 |
| Mitt første bilde av det lovede land. |
- How do you know I’m a doctor?
- Your mother told me.
- Oh, she wastes no time, does she.
Den unge legen rister leende på hodet. Vi sitter i ankomsthallen i Tel Aviv og venter på bagasjen. Jeg satte meg ved siden av henne for å takke for hjelpen på veien. Hun var en av flere som reiste seg for å tilby plassen sin på shuttlebussen til flyet i Brussel da de så jeg gikk med krykker. Etterpå har jeg merket at hun hele tiden har vært i nærheten for å tilby hjelp. Moren hennes hvisket raskt at ”she’s a doctor” på vei inn ut av flyet, som for å forklare hjelpsomheten.
Å brekke beinet fire uker før jeg skulle til Israel og Palestina med Kirkens Nødhjelp var alt annet enn optimalt. Det fikk jeg kjenne litt ekstra på da jeg humpet i full fart for å rekke flyet i Brussel. Jeg skal ikke sutre for mye over Brussel Airlines, men her er et råd; pakk skift for to dager i håndbagasjen. Du skal ha mer enn flaks for å få hele bagasjen med deg fra flyplassen når du lander. Jeg fikk den ikke. Men nok om det.
Det viser seg at legen og moren ikke er turister slik jeg trodde, men er fra Israel. Jeg føler at jeg kanskje overlumper henne litt da jeg forteller at jeg er norsk parlamentariker som skal til Vestbredden sammen med fem andre skandinaviske politikere for å få mer innsikt i Israel og Palestina-konflikten. Jeg spør rett ut hvor hun står.
Litt nølende svarer hun at hun alltid hadde følt med empati for palestinerne og deres sak. At hun var liberal og åpen for andre mennesker. Men det snudde da de fyrte raketter som rakk langt inn mot forstedene til Tel Aviv.
- Det skjer noe med deg når du ligger under et bord med hendene over hodet og tror du skal dø.
Jeg tenker i mitt stille sinn at slik føler nok en del det i Gaza også, men sier ingenting. Jeg er her for å lytt og lære, men mener og har alltid ment at Israel har rett til å forsvare seg og har en særstilling på grunn av sine fiendtlige naboer. At israelerne som regel treffer når de svarer på palestinske rakettangrep, fordømmer jeg ikke. Det er jo ikke det at palestinerne ikke forsøker å drepe når de fyrer rakettene sine inn på sivile mål i Israel.
Morens engelsk begrenser seg til å uttrykke stolthet over datteren med å kunne fortelle hele verden at hun er lege. Men hun ser allikevel ut til å skjønne hva vi snakker om, og nikker stille mens hun ser på oss. Legen smiler og sier at hun håper turen er lærerik og at jeg får oppleve landet fra sin beste side. Igjen tenker jeg i mitt stille sinn at jeg tror hun antakeligvis ER landet fra sin beste side. I skrivende stund husker jeg ikke hvordan hun så ut, men jeg mener hun var ubeskrivelig vakker. Hadde jeg sett henne i en folkemengde ville jeg neppe kjent henne igjen.
Hun og moren tilbyr seg å vente med meg til bagasjen kommer (det ville jo vært interessant, da kunne vi ha snakket sammen i to døgn), men jeg tenker de skal få lov å komme seg hjem. Jeg takker igjen for hjelpen og angrer fortsatt på at jeg ikke ga henne en klem. Det er en dyp sannhet i det at det er landene du besøker, men møte med menneskene som gjør mest inntrykk.
Bloggpost èn fra tur til Israel og Palestina invitert og betalt av Kirkens Nødhjelp.