VamPus' Verden

Et OL i Oslo kan bli historisk på flere måter. For det første kan det bli de første olympiske lekene siden krigen som blir arrangert helt på budsjett og uten overskridelser. Det kan bli det første OL som får de ringvirkningene for turistnæringene og lokalt næringsliv som mange snakker om. Ikke minst kan et OL i Oslo bli historisk gjennom å få gjennom en søknad til Oslo Plan- og bygningskontor uten heftelser og problemer.

Noen ser ut til å tro at motstand mot å arrangere OL i Oslo er basert på at nordmenn elsker OL, men hater IOC. Dette er feil. Det er helt rasjonelle, gode grunner til å ikke ønske lekene velkommen til en by som Oslo. Motstanden mot OL var der lenge før lekene i Sotsji. At tilhengerne konsekvent fremstiller det som om det er et flertall for OL i Oslo på fullstendig sviktende grunnlag, endrer ikke på det (som f.eks. her - hvor en tilbakegang blant negative til OL blir tolket som en fremgang for ja-siden, som har holdt seg stabil på et mindretall i årevis).

Min skepsis til OL, som var ene og alene basert på grunnlaget nedenfor, forsterkes ikke av IOC - men av løgner, overdrivelser og arroganse fra Ja-sida. Som OL-direktørs Eli Grimsbys overbevisning om at regjeringen, der ett av partiene har sagt et klart nei til OL i Oslo, kommer til å stille med statsgaranti. I verdensmesterskapet i arroganse går våre hjemlige OL-tilhengere IOC en høy gang, hvilket ikke borger godt for verken moderasjon eller endring i lekenes utførelse. De som tror at sånne som meg blir mildere stemt av å bli kalt kunnskapsløs og beskyldt for å ikke vite mitt eget beste (fordi dette jo visstnok er en gavepakke til Oslo, må vite - ny t-bane, studenthus i massevis, mediesenter, breddesportshaller til alle som vil ha, fullstendig oppgradering av all infrastruktur, fred, frihet og alt gratis) - vel... I et svakt øyeblikk over en øl med Erling Fossen vaklet jeg for et par år siden. Etter å ha bevitnet manipulasjonen under den lokale folkeavstemningen i Oslo ved valget i 2013 ble motstanden forseglet. Jeg kan i hvert fall innrømme at jeg tror et OL i Oslo kan føre til en fantastisk folkefest. Jeg har til gode å se noen ydmykhet eller anerkjennelse av noen av de problemene motstanderne drar frem - som over hodet ikke er knyttet til IOCs arroganse, og bare i liten grad er knyttet til gigantomanien vi har sett hos vertslandene Kina og Russland.

Forskere har slått fast at kostnadsoverskridelser er et vedvarende problem for de olympiske lekene, med en 100 prosent historikk for store overskridelser de siste 50 årene. OL på Lillehammer ble fem ganger dyrere enn antatt. Det opprinnelige budsjettet for OL i London var rundt 24 milliarder kroner, men prislappen ble i underkant av 100 milliarder. Å gange opp prislappen som blir presentert fra prestisjehungrige politikere kan med andre ord være lurt. Til alt overmål skal anleggene bygges samtidig som regjeringen har lovet mer vei i vellinga. Prisen for arbeidskraft er allerede høyere i Norge enn i resten av Europa. Det blir ikke billigere når alle planlagte samferdselsprosjekter skal konkurrere om kvalifisert arbeidskraft med entreprenører som skal bygge signalanlegg, eller ha tak i materialer til bygging.

Det er ikke bare gigantiske kostnadsoverskridelser som er et problem. De positive ringvirkningene mange håper på viser seg som regel å utebli. Tall fra European Tour Operators Association (ETOA) viser at et OL-arrangement i beste fall fører til et lite oppsving av turister akkurat under arrangementet, men i verste fall tapte turister både før, under og i ganske lang tid etter arrangementet. Erfaringen viser også at lokalt næringsliv blir fortrengt. De som i dag føler at ting tar tid gjennom Plan- og bygg, kan jo forsøke å sende inn en byggemelding når ti gigaanlegg står i kø foran dem. I Bogstadveien skal lokalt næringsliv ha tapt opp til 750 millioner kroner på grunn av forsinkelser i den planlagte oppgraderingen de siste årene. Et OL-arrangement tåler ikke forsinkelser. Hvilke prosjekter skal fortrenges når anleggene må prioriteres for å bli ferdig?

