glatt at det ikke var et brennende engasjement for å spre kunnskap om Tourettes som gjorde at jeg deltok. Jeg syntes rett og slett kampanjen var smart, ville teste ut og tenkte også at det ville bli morsomt. De fleste av oss forbinder jo Tourettes med utrop av obskøne ord eller sosialt upassende og nedsettende bemerkninger. Ikke at det er morsomt for de som har syndromet, men det er ofte slik de blir karikert. Dette symptomet er imidlertid til stede hos bare et lite mindretall av personer med Tourettes.

Jeg gjorde dessuten èn sentral tabbe. Jeg leste for sent på kampanjesidene at vi kunne tvitre som normalt også. Ved at jeg lot kontoen stå på 24 timers fra kampanjes side reduserte jeg tvitringen kun til syndromet. I stedet burde jeg tvitret "normalt" i tillegg. Det er jo dessuten mer realistisk, da ticsene jo kommer i tillegg til vanlig oppførsel. Tourettes er, i følge Wikipedia, preget av fysiske (motoriske) tics og minst en vokal (lydlig) tic, av varierende hyppighet. De vanligste typene tics er blunking, hosting, kremting, snufsing og ansiktsbevegelser. I tillegg kommer altså vokal lyd.

Jeg har lite erfaring med syndromet, men husker at jeg en gang så ei jente som skulle gå av bussen. Omtrent i det bussen stopper på holdeplassen roper hun ut noe (som jeg ikke husker) som gjorde at alle hoppet litt i setet og stirret på henne. Hun så fortvilet tilbake på oss, og sa høyt "beklager, jeg kan ikke noe for det" før hun gikk av. Hvor kjipt er det ikke å hele tiden måtte forklare og unnskylde noe man faktisk ikke kan noe for?

Jeg var overrasket over hvor "kjedelige" tweetsene som ble sendt ut via kontoen min var. Først trodde jeg at kampanjen rett og slett ikke var så smart likevel. Så leste jeg at alle meldingene de legger ut er inspirert av faktiske personer og deres tics. De kan være så monotone, meningsløse og gjentakende. For ikke snakke om irriterende. Om du ikke kjenner til mennesker med ufrivillige tics så er det jo ikke helt usannsynlig at det er det du vil oppfatte dem som - irriterende. Trist, men sant.

Tourettes er ikke lenger ansett som en sjelden tilstand. De fleste tilfellene er milde og blir derfor ikke alltid fanget opp. Mellom 1 og 10 av 1000 barn har Tourettes. Så mange som 10 av 1000 personer kan ha ticslidelser, alle typer inkludert. Mennesker med Tourettes har normal levealder og intelligens. Alvorlighetsgraden av tics avtar for de fleste barn gjennom ungdomsårene, og ekstrem Tourettes i voksen alder er sjelden. Heldigvis.

Så da vet du det. Jeg syntes kampanjen er glimrende, bare synd at jeg altså ikke tvitret som normalt i tillegg. En stor takk til dere tålmodige sjeler som holdt ut i 24 timer. En ikke fullt så stor takk til de 35 som avfulgte. En grei læring er jo at jeg når som helst kunne skru av kampanjen og gå tilbake til normalen. Det kan ikke de som har Tourettes. Husk på det.

Så nå vet du at dersom du blir kalt rasshøl eller bitch fra min twitterkonto så er det overveiende sannsynlig at det faktisk er fra meg.

Bitch!

Jeg har regnet på den mulige kandidatfordelingen for Oslo til det kommende stortingsvalget og har i all beskjedenhet kommet frem til at den perfekte kandidat - c'est moi!

Ikke til forkleinelse for mine medkandidater i både eget og de andre partiene, men dere er rett og slett ikke representative. Knapt nok for dere selv. Dette har jeg lært av Jan Bøhler, som i dag definerer vekk Sagene, Grunerløkka, Gamle Oslo og Nordstrand fra "østkanten" - og har innsett at han er den eneste kandidaten fra der hvor han bor. Og selv han er jo ikke representativ for drabantbydelene i øst. En del av meg er i grunn takknemlig for det.

For det første. Den største potensielle gruppen blant Oslo-benken vil være hvite, middelaldrende menn. Og da er jeg grei. For en del av kandidatene er på grensen til å regelrett bare være aldrende (hei, Jan Bøhler). Men for at populasjonene skal stemme så slenger jeg alle i en hurv. Og siden østkant kan defineres som vestkant på bakgrunn av andre karakteristika enn geografi, så slenger jeg på min dyktige Høyre-kollega Mudassar Kapur her også. Han er tross alt mann. Det får holde.

Jens Stoltenberg (ap), Jonas Gahr Støre (ap), Jan Bøhler (ap), Michael Tetzschner (h), Christian Tybring Gjedde (frp), Heikki Holmås (sv - sorry Heikki, vi har begge tippet fra unge og lovende, til kun lovende) - tett fulgt av Hans Olav Syversen (krf), Rasmus Hansson (mdg), Ola Elvestuen (v) og Frode Helgerud (h). Ja. Og så Mudassar Kapur da (h).

Arbeiderpartiet er altså den store synderen her. Har de verken klassebevissthet eller kjønn i tankene når de nominerer de da?

Dernest har du hvite, middelaldrende kvinner. Siv Jensen (frp), Kristin Vinje (h), Trine Skei Grande (v) - med mulighet for Marit Nybakk (ap).

Så har du unge menn, med Nikolai Astrup (h), Stefan Heggelund (h), med mulighet for Mazyar Keshvari (frp) og Truls Wickholm (ap).

Den mest interessante gruppen er derfor den jeg befinner meg i - nemlig unge kvinner. For å få dette til å stemme, så har jeg tatt forventet levealder for kvinner i Norge (83, 5 år) og delt på to - slik at du først blir middelaldrende etter å ha fylt 42. Altså havner jeg i boksen for unge kvinner, sammen med Ine Eriksen Søreide (h), Hadia Tajik (ap) og Marianne Marthinsen (ap). MERK; jeg er altså ikke sikker kandidat - men jeg skrev jo "mest perfekte kandidat". Big difference.

