 |
| Fra Dagsavisen. |
Et av mange argumenter for egen fedrekvote i foreldrepermisjonen er at fedrenes arbeidsgivere viser liten forståelse for at deres arbeidstakere tar ut foreldrepermisjon - både innenfor og utenfor fedrekvoten. Hvorfor snakker ingen om mors arbeidsgiver, som må ta kostnaden for at fars arbeidsgiver er en likestillingssinke?
Alle arbeidsgivere har rett og plikt til å legge til rette for småbarnsforeldre på arbeidsplassen. Men det er fortsatt hovedsakelig mor som tar ut hoveddelen av foreldrepermisjonen, også når far tar bruker hele fedrekvoten. Jeg mener det er helt legitimt at mors arbeidsgiver kan stille spørsmål om hvor mye mer enn dagens fedrekvote far skal ta. Det skal ikke være noen selvfølge at mors arbeidsplass skal ta kostnaden for et fars valg om å bli far. Med mindre bedrifter kun ønsker å ansette folk over femti, så er tilrettelegging for barneforeldre en selvfølgelig del av driften. Kvinners arbeidsgivere skal ikke akseptere å være salderingspost for mannskulturen i andre bedrifter?
Hvorvidt det er dagens ti uker som er forbeholdt far og mor, SVs ønske om 14 uker eller Venstres 15 uker, så forblir problemstillingen den samme: det er kvinner som tar ut hoveddelen av foreldrepermisjonen. Det betyr også at det kvinners arbeidsgivere som opplever ulempen valget begge foreldrene har tatt ved å få barn. Da bør arbeidsgivere kunne spørre en arbeidstaker som vil ta ut hoveddelen av foreldrepermisjonen om partneren deres ikke kan ta ut mer.
Om ikke annet så vil de kvinnene som mener permisjonen er deres, få et lite forklaringsproblem og kanskje være mer villig til å gi litt mer til sin stakkars mann som ikke har turt å ta kampen hjemme. I tillegg vil det gi mannen et ekstra argument mot sin arbeidsgiver om at hans partners arbeidsgiver faktisk mener de bør dele mer likt. Om far tjener mer og har "viktigere" jobb er uvesentlig for mors arbeidsgiver. Hvis ikke arbeidsgiveren mente mors jobb var viktig for dem, hadde de ikke ansatt henne.
Jeg mener prinsipielt selvsagt at familien selv er best egnet til å bestemme hvordan de vil organisere sin hverdag. Det skulle jeg tro selv den mest hardbarka sosialist er enig i. Men jeg er også enig i målet om en mer reell valgfrihet for familiene. Når far tjener mer enn mor, som ofte er tilfelle, så er det som regel økonomien som avgjør hvem som blir hjemme. Særlig når far ikke har egen opptjeningsrett på egen lønn til foreldrepermisjonen. Egen opptjeningsrett vil gjøre mer for familiens reelle valgmuligheter enn en tvungen fordeling noen gang vil gjøre.
Dernest mener jeg at skjevhetene vi ser i både arbeidsmarkedet og i familielivet er basert på at norske jenter og gutter fortsatt velger studieretninger og karrierer etter et gammeldags kjønnsrollemønster. Målet mitt er ikke å få elever til å velge på tvers av hva de faktisk har lyst til, men gi dem nok informasjon til at vi er sikre på at faktisk har lyst til det de velger. En dedikert pappakvote forsøker å "korrigere" på resultatene av valg vi har gjort tidligere - som gjør at gutta jobber i privat sektor og tjener mer, og kvinnene tjener mindre i offentlig sektor. Det er når familien får barn at forskjellene mellom mor og far skyter fart - og en dedikert fedrekvote bøter ikke på det.
Vi har hatt fedrekvote i over tjue år, og har Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder. Jeg er ikke mot tiltak for å bedre likestilling, og dermed den reelle valgfriheten for begge kjønn. Men jeg mener at fedrekvote blir et lite sidespor dersom vi ikke gjør noe med det som skaper skjevheten i utgangspunktet - nemlig muligheter innen utdanning og karrierevalg.
Og kvinners arbeidsgivere burde ikke akseptere å bli salderingspost for at mennenes arbeidsgivere er likestillingssinker.