Noen mener det er Norges tur. At dersom vi ikke er villige til å betale prisen for å arrangere, så burde vi også trekke utøverne. Det må i så fall gjelde alle land som enda ikke har arrangert OL. Men hvis vi bare ser på vinter-OL, så er det kun fem land som har arrangert OL like mange ganger eller flere enn Norge. Av disse har Canada det laveste folketallet, med sine 35 millioner mennesker. Sverige arrangerte sist OL i 1912. Er det virkelig Norges tur?

Noen peker på at Paralympiske leker i London ga 80 prosent av alle engelskmenn et nytt og mer positivt syn på mennesker med funksjonsnedsettelser. Riktignok har Norge et stykke å gå når det gjelder inkludering i idretten og på arbeidsmarkedet. Men det er kanskje andre land med større utfordringer som har større behov for denne oppvåkningen. Våre utøvere vil bli fulgt med stolthet uansett hvor de konkurrerer i verden.

Andre igjen mener OL i Oslo vil gi ny giv til byutvikling i byen. Mon det. Motstanden er så stor at anlegg nå begynner å tilbys tilliggende fylker for å sikre nok støtte blant stortingsrepresentanter som er villige til å selge stemmen sin for aktivitet til hjemstedet. Som Oslo-borger er jeg dessuten skeptisk til at et giga idrettsarrangement skal diktere byutviklingen, fremfor byens egne egentlige behov - som ikke bare handler om antall idrettshaller, men også hvor denne byutviklingen skal finne sted.

Dernest sies det at ungdommen fortjener å oppleve et OL og at de unge er så positive. De unge i Sosialistisk Ungdom og Fremskrittspartiets Ungdom gikk likevel nylig ut og ba om å få 20 millioner til OL-motstand, da det er samme sum som OL-tilhengerne får for å drive kampanje. Kun Unge Høyre er for.

Til slutt argumenteres det med at det da bare vil være diktaturer med manglende respekt for menneskerettigheter som vil ønske å arrangere lekene. Vel. Hvis alle argumentene ovenfor er sanne – at ungdom fortjener å oppleve OL, at det gir ny giv for byutvikling, sørger for et mer positivt syn på mennesker med funksjonsnedsettelser, at det fører til mer turisme og økonomisk oppsving, og i tillegg er mulig å arrangere på en mer moderat og bærekraftig måte – så er det jo dårlig gjort å legge arrangementet til verdens rikeste og lykkeligste land. Andre fortjener vel like deler utvikling og lykke. Kanskje særlig ungdom i diktaturer, som har lite annet å se frem til.

Og selv om jeg ikke i utgangspunktet har veldig sterke meninger om IOC, så kan jo tenkes at diktatorer med manglende respekt for menneskerettigheter kommer godt overens med kulturen i IOC. Men en idé, sånn i forbindelse med vårt nye politiske regime i forhold til Kina, ville jo være å trekke søknaden og støtte deres.

(Dette er en noe omskrevet variant av en kronikk som ble publisert 1. juli bak betalingsmur hos Stavanger Aftenblad).

Hvorfor er det alltid kvalitetsjournalistikken som må lide? Hvorfor må det alltid den gode lokalavisa som forsvinner? Hvorfor er det alltid den brysomme journalisten som må gå?