Det er nemlig en ting som forener flertallet av disse kandidatene. Med deres noe tvilsomme arbeidserfaring utenfor politikken (sorry Jens, deltidsjournalist for Arbeiderbladet, og ett års erfaring som konsulent for SSB og timelærer på UiO?) tjener de ualminnelig godt i all den tid de i dag er heltidspolitikere stort sett hele hurven. Et hederlig unntak er Kristin Vinje, som faktisk har hatt jobb, Stefan Heggelund, som faktisk har en. Eh... og Mudassar Kapur da, men vi er allerede enige om at han ikke teller.

Hvem er ung kvinne med arbeiderbakgrunn, oppvokst i Groruddalen, har nordnorske aner, (og sikkert samiske, hvis vi leter godt nok), har tyve års erfaring fra privat næringsliv på tross av ufullstendig høyere utdannelse (kan jeg da være i boksen for droppe ut av skolen?) - men også opplevd nedbemanning, gått på nav og røyker av og til? Jeg har i tillegg bodd både i øst og vest, i kollektiv, alene og med samboer. Og siden jeg skal være representativ for byfolk så kan det nevnes at jeg drikker en kaffe latte på vei til jobb nesten hver dag, er positiv til både innvandring og ulv (ingen sammenligning for øvrig), giftet meg ikke i kirke, er mot OL og er til tider ganske sur og meggete.

Check, check, check (delvis check), check og check, check, check, check, check, check og checketi-check-check!

Og slik ble jeg den perfekte kandidat for Oslo.

Så. Stem Høyre - få en ung, meggete, kaffelattedrikkende kvinne fra Groruddalen med faktisk arbeidserfaring som liker både innvandring og ulv på Stortinget!

Og hvis ikke det er for mye å be om så vil jeg gjerne ha det på en button, Pia?

PS! Glemte at jeg er heterofil. Takk til @aslak_gatas for påminnelsen.

Trykk Like på Facebook fanpagen min, du . Best sånn.

VG skriver at det er en trend at voksne kvinner tar abort for å sikre karrieren. Er de nå så sikre på det?

VG skriver i dag at leger og veiledere mener at mange kvinner i voksen alder tar abort på grunn av et krevende arbeidsliv og et økt karrierejag. Grunnlaget for dette er basert på samtaler med kvinner som oppsøker veiledning. Men det understrekes at veilederne ved senteret bevisst aldri spør kvinnene om hvorfor de ønsker abort.

Bakgrunnen for varsko om at voksne kvinner tar abort for å sikre karrieren er altså basert på det mindretall av kvinner som oppsøker veiledning, og siden ingen blir spurt direkte om hva som er grunnen til at de ønsker abort, så er det inntrykket veilederne sitter igjen med som er avgjørende.

Videre vises det til at abortraten i gruppen kvinner 25-40 år økt siden 2001. Det er riktig, men aborttallene i Norge i absolutte tall er relativt stabile. Aborttallet har vært mellom 13 500 og 16 200 de siste 30 årene, samtidig har befolkningstallet i Norge steget med 1 million mennesker siden i 1979.

	15-19	20-24	25-29	30-34	35-39
1979	24,2	23,2	18	15,2	12,2
2001	18,8	26,3	19,2	14,8	10,2
2012	11,4	26,6	22,6	16,5	11,6

SSB har statistikk for aborter fra 1979-2005, deretter tok Folkehelsa over - her er for 2012. (Oppdatert - tallene er per tusen kvinner).

Jeg har lett for å tulle med tall, så jeg tar høyde for at jeg er helt på jordet når jeg sier at antall aborter per fruktbare kvinne har gått ned over hele linja. Dere som er tallsmartere enn meg får kommentere, så korrigerer jeg i så fall.

Det betyr ikke at vi ikke kan diskutere om sosiale rettigheter forbundet med fødsel og barn er tilpasset et moderne familie- og arbeidsliv. Men jobbutsikter, utdannelse og karriere er da en vel så god eller dårlig begrunnelse for å ta abort som at det ikke passer akkurat nå fordi du skal på Hove-festivalen?

Hele poenget med abortloven var at kvinner skulle slippe å begrunne sitt valg og dermed moraliseringen over når dette valget er legitimt eller ikke. Det mest gledelige er at antall tenåringsaborter er mer enn halvert. Hvilken aldersgruppe ønsker vi da at skal ha flest i statistikken og hva er en god nok begrunnelse?

Som feminist har jeg vært skeptisk til Høyres forslag om å la foreldre fritt dele foreldrepermisjonen seg i mellom. Som liberalist er jeg ikke tvil om riktigheten.

Selvsagt må det være et mål at familier selv skal få velge hvordan de best mulig organiserer seg. Men jeg har faktisk vært en skeptisk tilhenger av fedrekvote. Jeg er en av dem som mener at høyresiden har et naivt forhold til valgfrihet. Selv om jeg ikke kjøper venstresidas tiltak med begrunnelser i historiske skjevheter, så anerkjenner jeg i aller høyeste grad at skjevhetene er der. Jeg finner begrepet ”valgfrihet” i en del sammenhenger problematisk. Spørsmålet om pappaperm har vært en slik sammenheng, og jeg er enig i mange av problemstillingene i arbeidslivet som blir dratt frem.

For meg handler feminisme om muligheten for å bryte ut av tvungne kjønnsrollemønstre, og for kvinners del særlig om retten og muligheten til å være økonomisk selvstendig. Å ikke være økonomisk avhengig av et annet menneske er en forutsetning for reell valgfrihet, men vi er også alle sammen begrenset av økonomiske, kulturelle, regulatoriske forhold, både i samfunnet og på individnivå.

