 |
| Det eneste relativt nye bilde Scanpix har av meg...Hrmf. |
Det var nok ikke GMO-debatten Partiet ventet seg da jeg ble satt inn som leder av Europautvalget i Høyre, men de får se på det som en bonus.
Les også: Frankensteinmat på tallerkenen
Forrige fredag var jeg i Dagsnytt 18 og diskuterte forhandlingene om en ny handelsavtale mellom EU og USA (TTIP), der lekkasjer som Greenpeace har publisert blant annet viser noen av USAs posisjoner ovenfor EU. Ved gjennomgang av disse er det lite som er spesielt nytt eller egnet til å sjokkere, selv om motstanderne av handel og globalisering får det til å høres slik ut. Det er særlig to ting som blir debattert, nemlig genmodifisert mat og det såkalte "føre-var"-prinsippet.
"Føre var"-prinsippet er i praksis en omvendt bevisbyrde når det gjelder påvirkning på miljø, mennesker, plante- og dyrehelse. Prinsippet er velment, men fører også til at EU fremmer reguleringer, og da i praksis handelshindringer, på områder der det ikke er bevist at produkter og innhold er skadelig - men det er ikke motbevist heller.
Nationen plukket opp debatten på Dagsnytt 18, og valgte å fokusere på min holdning til genmodifisert mat, der jeg sympatiserte mer med USAs posisjon enn EUs. USA er verdens største produsent av genmodifiserte avlinger. Hele 90% av all dyrket mais og soyabønner er i USA genmodifisert, hovedsakelig for å bli mer robuste. Dette har økt raskt fra introduksjonen av genmodifiserte avlinger fra rundt 1996 og frem til i dag. Rundt 300 millioner amerikanere har altså spist genmodifiserte produkter i tjue år. Med mindre man mener at dette er grunnen til at Donald Trump blir republikanernes presidentkandidat, så er det lite som tyder på at dette har store skadevirkninger. Det burde derfor ikke komme som noen stor overraskelse at USA ikke ønsker å underlegge seg EUs reguleringer på området. Tvert i mot mener USA at EUs holdninger er umoralske og uvitenskapelige. Norge har en langt mer moderat holdning, og står mellom USA og EU i spørsmålet. Men sterke pressgrupper i Europa, som inkluderer franske bønder og miljøbevegelsen, har i årevis kjørt kampanjer mot genmodifisering, og fremstilt dette som Frankensteinmat. De tok det så langt at selv da 300 000 mennesker sto i fare for å dø av sult i Zambia i 2002, nektet landet å ta i mot flere tonn mais i nødhjelp fra USA. Myndighetene fulgte miljøbevegelsens propaganda og mente maten kunne være skadelig for folks helse. I motsetning til sultedød, formoder jeg. Hvis jeg husker historien rett, så kjørte USA en "afrikansk løsning" - kjørte maten inn i landet og lot den stå ubevoktet ett døgn. Da var det ikke et maiskorn igjen i lasten...
En annen anekdote er at DeNoFa i Fredrikstad la ned på 2000-tallet fordi de ikke fikk tak i tilstrekkelig kildesporet ikke-GMO avling til å fortsette virksomheten (takk, Lene).
I 2004 skrev FNs organisasjon for mat og landbruk (FAO) i en rapport at bioteknologi kan være med på å løfte den tredje verden ut av fattigdom. Målet er å lage plantesorter som er motstandsdyktige både mot skadedyr og sykdommer, få ned forbruket av sprøytemidler og andre kjemikalier som kan skade både mennesker og miljø. Planter kan modifiseres til å tåle mer tørke, kulde, høy temperatur og jord med høyt saltinnhold. Dette gjør at færre avlinger går tapt under ekstreme værforhold og ikke minst av vi kan øke mulige dyrkningsområder for matvarer.
Genmodifisering av matplanter kan altså øke avlingene, reduserer kostnadene, beskytte miljøet og skal ta hensyn til forbrukernes interesser når det gjelder helse og kvalitet, i tillegg til å øke matsikkerheten. Gen- og bioteknologi kan med andre ord være en del av løsningen til de problemene verden står overfor i dag, enten det dreier seg om klima, fattigdom og kamp om ressurser.
Det er legitime innvendinger mot genmodifisering av planter, og det er ikke alle sektorer eller planter dette egner seg for. Noen av betenkelighetene som er knytta til genmodifisert mat, handler om frykten for at modifiserte planter skal begynne å spre seg i naturen og påvirke naturlige avlinger. Derfor er debatten om genmodifisering helt riktig viktig, blant annet for å få gode, kunnskapsbaserte reguleringer på området - som altså FN mener kan bidra til å løfte millioner av mennesker ut av sult og fattigdom.
Men ifølge Liv Signe Navarsete i Nationen i dag så er jeg enten kunnskapsløs eller lukker øynene for hva debatten egentlig handler om. Så avslører hun hva debatten egentlig handler om, nemlig å avgrense makta til store konsern. Jeg kan for øvrig ikke få sagt hvor mye jeg elsker Nationens faktaboks her...
 |
| Elsker faktaboksen.... |