Jeg husker vagt fra debattene på nittitallet, da Oslo kommune sto foran store kutt og omstruktureringer for å sikre økonomien og da fremtiden tilbud til byens innbyggere. Alt fra eierskap (og subsidiering) av et pukkverk utenfor byens grenser til kutt i tjenestetilbud fra kollektivtrafikk, skoler og helsetilbud var oppe til debatt. Med unntak av pukkverket, var stort sett alle forslagene møtt med sedvanlig motstand – gjerne med eksempler på hvilke deler av tilbudet til befolkningen som dette ville gå utover. Av en eller annen grunn kom etatene alltid opp med den mest brukte busslinjen, det mest effektive tilbudet innen helse og at skoletilbudet ville bli kraftig forringet om noen av de skolene som var nedleggingstruet forsvant. De fleste av skolene hadde nesten ikke søkere med skolen som førsteprioritet, knapt nok andreprioritet, når elevene valgte skole. En av disse, Ullern Videregående, ble reddet etter et fantastisk lokalt engasjement for et skoletilbud i lokalmiljøet og ikke minst en ny rektor som snudde skolen fra å være en oppbevaringsanstalt for vestkantens subb til å bli en foregangsskole innen flere fag.

I mange år har jeg fulgt mediedebatten aktivt, av og til innenfra, men som regel fra sidelinja. Jeg har ikke noe problem med å forstå at de som sitter på innsiden, og daglig ser godt og grundig arbeid i sine redaksjoner, opplever mye av mediekritikken som kommer fra mange fronter som urettferdig. Fra mange bransjedebatter kjenner jeg også bransjen som en av de mest selvpiskende når først noen etiske problemstillinger og enkeltsaker diskuteres. Men det stopper der.

Generalsekretær i Norsk Presseforbund, Kjersti Løken Stavrum, har skrevet om hvordan vi alle vil lide når den brysomme journalisten forsvinner. Historiske øyeblikk blir ikke foreviget, for da det historiske motivet kunne foreviges var ikke fotografen til stede. Journalisten eller kommentatoren vil ikke med innsikt kunne berette om hva som en gang skjedde – verken på arenaen eller i kulissene.

Hun har selvsagt helt rett. Hvis ingen stiller kritiske spørsmål, etterspør dokumenter, ber om innsyn, krever et svar, vil samfunnsaktørene kunne ta seg mer til rette. Konsekvensene av manglende kritisk graving, oppfølging, forfølging av saker kan ha store og uheldige konsekvenser både i små og store sammenhenger. Det kan være bedrifter eller etater som tar beslutninger på dårlig grunnlag, misbruker fellesskapets ressurser, enten det er aksjonærenes eller skattebetalernes penger. Som ikke leverer de produktene og tjenestene de er forpliktet til eller har lovet. Politikere som misbruker den tilliten de er gitt, aktører som med skjulte hensikter som forsøker å påvirke beslutninger, avtaler gjort bak lukkede dører og hvordan de kom til. Som Marie Simonsen i Dagbladet skrev i forbindelse med debatten om PR-bransjen tidligere i sommer: «Alt du vet om lukkete møter og hemmelige forbindelser, vet du fordi pressen har avdekket dem».

At en fri, uavhengig og kritisk presse er viktig i et åpent, liberalt demokrati er det ingen tvil om. For oss som står utenfor er det likevel alltid like snodig når pressen presenterer 17.mai-talene om sin egen viktighet, pressens rolle og viktigheten av den brysomme journalisten. Ja, vi leser de gode avsløringene og de godt dokumenterte sakene, som da Aftenposten i 2005 avslørte at vannverkssjefen i Nedre Romerike hadde tappet de kommunalt eide selskapene for penger i årevis. Hvert år er det mange saker som mer enn kvalifiserer seg til SKUP-prisen for fremragende journalistikk. At disse sakene alltid vil være i mindretall i det daglige nyhetsbildet er selvsagt. Blant annet fordi de, heldigvis, utgjør unntaket av hvordan det offentlige forvaltes. Det er vel også et av kriteriene for en nyhet – et brudd på det dagligdagse. Men det avsløres mest sannsynlig færre saker enn det er. Er dette bare på grunn av mangel på journalister og journalistiske ressurser?

Var det mangel på journalister som gjorde at en ordfører i lengre tid kunne ha med en trettenåring han ikke var i slekt med på overnattingsreiser, turer, middager og møter? At kommunestyrer kunne vedta å investere fremtidige kraftinntekter i amerikanske kredittobligasjoner uten at noen stilte spørsmål om det?