I all den tid vi som samfunn regulerer samliv gjennom rettigheter som samboere og ektefeller, rettigheter i forbindelse med barn, økonomisk kompensasjon eller subsidier når det gjelder barnehage, kontantstøtte eller godskriving av pensjonspoeng for ulønnet omsorgsarbeid, så skal vi være forsiktige med å snakke om ”valgfrihet”. Alt dette bidrar til å vri valgene våre. Så lenge vi har ordninger som kompenserer for å ikke velge inntektsgivende arbeid, så vil skjevhetene bestå. Tvungen pappakvote hjelper ikke på dette.

Jeg har skrevet om vridde valg tidligere.

Suzanne Kaluza skriver i kronikken ”Følg pengene” at kvinner fortsatt tjener 85 kroner for hver hundrelapp mannen drar inn. ”Valget” om hvordan foreldrepermisjonen skal deles blir derfor enkelt, skriver hun. Hun har selvsagt helt rett i det. Men dersom kvinners valg av utdanning og karriere er et problem, så kan da ikke en tvungen fedrekvote være svaret?

Noen beskylder Høyre for misforstått liberalisme ved å fjerne tvangsdelingen av permisjonen mellom mor og far. Jeg mener at det her er de andre som har forelsket seg i ett av mange virkemidler, og synes å tro at fedrekvoten skal løse alt fra kjønnsdelt arbeidsmarked til å gi høyere lønn i offentlig sektor. Slik er det jo ikke.

Menn velger fortsatt utdannelse og yrker hvor de tjener mer enn kvinner. Kvinner velger fortsatt utdannelse og yrker hvor de tjener mindre. Vi må gjerne se på hvor frie disse valgene egentlig er. Jeg vokste opp med at det var helt greit at jeg ikke var god i matematikk, for jenter var jo ikke det. Nå viser det seg at kjønnsforskjellene i matematikk ikke finnes lenger. Jenter gjør det like godt eller marginalt bedre enn gutter på skolen. Klarer vi å fjerne fordommene mot fag i skolen, vil antakeligvis kjønnsforskjellene i valg av videre utdannelse, og dermed karriere og lønn, på sikt også jevne seg ut. Flinke jenter dominerer innen jus ogmedisin, og utgjør også halvparten av studentene ved Handelshøyskolen i Bergen og på Handelshøyskolen BI i Oslo. Men jenter dominerer fortsatt også innen helse og omsorg, mens guttene velger tekniske fag på videregående. Vil vi gjøre noe med kjønnsdelingen av arbeidsmarkedet og lønn, er det her vi må sette inn støtet – ikke når utdanningen er ferdig og de fremtidige foreldrene er på vei opp karrierestigen. "Jenter og teknologifag på Sørlandet" er et partnerskapsprosjekt mellom NHO, LO, Aust-Agder og Vest-Agder fylkeskommuner som har gitt resultater for at jenter velger nettopp teknologifag og utdanning som senere kan gi hele hundrelappen i lønn, ikke 85 kroner. Hvordan fordeler familien da permisjonen?

Det kan jo heller ikke være slik at det bare er jenter som skal velge på tvers av tradisjonelle mønstre, gutta må også få lov å realisere seg selv innen helse- og omsorgsfag. Kvinner er ikke født med et omsorgsgen. Får vi flere gutter til å velge fag innen omsorg, er det vel ikke helt fremmed for dem å ville yte omsorg i egen familie når de blir menn. Dessuten skader det vel heller ikke med flere menn i yrker der det påstås at de tunge løftene er.

Jeg har også skrevet om viktigheten av mannens frie valg .

Poenget er ikke å fjerne ett virkemiddel for likestilling for så å ikke gjøre noe. Likevel kan det da umulig være et poeng å klamre seg til ett bestemt virkemiddel så lenge som mulig. Men jo mer jeg tenker på det, jo mindre fremtidsrettet og mer problematisk blir bindingen for familien.

Jeg er når som helst villig til å se på virkemiddelapparatet for nybakte foreldre slik at dette er innrettet for et moderne familie- og arbeidsliv. Men selv med tvungen pappakvote velger fortsatt 41% norske kvinner å arbeide deltid. Dersom målet var å få flere kvinner ut i arbeid og bli økonomisk uavhengig av sin mann, har åpenbart ikke nærmere 20 år med tvungen pappakvote fungert. Da er det faktisk ikke Høyre som er ideologisk dogmatiske, da er det de som har forelsket seg i ett bestemt virkemiddel som har kjørt seg inn i ett spor.

Når det er sagt – om dette er den saken vi skulle ”tape” til KrF og Venstre, så kommer jeg ikke til å ligge søvnløs om natten for det. Kan godt være at tvungen kvote har vært viktig for likestillingen, men den er i ferd med å gå ut på dato.

Oppdatert: Aps Anniken Huitfeldt sier at Høyre ikke forstår norske menn .

Oppdatering til Anniken: Flertallet av norske menn stemmerblått og 56% av de som selv har vært i pappaperm er negative til de obligatoriske pappaperm-ukene.

Av og til så leser vi saker om bruk av offentlige midler som er så innlysende stupide at selv høyrefolk ikke tør bruke dem som eksempler i debatter. Folk vil nesten ikke tro at det er sant.

I kommentaren "Den store skattebløffen", skriver BTs Sjur Holsen at med vilje til å prioritere, er det fullt mulig å satse både på velferd og skattelette. Han mener at Arbeiderpartiet konstruerer motsetninger som ikke er reelle, og at høyresida ikke evner eller ønsker å løfte debatten om statens inntekter og utgifter. Dette vinner selvsagt Arbeiderpartiet på. Retorikken rundt at en krone i skattelette er en krone til mindre velferd fungerer. Ikke fordi den er sann. Men fordi den intuitiv er lett å forstå. Men enkel retorikk er ikke det samme som god politikk.

