Når jeg leser det du skriver og deler på Facebook skjønner jeg at du forakter jenter som oppfører seg som meg. Da lurer jeg jo selvsagt litt på hva du egentlig tenker om meg. For hadde jeg fulgt dine råd i voldtektsdebatten, hadde vi antakeligvis ikke kjent hverandre så godt i dag.
Vi hadde ikke danset alene på nachspiel som idioter (ja, dere er flere), vi hadde ikke sunget til Depeche, Spice Girls eller Pet Shop Boys (ja, tro det eller ei - dere er flere), vi hadde ikke røret over rødvin til tidlig om morgenen, for å spise frokost sammen dagen etter før den som overnattet dro hjem. Ja. Åpenbart. Dere er flere.
Jeg burde åpenbart aldri vært alene med deg, eller gud forby, være eneste jente på fest blant dere. Jeg burde visst bedre.
Det jeg vet, er at samtlige av dere har syntes det var gøy å feste med jenter, og gjerne vil ha jenter med på nachspiel. Vi har vært bare oss to, eller flere, med rødvin til tidlig morgen og samtaler som vi sikkert syntes var dypsindige og gode, men garantert bare var fylletøv. Det du sier er at alt jeg har gjort med deg, burde jeg aldri ha gjort. Jeg burde har visst bedre enn å stole på deg, jeg burde dratt hjem eller bedt deg pelle deg ut. For min egen sikkerhets skyld. For ellers er det litt min skyld. Om jeg ikke hadde kunnet stole på deg likevel.
Jeg kan åpenbart skrive til jeg blir blå i trynet om at kvinner faktisk tar ansvar og forholdsregler hver eneste dag, og at det selvsagt er greit å gi råd om dette. Likevel så velger du altså å tolke oss som mener at det både er merkelig og ikke minst forkastelig at det kun er kvinner som får disse rådene og kun i voldtektssaker. Unge menn, som er mer voldsutsatt enn kvinner på byen, får aldri høre at de bør drikke mindre og gå tidligere hjem, eller la være å oppføre seg på en måte som kan virke provoserende eller oppmuntre til bråk. Rart det der.
Selv har jeg havnet på nachspiel med deg. Uttallelige ganger. Også før vi ble godt nok kjent, men det er kanskje like greit, siden de fleste unge jenter som blir voldtatt på fest, blir voldtatt av noen de kjenner. Jeg har kanskje sovet på sofaen hos deg, du har muligens fått sove i sengen min. Fordi jeg følte meg trygg, og stolte på deg. Slik mange jenter gjør med relativt nye og gamle venner. Og jeg har heldigvis hatt god grunn til det. Du har på mange måter vært min #kjernekar.
Jeg har også vært på fest og nachspiel med folk jeg ikke kjenner så godt. Særlig med jobben, på konferanser og i politikken, på landsmøter. Det har også gått bra, men det har vært episoder.
Jeg har selvsagt tatt taxi eller gått hjem. Det har vært dyrere for meg å komme meg trygt hjem enn for deg. Og bare et fåtall av gangene har jeg hatt dårlige opplevelser med taxisjåførene. Men jeg har faktisk tenkt tanken på at jeg like gjerne kunne ha gått, så hadde jeg sluppet den kontakten eller den berøringen. Hvis jeg har gått, må jeg ofte gå lengere enn deg. For mens du kan gå korteste vei hjem, så må jeg velge den "trygge" veien hjem, ikke snarveien. Du vet, den godt belyste gata der det er mest sannsynlig at det er mange folk. Ikke langs eller over elva, som ville kortet ned gåtiden med opp til en halvtime.
Når jeg går, er jeg som regel (men ikke alltid) oppmerksom på hvem som er i gata sammen med meg. Ser jeg enslige menn som står og skuler, eller flere gutter som går sammen, forsøker jeg å henge meg på andre gående, slik at jeg aldri går helt alene.
Når jeg har vært ute og reist alene så har jeg ofte, ikke alltid, valgt vekk opplevelser med folk jeg i utgangspunktet syntes virket kule, fordi jeg likevel ikke tok sjansen. Enten det har vært å dra på en ulovlig bar i Havana på Cuba eller privat fest i London eller Köln. De jeg kjente som dro dit, hadde gode historier dagen etter, mens jeg ved å legge meg kanskje bare unngikk en potensiell dårlig historie.
Hvorfor skriver jeg dette?
Fordi jeg kan ikke understreke nok at jenter tar ansvar. Også. For hvert ufornuftige valg, tar jeg hundrevis av fornuftige valg som er basert på de rådene du påstår at jeg ikke er villige til å lytte til. Det hender jeg går hjem tidlig (!), jeg tar alltid tryggeste vei hjem, taxi hvis nødvendig. Men jeg har utvist såkalt risikoadferd - gjort de tingene som blir advart mot - hovedsakelig med deg.
Når jeg leser det du skriver og deler på Facebook skjønner jeg at du forakter jenter som oppfører seg som meg. Da lurer jeg jo selvsagt litt på hva du egentlig tenker om meg. Og det gjør meg litt trist, men også ganske forbanna. For da mener du at engasjement mot voldtekt og overgrep baserer seg på et så utopisk forhold til enkeltindividets ukrenkelighet og trygghet at vi som er engasjerte nekter å snakke om andres eller ta ansvar for egen sikkerhet. Og det er - for å si det forsiktig - pisspreik. Og det tror jeg du vet.