Ingenting av dette var forsøkt hemmeligholdt. Har små redaksjoner kompetansen og villigheten som skal til for å drive kritisk journalistikk, som er noe ganske annet enn å være brysomt tilstede?

Men la oss gå over til den andre delen av nyhetsbildet vi som lesere oversvømmes av hver dag. Mens det alltid virker som om det er knapphet på ressurser til god, kritiske gravejournalistikk, virker det som om antall journalister som kan brukes til å oversette eller skrive kjendissaker er utømmelig. Ved hendelsesnyheter der det som regel er lite nytt å rapportere, rapporteres det likevel live. Likevel får vi altså beskjed om at det er den ubehagelige, den spørrende, kompetente, utrettelig gravende journalisten som forsvinner.

Da er det kanskje ikke mediepolitikken det er noe galt med, men mediehusenes prioriteringer. Jeg vet at det finnes dyktige journalister der ute som har sterke meninger om hvordan ressursene brukes internt. Kanskje det er nettopp de brysomme journalistene som forsvinner. De som kommer til å merke det først er ikke demokratiet Norge, men mediehusene selv. Ullern Videregående klarte ikke å snu seg ved å ytterligere forringe sitt innhold, men ved å styrke det. Det krevde langsiktighet og ledelse, men det gikk. Ikke alle får det til, men så er det ikke alle som prøver heller.

Les også kollega Kårstein Eidem Løvaas' utmerkede innlegg om mediemangfold i Dagsavisen.

Nettavisen kan kanskje legge frem bevis eller vitner på at stortingsrepresentanter fysisk har nektet noen å ta på seg redningsvest, og at personen(e) deretter har forulykket.

Ifølge Gunnar Stavrum og Nettavisen drukner nemlig nå folk etter at politikerene, inkludert meg, stemte nei til påbud om flytevest i fritidsbåt før sommeren. Stavrum konkluderer med at friheten til å dø av drukning fordi man ikke tar på seg redningsvest, er ingen rett som er verdt å forsvare. I min verden er friheten til å begå dumme valg faktisk en rett jeg er villig til å kjempe for.

Det mangler ikke på politikere som ønsker å regulere oss til et samfunn der vi alle passer inn i den firkanta modellen av friluftsmennesker som går søndagstur, spiser kortreist, økologisk mat, leser pedagogiske, kjønnsnøytrale eventyr for barna våre og misliker at noen ikke gjør det. Der alle er for mangfold, men mot ulikhet - samtidig. Av og til burde man faktisk ikke ha to tanker i hodet på en gang.

Men Nettavisen må gjerne holde meg personlig ansvarlig for at folk drukner etter nei til flytevest. Voksne, presumptivt ansvarlig mennesker, bør selvsagt ikke ha mulighet til å vurdere dette selv.

Nå skal jeg ha det at jeg bare er personlig ansvarlig for rundt 25 av de 64 drukningsulykkene, da de øvrige forulykket før vi stemte mot forslaget.

I og med at statistikken for i år viser at to druknet etter å ha gått gjennom isen, nitten har falt fra land/brygge i elv/sjø/vann, fjorten druknet under bading, syv under dykking, en fra bil i vann og fem av andre årsaker, får jeg anta at det kun er den delen i fritidsbåt eller yrkesbåt (henholdsvis tolv og tre) som har dødd i juni og juli jeg personlig er ansvarlig for. Statistikk fra Norsk Folkehjelp (trykk på lenken eller bilde for å se tydeligere):

Dødsulykker er alvorlig og skal tas alvorlig. Jeg gjør det. Jeg mener også at norske medier skal sette politikere til ansvar for egen politikk. Men jeg mener også at det skal være grenser for politikk. Jeg ønsker ikke leve i et samfunn der alle former for personlig ansvar forvitrer til fordel for velment politisk overstyring. Det er godt mulig at valg om å ha på redningsvest i fritidsbåt i så måte ikke er en frihet som er verdt å forsvare. Det står Nettavisen fritt å mene det. Men jeg mener det er flåsete å fremstille det som om vi nærmest har gjort det motsatte - nemlig å forby voksne mennesker å ta på seg redningsvest før de kjører ut i båt. Jeg har i hvert fall ikke nektet noen å gjøre dette. Men Nettavisen kan kanskje legge frem bevis eller vitner på at stortingsrepresentanter fysisk har nektet noen å ta på seg redningsvest, og at personen(e) deretter har forulykket. Da synes jeg de skal legge frem det.