Holsen viser til at journalister i Bergens Tidende har brukt sommeren på å lese gjennom offentlige budsjetter, og i serien "Verdens rikeste land" dokumentert gang på gang feilslått bruk av offentlige midler. Om noe så er det dette som betyr mindre velferd. BT har skrevet om Statens Lånekasses dataprosjekt, som ble seks år forsinket og en halv milliard dyrere enn antatt. Det er en halv milliard mindre til velferd.Statens Vegvesenets datasystem sprakk med over 300 millioner. Det er 300 millioner mindre til velferd. Ifølge en konsulentrapport fra Inventura bruker staten mellom 9-15 milliarder av skattebetalernes penger på ting som ikke kan brukes, som være store mengder unødvendige kontorrekvisitter, møbler som ikke brukes eller prosjekter som skrinlegges når de er halvferdige.

Her i huset har vi for tiden mye moro med Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), som har brukt skattepenger på det Dagbladet kalte en "fyllamat-app". Appen skal veilede drita folk til nærmeste kebabsjappe i stedet for at de hiver en Grandiosa i ovnen som de sovner fra når de kommer hjem og leiligheten tar fyr. Til alt overmål er appen kun tilgjengelig mellom kl 22 om kvelden og 06 om morgenen!

I det store og det hele er sikkert kostnaden for app-utviklingen en liten dråpe i havet, i likhet med de 62 millionene til et matsporingsprosjekt som blir lagt bort, 21 millioner brukt til "kulturlunsj" uten beviselig effekt på arbeidsplasser, boksystemet som klappet sammen og bistandsmidler som forsvinner i Norge. Mens 355 grunnskoler er nedlagt under den rødgrønne regjeringen, brukes det 19,4 millioner til en skole uten elever. Som de sier på nynorsk - you could not make this shit up!

Allerede i 2010 hadde det offentlige et innkjøpsvolum på 307 milliarder kroner. Et moderat anslag tilsa at bedre innkjøpspraksis ville spart det offentlige for 20 milliarder kroner. Nye analyser viser at tallene nå antakeligvis er et sted mellom 30 og 45 milliarder kroner.

Der har du mulighet for å fjerne formuesskatten (ca 15,4 milliarder) og arveavgiften (ca 2 milliarder), bare der, i tillegg til å bruke 20 milliarder mer på velferd.

Siden de rødgrønne tok over har statsbudsjettet økt fra 650 milliarder til 1065 milliarder. Det er ikke bare lovpålagte oppgaver og årlige lønnsøkninger som er skyld i dette, det har har faktisk noe med politiske prioriteringer å gjøre også. Når Arbeiderpartiet sier de ønsker å bruke fellesskapets penger på elever og lærere, de som blir syke og de som trenger omsorg, fremfor milliarder i skattekutt til dem som har mest fra før, så kan vi faktisk nesten spørre dem hvorfor ikke de gjør begge deler?

Men grunnen til at vi vil fjerne formuesskatten og arveavgiften, er at arveavgiften er en avgift på verdier det er betalt skatt av dobbelt tidligere (skatt når du tjente pengene, skatt på å ha pengene) - mens formuesskatten blant annet er en urettferdig ekstrabeskatning som straffer det å skape norske arbeidsplasser da utenlandske eiere ikke betaler dette. Vi er alle for at alle skal bidra i Norge, men målet må jo være å ha et moderne, velfungerende skattesystem - ikke et skattesystem som er innrettet med mål om å "ta rikingene".

En krone i skattelette er ikke en krone mindre til velferd. Det vet Arbeiderpartiet, som selv har gått inn for skatteletter. Dessuten er vår viktigste velferdsinstitusjon oss selv, våre venner og familie. At vi får beholde litt mer av egen inntekt for å selv bestemme prioriteringene i våre egne liv er den beste velferdspolitikken.

Så skatteletter og velferd?

Ja, takk - begge deler.

I verdens rikeste land er begge deler fullt mulig.

Moi - utenfor oldefars hus på Sjursnes. Fotograf er tante Harriet, men hun skal ikke lastes for bildekvaliteten...

Til tross for at jeg har et ytterst nostalgisk forhold til den humpete Sjursnesveien, som går foran huset oldefar bygget til sin familie med kone og seks barn, så liker også jeg lukten av nylagt asfalt. Gode veier og infrastruktur er en forutsetning for økonomisk vekst og menneskelig mobilitet. Derfor kalte jeg også Høyres transportplan for Høyre-porno på Twitter under landsmøtet i våres. Men jeg vil ikke investere 35 milliarder mer enn de rødgrønne på vei i vårt alternative statsbudsjett og opprette et infrastrukturfond på 50 milliarder for at vi skal bruke veiene til hest og kjerre. Bil er fortsatt det viktigste transportmiddelet for mange, men enda viktigere - å få varetransport fra hele landet effektivt frem!

Selv om jeg helt alvorlig mener at vi i byen bør bruke bil mindre (og forsøker å få Gubben til å melde seg inn i et bilkollektiv i stedet for å kjøpe bil), så vet jeg at bil er helt nødvendig i resten av landet. Som når vi skal inn til oldefars hus på Sjursnes, verdens vakreste sted rundt halvannen times kjøretur fra Tromsø. Dit går bussen fra Tromsø to ganger i uka. Så når FrPs vararepresentant til Stortinget, Anne June Iversen, fra Sogn & Fjordane spør meg om jeg vil "avfolke Norge nord for Sinsenkrysset" i bladet Tromsø (ikke på nett), så har jeg lyst til å påpeke at min familie ER i hovedsak fra nord for Sinsenkrysset, altså nærmere bestemt Sjursnes - der veien er kåret til Norges dårligste vei!

