 |
| Faksimile fra TV2. |
Vi har en statsminister som har spilt Pokemon. Det får så være. At Arbeiderparti-politikere godter seg over det har vel mest med å gjøre at de selv mente det var lurt å gå til media med at de brukte store deler av dagen sin på Pokemon i sommer. Når Arbeiderpartiets gruppe mener dette er fornuftig tidsbruk for dem selv, så vil jeg anta at de synes det er greit at landets statsminister også «gotta catch’em all». Det hun derimot ikke gjorde, var å kalle inn til pressekonferanse da artisten Prince døde. Statsministeren er er som kjent fan av Prince. Men det var NTB som i sin hastemelding til alle redaksjoner fikk det til å høres ut som en innkalling til pressekonferanse, som kritiske journalister prompte delte på Twitter som skapte storm. I stedet for å spørre om landets statsminister faktisk innkaller til pressekonferanse i statsministerboligen fordi favorittartisten hennes er funnet død, synes for eksempel Dagsavisens debattvikar Vidar Kvalshaug at det var innafor å skrive om meldingen. Fra NTBs «Statsminister Erna Solberg vil være tilgjengelig for pressen i statsministerboligen fra kl 21 i forbindelse med dødsfallet til artisten Prince» til «Statsminister Erna Solberg vil være tilgjengelig for pressen i statsministerboligen fra kl 21 i forbindelse med dødsfallet til asylsøkere som blir sendt ut». Så la oss for all del ta debatten om polarisering.
Sylvi Listhaug er en kontroversiell statsråd. En hvilken som helst person statsministeren hadde satt i posisjonen som integreringsminister ville vært det. Jeg forstår statsministerens valg. Listhaug er en tøff dame med bein i nesa, som også er hyggelig og sjarmerende når du møter henne. Du trenger en som er hardhudet nok til å stå i det som kommer av kritikk. I 2008 demonstrerte AUF, Arbeiderpartiets ungdomsparti, sammen med flere utenfor Arbeiderpartiets landsstyremøte. De kalte sin egen regjerings politikk for uakseptabel og rasistisk. Asyltiltakene SV, Sp og Arbeiderpartiet innførte lignet mye på de tiltakene som ble innført i 2004 av daværende kommunalminister Erna Solberg. Den gang mente SVs Heikki Holmås at Solberg hadde «blod på hendene» for sin politikk. Fire år senere førte hans regjering den samme politikken. I 2012 sammenlignet satirenettstedet 5080.no Jens Stoltenbergs holdning til utsendinger av asylbarn med Anders Behring Breiviks uttalelser om terrorofrene – grusomt, men nødvendig. Stoltenberg og den rødgrønne regjeringen sendte altså ut asylsøkere med avslag. Med mindre man vil ha åpne grenser, som alle som deltar i innvandringsdebatten påstår at de ikke gjør, skal ikke asylsøkere som ikke oppfyller kravene om å få status som flyktning få opphold i Norge. Uavhengig av om de har barn eller ikke. Det er de voksnes ansvar å sørge for sin families ve og vel. Å ønske seg et bedre liv i et annet sted enn det ens eget land kan tilby er både legitimt og forståelig. Men så lenge vi opererer med nasjonalstater, så er faktisk en av nasjonalstatens oppgaver å regulere migrasjon i forhold til landets behov og muligheter for å tilby migranter muligheter og velferd. Asyl, derimot, skal innvilges dersom søkeren oppfyller kravene for å få et annet lands beskyttelse. Alle som søker asyl skal ikke innvilges dette. Selv SV, Venstre og KrF innser dette og sier de er enige. Likevel er støyen i norsk asyl- og innvandringsdebatt høy. Det er ikke noen ny polarisering de siste årene. Med unntak av Dagsavisens debattvikars agg mot statsministeren, har jeg for eksempel ikke sett noen seriøse samfunnsdebattanter påstå at Sylvi Listhaug har blod på hendene, og AUF har ikke demonstrert utenfor Høyres eller FrPs landstyremøter. Enda.
Men har Sylvi Listhaug duppet rundt i Middelhavet i oransje overlevelsesdrakt i den tro at hun fikk innsikt i en båtflyktnings frykt og håp?
Nei. Selvsagt har hun ikke det. Men både Redningsselskapet og statsråden burde sett at deres tradisjon for å ha med en politiker for å vise frem sitt arbeid ville bli satt i sammenheng med nettopp båtflyktningene noen kilometer unna. Dermed lå ballen foran mål og kritikerne kunne score billige poenger ved å fremstille det som om Listhaug prøvde seg som båtflyktning. Men det statsråden faktisk sa til Dagbladet etter å ha prøvd overlevelsesdrakten var at «når du har på overlevelsesdrakt blir det en helt annen situasjon enn dem som opplever det her på ekte, men øyeblikket man ser en sånn båt hvis man holder på å drukne, må være helt fantastisk».
Også overfor NTB gjorde hun det samme klart:
– Du kan ikke sette deg inn i situasjonen som flyktningene er i, men man kan se det fra det perspektivet, hvordan det er å ligge i vannet på den måten. De har jo ikke overlevingsdrakt, så det vil ikke være sammenlignbart. Men jeg fikk se hvordan personalet her jobber, sier hun.
Og det siste var jo grunnen til at hun var der. Redningsselskapets generalsekretær, tidligere Arbeiderparti-politiker Rikke Lind, tok Listhaug i forsvar og sa det var mannskapet på redningsskøyta som utfordret henne til å hoppe i havet.