For om jeg har gitt noen "friheten til å drukne", så har jeg også gitt dem "friheten" til å la være.

Vi skal ikke like så vel, den netthets som ikke rammer oss selv.

Jeg innrømmer det. Jeg er litt for rundhåndet med å trykke "liker" på kommentarer til venner på Facebook. Flesteparten er ikke en gang venner. Så jeg er litt for rundhåndet med å legge til "venner" også. Jeg har forsøkt å fjerne folk som jeg har lagt til som venn, men aldri møtt, og har fått smser fra fremmede nummer av folk som føler seg såret. Folk som har vært VamPus-fans så lenge de kan huske, og ikke kan begripe at jeg ikke lenger vil være venner med dem. Folk jeg ikke hadde kjent igjen i virkeligheten om det hadde stått om livet. Tabben er likevel min - jeg legger til folk jeg knapt kjenner i utgangspunktet for å være hyggelige, og ender opp med å såre folk jeg ikke kjenner når jeg eventuelt fjerner dem fra vennelista. Det er nok av hårsåre folk på Internett.

Kanskje ikke så rart. Sosiale medier krøller til språket vårt. Først introduseres mulighet for handlinger vi ikke forstår (når "poket" du noen sist på Facebook?). Dernest kommer forvrengte engelske begreper som vi skal oversette til norsk. Godt hjulpet av ridderne av det skrevne ord, kan begreper som "unfriend" bli til "uvenn" eller "hvem som ikke liker deg". Da blir handlinger i sosiale medier tillagt meninger de ikke har. Kanskje ikke rart mange blir forvirra. Særlig når vi trykker "Liker" ved så mange anledninger vi faktisk ikke liker det som blir delt - enten det er artikler om IS herjinger eller personlige oppdateringer om sykdom eller død. Vi liker det jo ikke. Vi vil bare vise at vi bryr oss. Bare innrøm det - du har gjort det du også.

Det hjelper heller ikke at Facebook stadig vekk endrer innstillinger. Jeg har trykket "liker" på meninger jeg er uenig i for at vedkommende skal bli varslet om at debatten er aktiv, men da har jeg tatt til motmæle i egen kommentar. Nå får vi automatisk varslinger dersom noen kommenterer på saker som vi har kommentert på, så det er ikke lenger nødvendig.

Så selv om kommentator Frithjof Jacobsen i VG i sommer mente at nettsamfunn er så enkle og selvforklarende at en "hvilken som helst lokal swingersklubb på Gjøvik på egen hånd intuitivt forstår hvordan man bruker dem til hverdag og hemmelig fest", så viste vel hans TV2-kollega Fredrik Græsvik at så enkelt er det ikke. Græsvik ba folk slutte å følge han på Twitter med mindre de visste hva bikkja hans het. Bare dager før var han forbanna over at folk publiserte hets og sjikane på hans private Facebook-vegg. Selvsagt kan han være forbanna over hets og sjikane, men hvem som publiserer til Facebook-veggen din velger du faktisk selv. Og det går an å blokkere Twitterkontoen din, men da er lissom litt av poenget med Twitter borte.

På Facebook har jeg ikke opplevd hets og sjikane i det hele tatt. Det til tross for at jeg har vært liberal med å legge til "venner". Men ikke så liberal at jeg har akseptert alle. Til tross for det har jeg 2000 "venner", til forskjell fra snart 1000 følgere på Facebook-siden min. Det burde nok vært omvendt.