Bakgrunnen er at FrP nå har funnet det konstruktivt og nyttig å bruke et sitat fra Dagsnytt 18 i februar i år, der jeg sier at dersom vi virkelig ønsker at folk skal kjøre mindre bil, må minst en dobling av bensinavgiften til for å endre forbrukeradferd. At dette ikke er Høyres politikk ble understreket flere ganger, og det var i en samtale om engasjement og løsninger med Jostein Gaarder at dette kom opp. Prinsippet om at forurenseren skal betale var for øvrig et mantra jeg lærte meg da jeg selv var med i FrP. Men du vet. FrP og prinsipper.

Ja, kall meg en idiot. Tenk å være så dum å snakke høyt om ting som partiet ikke er for og som du kan bli tatt på. Og det i et valgår *klask i pannen*. Så jeg legger meg flat og innrømmer at jeg er en idiot (hvis opprinnelige betydning er en person som ikke er interessert i politikk, men ok). Og konstruktive folk i miljøbevegelsen gjorde meg oppmerksom på at forslaget antakeligvis betyr at transportselskaper med varetransport og tungtrafikk vil være villig til å kjøre langt, og lengre enn langt, for å fylle bensin f.eks. over grensa, for å spare penger. Hele miljøgevinsten ville blitt borte, i tillegg til at det for folk flest hadde blitt dyrere. Dette skjønte jeg allerede etter hyggelige møter med folk i miljøbevegelsen allerede i februar. Nettopp derfor viser det at når politikere foreslår økonomiske incentiver så vi kunne nok til å se helheten, og lytte når noen viser til utilsiktede konsekvenser og lære av det. Jeg lytter og lærer gjerne av både miljøbevegelsen. Og FrP, for den saks skyld.

Men FrP har altså brukt seks måneder for å komme opp med argumentasjon om at barn vil "nektes å delta på aktiviteter fordi mor og far ikke kan finansiere all kjøring som en konsekvens av høye bensinpriser". Når alt annet svikter, bruk argumentasjonen om "kan vi bare redde ett barn".

Dette har de begynt å spre som leserinnlegg i aviser, FrPere plukker opp og sprer saken videre og argumentere mot bedre vitende i og med at det i artikkelen står at selv om Høyre og FrP ønsker å vri røde skatter og avgifter til grønne, så er ikke dette vedtatt politikk og det forholder jeg meg 100% til.

Da får man utslag som dette - i en lukket gruppe på Facebook, hvor bare tanken om høyere bensinavgift gjør at jeg burde få "ei kule i hue".

Nei - jeg anonymiserer ikke navnet på folk som mener "ei kule i hue" er en relevant reaksjon denne eller andre saker. For å sitere Gerd Liv Valla - æ e ingen pusekatt. Kødder du med meg, så tar jeg igjen. Stortingskandidat eller ikke.

It takes two to tango, sier de på utenlandsk når de skal beskrive at det tar (minst) to parter for å begynne å krangle. Selv om jeg forsøker å bli et bedre menneske, så er jeg fortsatt klar til dans når FrP byr opp. Er virkelig en debatt på sviktende grunnlag mot en potensiell regjeringspartner riktig fokus i valgkampen?

I så fall:

Alle FrP-kommuner har maksskatt. "- Eiendomsskatt er som narkotika, man får et avhengighetsforhold til den, sier Sven Olsen (Frp), varaordfører i Haugesund."

FrP går inn for bompenger. Som for eksempel i Bergen. Og enda mer nord for Sinsenkrysset - i Tromsø. Tenk på barna. Kommer de til å nektes å delta på aktiviteter fordi foreldrene ikke har nok til bompengene?

Er dette partiet mot skatter, avgifter og offentlige inngrep?

Skal jeg fortsette? Om ikke annet viser vel dette egentlig at også FrP er et pragmatisk parti, som mange steder samarbeider med både Ap og SV lokalt - og at det fryktbildet som males av dem fra venstresida i det store og det hele er ubegrunna.

Så - skal vi være venner og drive valgkamp sammen og sikre en ny regjering med nye ideer og bedre løsninger, som gjør hverdagen enklere for folk flest? Eller vil dere helt seriøst bli uvenner med ei som for bare dager siden sto foran FpUs sommerleir og ønsket dere av hele hjertet god valgkamp med ønsket om et godt, konstruktivt samarbeid i regjering de neste fire årene?

(Og når det gjelder Sjursnes - jeg regner med at lukten av nyasfaltert vei er i ferd med å legge seg fra krysset og bortover hele Lavangen over tverrbakken og til Rottenvika og utover. Gratulerer - det var på tide!)

Følg meg på Facebook!

KrF går visstnok inn for at dagligvarebutikker skal ha egne rom for salg av øl slik at ikke svake sjeler fristes til å ta med en sixpack når de først er innom for å kjøpe brød og melk.

Da finner Vårt Land det mest naturlig å ringe meg for å få en kommentar til hvordan det vil gå i regjeringssamarbeidet. Vel, som jeg sa - dersom det er viktig for dem, så er det jo bare å si hva vi skal få til gjengjeld. Tør jeg foreslå oljeboring i nord?

En ting er at jeg tviler på at forslaget har noe veldig for seg dersom målet er å redusere vårt inntak av alkohol. Resultatet blir store kostnader for dagligvarehandelen for ombygging av lokaler, som forbrukeren må betale gjennom prisene på varene. Her har jeg lært at det er opportunt å skyve barn foran seg - så da spør jeg (med myk pedagogstemme): hva med barnefamiliene som da må betale mer for melk og brød?

Men så fikk jeg spørsmålet om KrF var det sorte fåret i denne saken for de borgerlige partiene.

Jeg... øh... hæ?

I stedet for å dra klassikeren om at sauer er ålreite dyr, lirte jeg av meg et eller annet om at ingen partier er sorte får, la-di-da. Men nå fant jeg jo ut at svarte får jaggu er ålreite dyr de også, så...

Jeg for min del tror et eget kjølerom for øl og eventuelt andre alkoholholdige drikker i butikken er en glimrende idè - frustrerende å måtte vente til ølet blir kaldt når du har kjøpt det du skal ha. Men jeg hadde tenkt å overlate til de kommersielle kreftene å bestemme om det er verdt å yte den servicen til kundene.