Føler du deg truffet av dette, så er det garantert riktig. Da sitter du med samme følelsen nå, som jeg gjør hver gang du deler saker på Facebook om varianter av at vi må tørre å ta debatten om kvinners ansvar. Men hvis du har rett, og jeg tar feil, så er det vel ingen grunn til å føle seg truffet. Er det?
Vi hadde ikke danset alene på nachspiel som idioter (ja, dere er flere), vi hadde ikke sunget til Depeche, Spice Girls eller Pet Shop Boys (ja, tro det eller ei - dere er flere), vi hadde ikke røret over rødvin til tidlig om morgenen, for å spise frokost sammen dagen etter før den som overnattet dro hjem. Ja. Åpenbart. Dere er flere.
Jeg burde åpenbart aldri vært alene med deg, eller gud forby, være eneste jente på fest blant dere. Jeg burde visst bedre.
Det jeg vet, er at samtlige av dere har syntes det var gøy å feste med jenter, og gjerne vil ha jenter med på nachspiel. Vi har vært bare oss to, eller flere, med rødvin til tidlig morgen og samtaler som vi sikkert syntes var dypsindige og gode, men garantert bare var fylletøv. Det du sier er at alt jeg har gjort med deg, burde jeg aldri ha gjort. Jeg burde har visst bedre enn å stole på deg, jeg burde dratt hjem eller bedt deg pelle deg ut. For min egen sikkerhets skyld. For ellers er det litt min skyld. Om jeg ikke hadde kunnet stole på deg likevel.
Jeg kan åpenbart skrive til jeg blir blå i trynet om at kvinner faktisk tar ansvar og forholdsregler hver eneste dag, og at det selvsagt er greit å gi råd om dette. Likevel så velger du altså å tolke oss som mener at det både er merkelig og ikke minst forkastelig at det kun er kvinner som får disse rådene og kun i voldtektssaker. Unge menn, som er mer voldsutsatt enn kvinner på byen, får aldri høre at de bør drikke mindre og gå tidligere hjem, eller la være å oppføre seg på en måte som kan virke provoserende eller oppmuntre til bråk. Rart det der.
Selv har jeg havnet på nachspiel med deg. Uttallelige ganger. Også før vi ble godt nok kjent, men det er kanskje like greit, siden de fleste unge jenter som blir voldtatt på fest, blir voldtatt av noen de kjenner. Jeg har kanskje sovet på sofaen hos deg, du har muligens fått sove i sengen min. Fordi jeg følte meg trygg, og stolte på deg. Slik mange jenter gjør med relativt nye og gamle venner. Og jeg har heldigvis hatt god grunn til det. Du har på mange måter vært min #kjernekar.
Jeg har også vært på fest og nachspiel med folk jeg ikke kjenner så godt. Særlig med jobben, på konferanser og i politikken, på landsmøter. Det har også gått bra, men det har vært episoder.
Jeg har selvsagt tatt taxi eller gått hjem. Det har vært dyrere for meg å komme meg trygt hjem enn for deg. Og bare et fåtall av gangene har jeg hatt dårlige opplevelser med taxisjåførene. Men jeg har faktisk tenkt tanken på at jeg like gjerne kunne ha gått, så hadde jeg sluppet den kontakten eller den berøringen. Hvis jeg har gått, må jeg ofte gå lengere enn deg. For mens du kan gå korteste vei hjem, så må jeg velge den "trygge" veien hjem, ikke snarveien. Du vet, den godt belyste gata der det er mest sannsynlig at det er mange folk. Ikke langs eller over elva, som ville kortet ned gåtiden med opp til en halvtime.
Når jeg går, er jeg som regel (men ikke alltid) oppmerksom på hvem som er i gata sammen med meg. Ser jeg enslige menn som står og skuler, eller flere gutter som går sammen, forsøker jeg å henge meg på andre gående, slik at jeg aldri går helt alene.
Når jeg har vært ute og reist alene så har jeg ofte, ikke alltid, valgt vekk opplevelser med folk jeg i utgangspunktet syntes virket kule, fordi jeg likevel ikke tok sjansen. Enten det har vært å dra på en ulovlig bar i Havana på Cuba eller privat fest i London eller Köln. De jeg kjente som dro dit, hadde gode historier dagen etter, mens jeg ved å legge meg kanskje bare unngikk en potensiell dårlig historie.
Hvorfor skriver jeg dette?
Fordi jeg kan ikke understreke nok at jenter tar ansvar. Også. For hvert ufornuftige valg, tar jeg hundrevis av fornuftige valg som er basert på de rådene du påstår at jeg ikke er villige til å lytte til. Det hender jeg går hjem tidlig (!), jeg tar alltid tryggeste vei hjem, taxi hvis nødvendig. Men jeg har utvist såkalt risikoadferd - gjort de tingene som blir advart mot - hovedsakelig med deg.
Når jeg leser det du skriver og deler på Facebook skjønner jeg at du forakter jenter som oppfører seg som meg. Da lurer jeg jo selvsagt litt på hva du egentlig tenker om meg. Og det gjør meg litt trist, men også ganske forbanna. For da mener du at engasjement mot voldtekt og overgrep baserer seg på et så utopisk forhold til enkeltindividets ukrenkelighet og trygghet at vi som er engasjerte nekter å snakke om andres eller ta ansvar for egen sikkerhet. Og det er - for å si det forsiktig - pisspreik. Og det tror jeg du vet.
Føler du deg truffet av dette, så er det garantert riktig. Da sitter du med samme følelsen nå, som jeg gjør hver gang du deler saker på Facebook om varianter av at vi må tørre å ta debatten om kvinners ansvar. Men hvis du har rett, og jeg tar feil, så er det vel ingen grunn til å føle seg truffet. Er det?