– Det er helt vanlig at vi utfordrer politikere til å bli kastet på sjøen. Det å bli plukket opp i en mann-over-bord øvelse er noe vi øver på langs hele kysten, hele tiden. Politikere fra alle partier, inkludert Erna Solberg, har gjort det, sa Lind til VG.
– Vi utfordret Listhaug til å delta i øvelsen, og synes det er sporty gjort av en statsråd å lære hvordan vi jobber med livredning.
Sosiale medier er nå en gang sosiale medier, så saken ble plukket opp av internasjonal presse og til slutt latterliggjort i det amerikanske satireprogrammet «The Daily Show». Om ikke annet sørger vel dette for at ingen politikere igjen blir villige til å stille opp for å skaffe oppmerksomhet rundt Redningsselskapets viktige arbeid. Hvorfor politikere må hive seg i sjøen?
Hvordan får du ellers norske medier til å gidde å dekke saken...
Mener Listhaug at flyktninger blir båret på gullstol til Norge?
Se ovenfor. Hun kjenner med andre ord godt til den farefulle ferden mange asylsøkere og migranter legger ut på. I klippet der Listhaug snakker om at integrering også krever en egeninnsats, skal du være ganske vrangvillig for å tolke det som om det er flyktningenes ferd til Norge som beskrives. Eller som kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen skrev i sin spalte i Morgenbladet: "Paradoksalt nok blir Listhaug kanskje «klarere» – eller mer bastant – enn hun egentlig er når budskapene filtreres gjennom mediene. Utsagnet om innvandrere og gullstol er et eksempel. Det kommer klart frem av klippet at Listhaug snakker om integrering, og at ingen kan integreres uten en viss egeninnsats."
Når denne typen filtrering og hardvinkling skjer gang på gang fra medienes side, akselerert av dynamikken fra sosiale medier, så er det ikke rart at mange ikke tar ordet i innvandringsdebatten og bare er glad for at noen andre orker. I en meningsmåling fra august i år mente hele 59 % av Sylvi Listhaug gjør en god jobb med å håndtere innvandring. Antallet som mente hun gjorde en dårlig jobb var nede på 26 %. Dette kan selvsagt ha endret seg siden. Men at folk flest mister tillit til tradisjonelle medier og søker andre kilder er skremmende, men burde ikke overraske. Medienes evne til å ta selvkritikk er vel på linje med Sylvi Listhaugs. Når Ayesha Wolasmal kaller Listhaug "Dronninga av trolletariatet" i VG, så er det altså 59% av Norges befolkning som beskrives som troll. Mindretallet er den "opplyste eliten".
VG skrev i fjor at innstramningsforslagene fra regjeringen var nødvendige, men presiserte at det var godt innhold, men dårlig stil fra Listhaug, med henvisning til gullstol-utsagnet. Selv de som er enige i en fornuftig asylpolitikk fremmer altså vrangsyn. Det virker som om mange er villige til å tillegge Sylvi Listhaug alt og ingenting. Det må føles blodig urettferdig, både for henne og hennes tilhengere. Men de skal ha det – hun gjør seg ikke lett å like for de som i utgangspunktet faktisk er uenige med regjeringen. For det er tross alt regjeringens politikk, ikke Sylvi Listhaugs.
Undertegnede er til og med enig med regjeringens politikk, men også jeg mener statsråden er langt utenfor når hun kaller kritikere for «hylekor», mener likestillingspolitikk fremmes av en «feministelite» og bruker en særdeles kritisk artikkel om Norges utsendinger i The New York Times som et eksempel på positiv oppmerksomhet rundt norsk asylpolitikk. Jeg mener igjen det er vrangvilje å tolke Listhaug slik at hun "jubler" over utsendelsen av barn til Afghanistan. Men av en eller annen grunn tror jeg ikke menneskehandlere deler ut New York Times til migrantene som går om bord i båtene deres, eller at avisa har et stort antall abonnenter i Afghanistan. Uansett bør signalene fra Norge komme frem til dem de er ment å nå gjennom helt andre kanaler enn en artikkel i en amerikansk avis. Vi har andre forventninger til en statsråd enn en meningsbærer på sosiale medier. Et medlem av makteliten, som Sylvi Listhaug er, skal forvalte sin makt med omhu. Politikken bør også presenteres slik at den samler mest mulig støtte, og dermed også overlever skiftende flertall i Stortinget. Stor støtte på Facebook eller engasjement i sosiale medier er ikke et suksesskriterium her. Og føler du deg misforstått gjentatte ganger, så kan det vel være greit å se på hvordan du selv kommuniserer.
Når Sylvi Listhaug sier at vi kan ikke ta i mot hele verden, sier hun ikke noe annet enn Kong Harald, som sa at «vi kan ikke ta i mot hele Afrika». Men når hun sier at målet med norsk asylpolitikk er at færrest mulig kommer, mener jeg at hun tar feil. Jeg stemmer for en rettferdig asylpolitikk i Stortinget fordi vi skal sørge for å bruke ressursene på de som oppfyller kravene for beskyttelse, uavhengig av hvor mange det er. Det er disse kravene som er signal om hvem som får opphold eller ikke. I tillegg skal, helt riktig, de som ikke oppfyller kravene ut av landet. Slik som under Jens Stoltenbergs koalisjonsregjering med SV og Sp. Det verken rasistisk eller uakseptabelt. Det er ansvarlig, langsiktig politikk som det faktisk er og bør være stor enighet om på Stortinget.