Hva tror du - vil egne rom i butikken redusere ditt alkoholforbruk?

Regjeringen la i dag frem sin tredje tiltaksplan mot vold i nære relasjoner. Eller plan for utarbeidelse av tiltaksplan, som vi andre ville kalt det.

Før jeg drar frem slegga, så har jeg lyst til å gi ros til venstresida og ris til høyresida når det gjelder temaet. Det gikk alt for lang tid før vold i nære relasjoner i det hele tatt ble anerkjent som et alvorlig problem av den politiske høyrefløyen. Det har i hovedsak vært en sterk, venstreorientert, kvinnebevegelse som har satt saken på dagsorden, og det er fortsatt venstresida som i hovedsak snakker saken opp og frem. Men der ligger også problemet. Gode intensjoner og engasjement er ikke nok, dersom det er alt du har. Tiltaksplanene fra regjeringen tyder nettopp på det - gode intensjoner, men lite gjennomføringskraft.

Dagens presentasjon av 45 tiltak er akkurat det - gode intensjoner. Jeg tviler ikke et sekund på for eksempel likestillingsministerens engasjement for voldsutsatte familier. Men her hjelper ikke blødende hjerter.

La meg kort oppsummere de 45 tiltakene. Det skal utarbeides, oppdateres, revideres, utvikles, synliggjøres, vurderes, styrkes og videreføres. Av og til skal det også gjennomføres ting. Som for eksempel å dele ut en pris for gode modeller for samarbeid og samordning. Ikke minst skal det etableres en nettportal om vold i nære relasjoner (tiltak 18 a) og i den forbindelse vurdere en alarmtelefon for voldsutsatte, men bare etter at Nasjonalt kompetansesenter om vold og traumatisk stress har kartlagt behovet (tiltak 18 b).

Og jeg som trodde alarmtelefonen for voldsutsatte var 112.

Det er lite det går an å være mot av "tiltakene" i handlingsplanen. Høyre vedtok også på sitt landsmøte å styrke krisesenterne og å jobbe for å fjerne tabuer rundt vold i nære relasjoner. Jeg mener også å huske at Høyre har støttet mange av de foreslåtte tiltakene på Stortinget. Av de 45 tiltakene er det med andre ord lite nytt. Det meste er omtalt allerede i stortingsmeldingen om forebygging og bekjempelse av vold i nære relasjoner som ble lagt frem i vår.

Men her er mitt hovedanliggende - det er bra med styrking, bedring, etablering, oppdatering og utvikling av informasjon, støtteapparat, spørreskjemaer, skjemaer for oppfølging etc. Men hva med å bure inn voldsutøveren? Sånn... du vet, faktisk straffe "den som ved å true, tvinge, begrense bevegelsesfriheten til, utøve vold mot eller på annen måte krenke, grovt eller gjentatt mishandler" noen i nær relasjon?

I Massachusetts har de nemlig funnet formelen for å forhindre partnerdrap, som jo er det verst tenkelige utfallet av vold mot partner; gå etter voldsforbryteren. Radikalt. Her ligger også et av de største problemene med handlingsplanen. Det er fint med informasjonskampanjer, det er bra å styrke støtteapparatet for ofrene - men når skal vi begynne å straffe den som slår eller truer med å slå?

Jeg er fullt klar over at dette ikke er et enkelt tema, men ser vi bort fra periodiske/sporadiske episoder, er det snakk om frihetsbegrensning og utøvelse av vold. Vi bør gjøre som i Massachusetts - nemlig snu voldsutøverens egen logikk mot voldsutøveren selv - det vil si eskalere overvåking, kontroll og straff med voldutøverens egne handlinger.

Det betyr at vi bør se på:
- øke bruken av elektronisk kontroll (omvendt voldsalarm)
- ilegge restriksjoner på elektronisk kommunikasjon, f.eks. fradømme rett til å ha pc/smarttelefon
- åpne for at offeret kan be om lagring av all elektronisk kommunikasjon, dvs bevismateriale for uønsket kommunikasjon, overvåking, e-post og telefoni
- ny straffebestemmelser for stalking
- gjøre behandlingstilbud obligatoriske og knyttet opp mot rettigheter, som f.eks. samvær med eventuelle barn
- bygge en profildatabase som kobler informasjon fra politiet, NAV og andre relevante etater, for å identifisere triggere for eskalering av vold (miste jobb, miste dagpenger, etc) - jeg kjenner ikke omfanget av SARA (Spousal Assault Risk Assessment Guide) som allerede brukes ved Stovner politistasjon, men det kan høres ut som om dette programmet er på rett spor
- og ikke minst - dømme voldsutøvere for - wait for it - VOLD.

Det betyr ikke, slik som likestillingsministeren allerede har gjort, at vi skal svekke rettssikkerheten til den enkelte forelder i barnefordelingssaker. Om retten treffer midlertidige avgjørelser for å hindre samvær med barn der det er mistanke om vold og/eller overgrep, så skal dette følges opp.

Det står både i stortingsmeldingen og i handlingsplanen at det er viktig at offeret har tillit til at reaksjonen mot voldsutøveren fra myndighetenes side faktisk stopper volden. Det gjør vi ikke ved å arrangere en årlig konferanse om gode modeller for samarbeid og samordning der det utdeles en samarbeids-og samordningspris (tiltak 36). Ei heller ved følgeevaluering av handlingsplan (tiltak 13), utarbeiding av en veileder om krisesentertilbudet (tiltak 15), vurdering av hvorvidt det er hensiktsmessig å utvide tjenestetilbudet ved Statens barnehus (tiltak 19), utarbeide ny veileder for helse- og omsorgstjenesten (tiltak 23), revidering av veilederen for psykososiale tiltak (tiltak 24) eller videreutvikle tilbudet om tannbehandling til utsatte for vold i nære relasjoner (tiltak 26).

