Problemer som ikke løses, skaper populisme

Faksimile fra Aftenposten.

Kronikk publisert i Aftenposten 17. november 2016, bak betalingsmur på nett.

Politisk korrekte globaliseringstilhengere og salongliberalere med et positivt syn på innvandring skal ha fått svar på tiltale. Flertallet vil ikke ha det. Elitenes forakt for eller manglende evne til å sette seg inn i folks hverdag er blitt synlig.Den tause majoriteten fikk nylig en stemme i Aftenposten av EU-motstanderen som skrev at hun fryktet for sine barns fremtid og blir stemplet som rasist.

Et velbegrunnet raseri?

Ifølge politisk redaktør i avisen Nordlys, Skjalg Fjellheim, var valget i USA et protestvalg mot hele den liberale eliten og en politisk klasse som lever privilegerte liv avskjermet fra den virkeligheten velgerne opplever. Han mener vi ser samme tendens også i Norge, og han er ikke alene.

Flere peker på økende forskjeller, tap av arbeidsplasser til globaliseringen og en maktelite uten bakkekontakt.

Forsker Asle Toje mener maktelitens hyllest av globaliseringen har skapt et velbegrunnet raseri blant Europas borgere, som opplever globalisering som en forverring. Han kan ha rett i at mange opplever det som en forverring, og for noen stemmer det nok også. Men har norske borgere grunn til å rase?

Globalisering som syndebukk

Mange utfordringer som følge av økt internasjonal konkurranse og globalisering burde vært løst nasjonalt, men politikere i Storbritannia og USA har brukt EU eller globalisering som syndebukk for egen mangel på løsninger. De politiske virkemidlene som trengs er hovedsakelig nasjonale – og begynner med et omfordelende skattesystem som finansierer grunnleggende velferdsgoder som rimelige helsetjenester av god kvalitet, skole og utdanning som gir muligheter til alle og arbeidsmarkedstiltak som hjelper folk inn i eller tilbake til arbeidslivet. I motsetning til land som Storbritannia og USA, er det tverrpolitisk enighet om disse virkemidlene og de er blitt brukt.
Norge ligger helt i toppen i verden når det gjelder økonomisk likhet, selv om forskjellene har økt noe de siste 20 årene.

I motsetning til i USA og Storbritannia har alle nordmenn tatt del i lønnsutviklingen. Ifølge Senter for lønnsdannelse økte lønningen fra 2006 til 2015 med 42,1 prosent. Riktignok økte lønnen mer for de ti prosent med høyest lønn, med 46,4 prosent. Men også de ti prosent med lavest lønn fikk en lønnsvekst på 24,2 prosent. I motsetning til USA har alle tilgang på rimelige helsetjenester, barnehager og en god, offentlig skole.

Kostbar antidumping tariff

Globalisering har helt riktig ført til utflytting av industriarbeidsplasser, og økt internasjonal handel har ført til tøffere konkurranse. Norge har i stor grad klart å erstatte gamle industriarbeidsplasser med nye jobber, og selv etter utflytting av industri, innføring av ny teknologi og fall i oljeprisen som krever strukturelle endringer, har vi forholdsvis lav arbeidsledighet sammenlignet med mange andre. I USA har politikerne neglisjert de som har mistet jobben som følge av globalisering.

I motsetning til gjennomsnittet av OECD-landene, som bruker 0,6 prosent av sitt brutto nasjonalprodukt på arbeidsmarkedstiltak, bruker USA bare 0,1 av sitt.

Globalisering og handel skjøt særlig fart etter at Kina ble en del av Verdens handelsorganisasjon i 2001. Donald Trump har truet med straffetoll på kinesiske varer for å beskytte amerikanske arbeidsplasser. Men ifølge den anerkjente tenketanken Peterson Institute ble kostnaden for amerikanske forbrukere da Barack Obama innførte antidumping tariffer mot kinesisk produserte bildekk i 2009 på rundt 9,3 milliarder norske kroner. Det er 7,6 millioner kroner for hver av de 1200 arbeidsplassene tariffen «reddet». Det er ikke bærekraftig politikk.

De fattigste taper mest

En studie fra 2014 viser at folk med høye inntekter ville tapt 28 prosent av sin kjøpekraft hvis man stengte grensene for handel. Men det oppsiktsvekkende med studien, som inkluderer 40 land, derav 13 utviklingsland, var at den viste at de ti prosent fattigste ville tapt hele 63 prosent av sin kjøpekraft ettersom de forbruker mer importerte varer.

Globalisering har sine negative effekter og de skal vi definitivt ta på alvor, men disse overgås stadig vekk av de positive.

Men det forutsetter at politikere nasjonalt sørger for inkluderende vekst, god omfordeling og bruker de virkemidlene de har for å bøte på utfordringene globalisering og automatisering faktisk gir.

Kommentatorer og samfunnssynsere skaper altså en forestilling om at nordmenn har grunn til å dele Trump-velgernes frustrasjoner til tross for at det ikke er grunnlag for det. Der mange norske velgere derimot har bekymringer som ikke anerkjennes som legitime, er på asylinnvandring og dens kostnader. Dersom Europa gir inntrykk av at alle migranter er velkomne som flyktninger, motiverer vi ikke bare til farefull ferd over Middelhavet, men overstrekker kapasiteten til å hjelpe – enten det er i nærområdene eller gjennom å gi faktiske flyktninger et nytt liv i Norge.

Vern om liberale verdier

Da holder ikke Hadia Tajiks banale selvransakelse da hun oppdaget at hun ikke berørte sine lyttere da hun holdt foredrag om ansattopsjoner og statlige lånegarantier i stedet for å snakke om «livet deres». I hennes kronikk i Aftenposten stilte hun spørsmål om hvor ofte møter vi folk vi er grunnleggende, verdimessig uenig med. Hun sitter mellom to stortingsrepresentanter fra Frp, så jeg skulle tro at for hennes del var svaret daglig.

Regjeringspartiet Frp er definitivt en del av «makteliten», og har kanskje vært det partiet som nettopp har gitt en stemme til den virkeligheten mange velgere opplever.

Dersom varsellampene blinker for selvinnsikt og forståelse, så bør det blinke kraftig hos dem som konsekvent stempler meningsmotstandere i stedet for å argumentere mot dem. Problemer som ikke løses, skaper populisme. Men å skape et bilde av at Norge, som fortsatt kåres til et av verdens beste land å leve i, er i samme situasjon som USA, nører opp under den proteksjonistiske populismen som virkelig kan gi oss problemer. Dersom det finnes en taus majoritet som frykter for sine barns fremtid, så må politikken begrunnes bedre. For er det en tid vi virkelig trenger å stå sammen om vårt liberale verdifellesskap i vesten, så er det nå. Frykt avler frykt og må møtes ærlig, uredd og med argumenter, ikke gjennom en falsk virkelighetsforståelse som virker enda mer polariserende.