Året er 2002. Nordby Lunde har akkurat kurert kjærlighetssorg med å gå Kilimanjaro. Det anbefales ikke. Det er ingenkjærlighetssorg som ikke kan kureres billigere med øl på lokalpøbben din enn å gå føkkings Kilimanjaro. Men det gjorde jeg. Og det er litt typisk meg. Å gjøre noe som er helt utenfor typisk meg, gjerne fordi jeg tror at verden rundt meg sier at ”det klarer du ikke”. Så da gjør jeg jo det. Typisk.
Anyhow. Den turen var litt planlagt. Og dyr. Særlig for en som står og pakker ut soveposen og turutstyr av plasten i det vi camper første kvelden. Med andre ord, måtte kjøpe alt turutstyr nytt. De andre var ikke imponert, for å si det forsiktig. Er mer kjent for å gå Birken Rundt (som i drikke rundt Birkelunden på Grünerløkka) enn å gå Birken. Har aldri gått Birken. Ingen planer om det heller. Så full blir jeg aldri. Men jeg følte meg fullt ut kvalifisert til å gå Kilimanjaro uten å ha vært på noen fjelltopper i Norge. Noen sinne. Jeg gikk en treningstur til Sognsvann da. For å gå inn utstyret. Altså skoa. Det gikk jo overraskende bra. Jeg kom jo opp. Til Sognsvann, altså.
Det som ikke var planlagt var at jeg mellom å ha brukt bonusen på jobben til å kjøpe en tur til Afrika (du vet, landet - ikke kontinentet – litt sånn… dra til Syden) for å vise en eks, som til alt overmål bodde i et land hvor vi ikke hadde felles venner og da aldri ville vite at jeg hadde gjort dette, var at jeg fikk sparken. Oi. Det var en lang setning. Ja ja. Men i hvert fall. I mellom å ha blitt dumpet og bestemt meg for å ikke bare gjøre noe han hadde gjort før (dra på safari i landet ”Afrika”) , og legge til at da skal jeg faen meg gå føkkings Kilimanjaro i tillegg, så mista jeg jobben. Selskapet jeg jobbet for slo seg sammen med et annet selskap, og til tross for at de mente jeg var blant topp fem markedsførere i Europa så ble det sluttpakke.
Sluttpakke?
Hei, min ukjente venn som jeg ikke visste jeg hadde!
Nå skal det sies at når du er 29 år og uten barn, så betyr egentlig sluttpakke en ting:
PARty… ehm… MULIGHETER!
Fordi jeg er så heldig at jeg har verdens beste venner (siden jeg må leve med at dere poster på facebook at dere har verdens søteste barn, barnebarn, tantebarn, vennebarn – tro meg – de er like stygge alle sammen. Jepp. De ER det. Like gøy - "Verdens peneste prinsesse født - KØDDER DU - styggeste ungen på Facebook... nok om det) så var selvsagt min første telefon VERDENS BESTE VENN. Morten. Fra toalettet på jobben så ringte jeg og sa – vær så snill å ta en øl med meg i kveld, jeg har det helt jævlig. Jo, for verden raser litt sammen når du får beskjed om at du blir sagt opp, sluttpakke eller ikke. Så. Jeg satt i et toalettavlukke og ringte, men klarte ikke si høyt at jeg hadde mista jobben. Bare at han måtte være der, og så skulle jeg sende sms. I sms’en skrev jeg hva som hadde skjedd. En Heidi griner ikke i tide og utide, og jeg ville ha begynt å gråte om jeg måtte formulere akkurat det.
Morten – den jævelen – (venstremann, om noen lurer) – var selvsagt der. Da jeg kom til avtalt sted satt han solbrun og smilende med to duggfriske øl.
- Heidi, du tror ikke seriøst at du skulle få en skulder å gråte på?
Helt ærlig, så trodde jeg jo det. Men nei. Det er der dårlige venner kommer inn. De gir deg ikke en sjanse.
- Hele tiden mens jeg har kjent deg har du babla om å dra ut å reise, finne deg sjæl, og sånn. Dette er jo den muligheten!
Det er ingenting som egentlig forklarer den pissesure følelsen du har når du egentlig nettopp har lyst til å sutre til noen om hvor fæl og urettferdig verden er, og noen kjenner deg så godt at de setter deg på plass. Jeg mistenker at folk med ME har alt for få dårlige venner, og for mange ”gode”.
Meh. Etter hvert kom det noen til og drakk øl med oss den kvelden, og jeg fikk grått mine bitre tårer (uten å vanne ut pilsen….ærlig talt). Jeg tok meg regningen på jobben og ga den til sjefen som hadde den ubehagelige oppgaven å sparke meg. Han var helt enig i at det var en legitim reiseregning.
Et halv døgn senere hadde jeg hatt megler innom leiligheten og var i full gang med å planlegge hvor jeg skulle reise. Endte opp meg å selge leiligheten og legge alt på lager, og var borte et halv år. Seriøst. Folk har gjort mer spennende ting enn meg altså, så det er ikke det.
Men da vi sto på vei hjem fra Kenya/Tanzania og hadde gått Kilimanjaro, så var det fredag. Jeg skulle på den turen på mandagen. Og på flyplassen var det skjermer som viste oss nyheter med flom i Europa.
- Føkk, hvor er det, husker jeg at jeg sa da jeg så bildene på skjermen.
- Det er dit du skal på mandag, Heidi, sa reisefølget.
Og det var det. Praha under vann.
Jeg kom hjem. Eller det vil si, hjem til moren min. Leiligheten var solgt og alt var på lager, så jeg bytta strengt tatt ut en bag med en annen før jeg dro videre. Og første byen på en seks måneders reise var Praha. Byen under vann.
(PS! Jeg har stått på Uhuru Peak - Frihetstoppen - på Kilimanjaro altså. Ikke bare gått rundt Sognsvann. Anbefaler det ikke. Altså. Kilimanjaro. Ta heller Sognsvann. Billigere)
Jeg hadde åpenbart en ide med denne meldingen. Det blir neste. Stay posted!