Sikkert helt utmerket. Men hadde jeg vært utsatt for vold i nære relasjoner, hadde jeg ikke forventet hjelp de nærmeste årene. Til tross for at det nordiske og europeiske samarbeidet rundt arbeidet mot vold i nære relasjoner skal videreutvikles blant annet gjennom Nordisk ministerråd og EØS finansieringsordningen. Et liv uten vold betyr å fjerne volden, ikke opprettelse av flere ordninger og forum (tiltak 41 og 42).

Gode intensjoner til tross. Jeg er veldig, veldig skuffa.

Tidligere skrevet om partnervold og æresdrap:

Æresdrap på norsk - norske menn begår også æresdrap
Partnerdrap - lite å gjøre med? - ja, jeg skjønner det er vanskelig
Minste felles multiplum - nei, etnisitet er ikke den beste indikatoren

Da jeg var liten drømte jeg om å bli astronaut. I stedet endte jeg opp som stortingskandidat for Høyre.

Liten VamPus første skoledag på Veitvet skole.

Jeg skal ikke ene og alene klandre den norske enhetsskolen for det. Egen motivasjon og innsats teller også. Og ikke minst talent. Men å skape en skole som har ambisjoner på vegne av elevene er krevende. Derfor skjønner jeg ikke diskusjonene rundt nivådeling, karakterer og læreren som den viktigste personen i klasserommet. Jeg lurer på hvor jeg kunne ha vært i dag om jeg hadde gått på grunnskolen i Oslo med dagens innhold.

Jeg føler jeg kom godt ut i norsk rettskriving, og ikke så verst i engelsk, men mitt talent i matematikk er ytterst diskutabelt. Det kan ha noe med at jeg jukset for å være raskest da vi pedagogisk nok skulle lære gangetabellen gjennom en variant av bingo i tredjeklasse. Det kan ha noe med at vår lærer i matematikk i hovedsak var fraværende i femte og sjetteklasse (men vi elevene ble noen jævler på hangman og slåball med vikarene), eller at jeg byttet skole i niende, der vi fikk et pensum som var ukjent for meg.

At matte var det faget jeg behersket minst og dermed mislikte mest var i hvert fall tydelig ganske tidlig. Derfor fikk jeg ekstratimer i matte allerede i fjerdeklasse. Eller egentlig ikke. "Ekstratimene" gikk samtidig som de ordinære mattetimene, ikke som et tillegg. Som om ikke det var nok, var ekstratimene med han læreren var kjent for å henge opp bråkete elever opp på knaggene i gangen for å skjelle de ut. Grunnen til det var kanskje at flerparten i "ekstratimene" var de bråkete elevene. Og meg. Så det ble litt "hangman" i ekstratimene også.

For å si det slik - jeg tror at grunnen til at jeg ble relativt god med ord er at jeg har spilt veldig mye hangman.

Jeg husker at vi gledet oss til å begynne å få karakterer i 7. klasse. Det var som en overgangsrite, at vi ble mer voksne. Men vi fikk et merkelig utslag i vår klasse. Med karakterene stryk, Noget godt, Godt, Meget godt og Særdeles godt, så ble "Noget godt" det man skrøt av. Skal du være tøff var ikke gode karakterer veien å gå. Dessuten klarte en venninne og jeg å snike oss opp på taket på skolen (vi pleide å kjøpe smågodt og ligge å se på skyene som gled forbi) en gang det var foreldremøte. Gjennom vinduet kunne vi høre diskusjonen gå på at vi fikk for mye lekser. Vi holdt på å rulle av taket. Lekser? Særlig, som vi sa på åttitallet. Våre foreldre hadde ikke så store ambisjoner for oss de heller. Da hadde det vært desto viktigere at skolen og våre lærere hadde det. To år med en sykemeldt klasseforstander, og vikarer på vikarer gjorde at vi stort sett konkurrerte om å få vikaren gråtende ut av klasserommet. Eneste gangen vi gikk og hentet en inn igjen, var da vi hadde mobbet han til gråt for å se ut som John Lennon. Etter at vikaren lutrygget forlot klasserommet var det en som utbrøt - "men John Lennon var jo kul da". Så han ble hentet tilbake, og vi fikk en strålende skoletime. Med hangman.

Som elev var jeg den som leverte inn håndskrevne skolestiler på 12 sider, når læreren strevde med å få klassen til å levere inn i hvert fall én side. På barneskolen lagde jeg tegneserien om spøkelset Laban, inspirert av barnetv. Det var smart å havne på gruppe med meg, for om jeg mistenkte kvaliteten på arbeidet til de andre - så gjorde jeg alt arbeidet for dem. Mitt første skoleprosjekt om verdensrommet kom i 3. klasse, en heller tvilsom affære der også stjernebildene i dyrekretsen ble tegnet inn. Det ble selvsagt ikke påtalt av læreren. Jeg har fortsatt kladden til skoleprosjektet om romfart som jeg skrev i 7. klasse. Da læreren leste gjennom denne sa han at jeg kun trengte å føre inn, så ville jeg få en særedeles godt. Det gadd jeg selvsagt ikke. Det holdt å vite at jeg ville fått det. Jeg var flink, ikke skoleflink, og leste følgelig så godt som aldri til noe som helst, og gikk ut med karakterer som reflekterte den sosialdemokratiske modellen til det fulle - middelmådig +.

