 |
| Joda, litt provosert er jeg - men full strid? |
Programkomiteen i Høyre er i full gang med sitt arbeid, og det spilles ut saker og prøveballonger for å se på reaksjoner og få innspill. Nylig var programkomiteens leder, Torbjørn Røe Isaksen, ute og sa at Høyre ikke skal gå til valg på store skatteletter i 2017. Vi kan jo diskutere "store", men skattelette er for meg mer enn et virkemiddel. Det er en selvstendig verdi i seg selv, fordi det handler om maktforholdet mellom stat og individ. Mer pragmatisk handler det om å bidra til den omstillingen alle snakker så varmt om, men som ser ut til at skal gjøres av alle andre enn dem selv.
I går skrev analyseselskapet Menon, som Arbeiderpartiet har brukt som sannhetsvitne for å beholde formuesskatten, at skattekutt fremmer omstilling. Vi trenger risikokapital til å investere i nye arbeidsplasser, og vi kan ikke uthule eksisterende arbeidsplasser ved å kreve inn en skatt som må betales selv når bedriften går med underskudd. I dagens økonomiske situasjon er omstilling viktigere enn fordeling, argumenterer artikkelforfatterne. Vil vi omstilling?
Høyre gikk til valg på omstilling og å endre for å bevare en bærekraftig velferdsstat som prioriterer statens kjerneoppgaver. Dette uavhengig av oljepris og migrasjon. Å mene at vi skal redusere skattenivået legger et ekstra press på oss til å faktisk gjøre ting smartere, bedre eller billigere. Med mindre Høyre nå mener at offentlig sektor er perfekt organisert, uten forbedringspotensial utover mindre justeringer, bør vi både kunne ivareta viktige velferdsoppgaver samtidig som vi reduserer skattenivået. Det fordrer at det ikke bare er privat sektor som omstilles, men også innretningen av og størrelsen på offentlig sektor.
Ikke minst må de politiske prioriteringene og resultatkravene bli tøffere. De siste femten årene har det politiske Norge nærmest brukt antall kroner brukt på statsbudsjettet som mål på suksess, ikke resultater. Når prisdifferansen for en elev i grunnskolen er 151 000 mellom den skolen som bruker minst per elev mot den som bruker mest, så er det ikke gitt at den skolen som bruker mest per elev leverer tre ganger så god utdanning som den som bruker minst. Det er resultatet som må telle, ikke penger brukt. (tall fra Utdanningsforbundet)
Hadde vi hatt samme resultatkrav til effekten av bruk av skattebetalernes penger, som vi har til skattelette, tror jeg Norge ville sett annerledes ut. Å trygge norske arbeidsplasser gjennom å fjerne formuesskatten som i dag utgjør rundt 12 milliarder kroner blir sett på som et ran av fellesskapet. Samtidig er det ingen som klarer å gjøre rede for hvor 26 milliarder som har gått fra fellesskapets midler til bistandsland har blitt av. Pengebruken må skjerpes.
Et annet eksempel er regjeringens forslag om å redusere antall kommunale kemnerkontorer fra 288 til 27, som blant annet ville styrke fagmiljøene til bekjempelse av svart arbeid og spart fellesskapet for 360 millioner kroner årlig. Dette går stortingsflertallet mot, hvilket betyr at vi per definisjon velger å subsidiere arbeidsplasser vi egentlig ikke trenger med 360 millioner i stedet for å bruke dette på stillinger kommunene faktisk har behov for. Vi kan faktisk ikke fortsette å holde på sånn. Hvis inntektene ikke står til utgiftene, kan man selvsagt velge å forsøke å øke inntektene – men man kan også forsøke å redusere utgiftene. Jeg foreslår det siste.
Siden det er jeg som har spilt ut saken om skattemotstand mot programkomiteen til DN, kan jeg med sikkerhet slå fast at verken Torbjørn Røe Isaksen eller statsministeren "skaper full strid i Høyre." Men motstand, det skal de få. Så jeg støtte Torbjørn Røe Isaksen anno 2011 - som til spontan applaus fra salen 45 sekunder ut i videoen sier at; det er kanskje ikke politisk korrekt å si det lenger i Høyre, men jeg er faktisk for skattelette!