I første klasse på videregående fikk vi som sleit i matte faktiske ekstratimer etter skoletid. Siden dette var frivillig, sier det seg selv at vi var en liten, men ganske motivert gjeng. Det kan vi ikke si om læreren. Eller det vil si, han var veldig motivert på sin unike måte. Han fortalte at han hadde kjempet med og mot egen dysleksi siden har var elev selv, og hadde all mulig forakt for elever som ikke leste fem timer om dagen ekstra for å forstå fag som de sleit med. Siden han hadde brukt fem timer ekstra hver dag hadde han aldri hatt venner. I det hele tatt så han ikke ut til å like andre mennesker i det hele tatt, og da hans avgang ble annonsert på en skoleavslutning brøt spontan applaus ut i lettelse for at han skulle slutte. Rektor tolket det selvsagt om en spontan hyllest til en populær lærer. Det var skolelederen sin, det. Vi elever hadde falt fra timene hans for lenge siden.

Uansett. Det ble ikke naturfaglinja og en fremtid i NASA på meg. Alternativet var språklinje eller drama, og siden jeg ikke er spesielt dramatisk av natur, endte jeg opp med å lese litt flere engelske noveller enn gjennomsnittseleven, samt få et godt grunnlag for å bestille øl på spansk i Syden.

Så jeg vet litt om det der med nivådeling og viktigheten av læreren i klasserommet. Nivådeling er ikke noe nytt. Jeg fikk i teorien undervisning på mitt eget nivå, som i matte var "hangman".

Derfor er mitt håp for alle barna som i dag begynner på skolen at noen har ambisjoner på vegne av dem. Jeg mener foreldrene er sjefer for barneoppdragelsen, mens læreren er kunnskapssjefen. Det er læreren og skolen som må ha ambisjoner om å løfte barnas drømmer til å bli muligheter. I Oslo-skolen gjøres dette gjennom det Høyres skolebyråd Torger Ødegaard kaller "skjerpet læringstrykk" - mer undervisning på kortere tid, ikke reduserte krav og dermed valg av andre karrieremuligheter.

Det er ikke sikkert jeg hadde blitt astronaut bare fordi jeg hadde fått mer undervisning i matte. Men vi trenger gutter og jenter som kan nok til at når de skal velge veien videre, så er det ikke manglende ferdigheter som setter begrensningen.

Så jeg lurer av og til på hva jeg kunne ha blitt. Ikke minst hvor mange strekfamilier som har lidd på grunn av dårlige lærere og manglende oppfølging...

Du husker kanskje bamsen din da du var liten? Bamsen som hadde sjel, som snakket til deg, lekte og var med over alt? Om du noen gang mistet eller glemte han, så var det helt krise. Det går ikke an å miste sin beste venn. For tross alt er han jo egentlig en bit av deg, det er jo tross alt du som har gitt han sjel.

Men da skal jeg si en ting. Det hjelper ikke å bli voksen. Og i helgen så mistet vi Arne.

Vi fant Arne i London i 2009, og siden har han vært med på alle reiser. Han har vært med pappa på kontoret, og kjørt rørpost på Stortinget.


Arne er bissi på kontoret.

Arne er glad i oppmerksomhet, og ser han et kamera så vil han gjerne være med. Han har til og med prøvd seg som programleder i Dagsnytt 18 (uten at det ble noe mer sus over eteren av den grunn).

Arne og Småen i Kampanje.

Arne var med da mamma fridde til pappa i Paris. Da vi besøkte den legendariske bokbutikken Shakespeare & Co fikk han inspirasjon til å begynne på det han kalte sitt "epsike værk". Gudene må vite hva det ville blitt. Men det var ikke fargebånd i skrivemaskinen. Enkelte ting trenger man liksom ikke si fra om.

Selvsagt var Arne med da vi giftet oss i New York. Der battlet han et ekorn i Battery Park, drakk seg skeiv på champagne på Balthazar, fikk kjøre motorsykkel til NYPD, feiret 17. mai i Brooklyn og selvsagt pyntet seg som ringbærer på New York City Hall.

Arne har både mektige og morsomme venner. Sveriges statsminister kom litt brått på, men Arne fikk gitt han en button fra Høyre i Norge. Arne er litt i overkant glad i politi. Faktisk tror vi Arne kan være den mest "connectede" lemuren i historien, selv om han var litt opprørt over at Erna besøkte familien hans i Kristiansand uten å si fra. Han mente det var den dårlige grenen av familien...

Utover det så er Arne en livsnyter av rang. Han chiller gjerne i parken, elsker honni korn, og mener mammabrus gjør at det skummer inne i hodet på han.

Arne chiller i parken i Geneve.

Arne eeeelsker honni korn.

Arne drikker mammabrus.

Ikke minst har Arne en lillebror, Småen, som ikke skjønner hvor storebror er. De har gjort alt sammen siden Småen ble fjerneadoptert av venner på ferie i 2011.

Arne og Småen koser seg på verandaen i sola.

Arne og Småen ser mamma på tv.

Arne og Småen på ferie.

Nå sitter Småen her alene og lurer på hvor storebror er. Det gjør vi også. Sist sett som gjest i bryllup på Roklubben på Bygdøy. Vi har vært der ute og hengt opp savnet-plakater, utlovet dusør på 1000,- og Hans Kristian satt i går og gikk gjennom søpla etter bryllupsfesten, bare sånn i tilfelle. Men nå mistenker vi at vi aldri ser Arne igjen. Han kan ha blitt observert utenfor lokalet, og så søt som han er skjønner vi godt at noen har plukket han opp. Kanskje han nå er på vei til Japan etter at turister plukket han opp på vei til Folkemuseet?

Vi håper Arne er ute på tur. Det ville ikke vært første gang. Men mest av alt skulle vi ønske at Arne kom hjem...

Jernkvinnen

Verneplikt og valgfrihet

Vissen verdighet

Kampen om voldtekt

Moderne familiepolitikk

Vridde valg

Fritt frem på Internett

Partnerdrap - lite å gjøre med?

Den store samtalen

Test

Twitring med Tourettes

Den perfekte kandidat

Abort for å sikre karrieren?

Frihet og fedrekvote

Skattelette og velferd, ja takk - begge deler!

Let's tango!

Rom for øl og ålreite dyr

Et liv uten vold

Hva jeg kunne blitt

Arne på tur