Facebook-siden (tidligere "fanpage") er åpen for følgere, men lukket for at noen andre enn meg kan publisere som annet enn kommentarer. Jeg har ikke opplevd grov hetsing av meg eller andre, men mitt dilemma ville da ikke vært hvorvidt jeg skal trykke "liker" eller anmelde forholdet (nei til det første, ja til det andre) - men hvorvidt jeg skal la kommentaren stå. For jeg ser jo i media at jeg vil bli holdt ansvarlig for hva andre publiserer hos meg. Men samtidig så mener jeg at det ikke er mitt ansvar å få andre til å se bedre ut enn det de er. En rasistisk undermåler som sjikanerer folk på Facebook sprekker jo ikke i sola, om vi hele tiden sørger for å skyggelegge hvem de er. Men Raymond Johansen har helt rett i noe i kronikken sin i VG - å trykke "liker"på sjikanøse innlegg legitimerer og oppmuntrer uønsket oppførsel. Å la være å like, og skrive at den typen innlegg blir ikke satt pris på (eller i verste fall - "dette innlegget blir politianmeldt") - sender et signal til de andre følgerne om hva som er akseptabelt eller ikke.

En utfordring med det siste års debatt om netthets og sjikane er hvor grensene går og hva vi bør tåle. Alle samfunnsdebattanter, unge og gamle, menn og kvinner, fra minoritet eller majoritet, må tåle motstand. Denne motstanden kan være harselerende, røff og useriøs. Men de som vil ha en stemme i offentligheten - sette eller påvirke dagsordenen, og dermed muligens også politiske prioriteringer - må faktisk tåle litt røffe tak. Men det er noe helt annet enn å tåle grov sjikane, insinueringer, hets og trusler. Og noen er faktisk mer utsatt for det enn oss andre. Jeg kan ikke kreve at andre skal tåle så inderlig vel den sjikanen og hetsen jeg ikke utsettes for selv. Og selv om jeg selv blir utsatt for sjikane og hets, gir det meg absolutt ingen rett til å utsette andre for den - eller like at de blir det. Sånn sett burde det ikke være vanskelig å skille mellom hva man kan trykke liker på for å gi oppmerksomhet, og hva man faktisk ikke liker - og ikke like det på Facebook.

Les også: Når litt blir nok

Følg Facebook-siden-min. Det er den jeg bruker til å få politiske innspill og idèer til taler...

Burde menn betale mer i skatt for å finansiere husmorvikarer og dermed veie opp for at de ikke bidrar hjemme?

Høyres arbeid med å gjenopprette et robust, velfungerende patriarki får uventet drahjelp av SV. Her trodde vi at vi kunne snike oss på retro-trenden ved feie likestilling ut bakdøra, sende kvinner tilbake til kjøkkenbenken, for så å høste all ære for å gjøre 2014 til det nye 1954. Men neida. SV er tilbake som populistisk parti og vil ha sin del av kaka.

SV vil ha tilbake husmorvikaren, en yrkesgruppe som tidligere erstattet husmorens arbeid i familier i krisesituasjoner, spesielt i barnefamilier når husmoren var syk. Far var på jobb, og hvordan ellers skulle middagen stå klar når han kom hjem?

Etter hvert som kvinner kom ut i jobb ble husmorvikaren erstattet av barnehager, permisjoner for begge foreldre, og kommunale pleie- og omsorgstjenester som skal gi hjelp i hjemmet når helt særskilte forhold tilsier det. Som for eksempel når en alenemor med tre bleiebarn har brukket beinet og helt åpenbart trenger kortvarig hjelp. Det skal kommunen gi. Saken har i dag blitt løst, og kommunen har innvilget hjelp til trebarnsmoren. Det er disse tjenestene som bør styrkes, ikke innføring av en eventuelt oppdatert versjon av en gammeldags holdning som fritar menn for noe ansvar i hjemmet.

SV mener dette er et likestillingsspørsmål. De viser til at kvinner har dobbelt så mye sykefravær som menn, som de begrunner med at den er et resultat av totalbyrden i jobb og hjem. Så i stedet for å stille krav til mannen skal altså skattebetalerne belastes for å finansiere hjelp i hjemmet.
- En husmorvikar, eller familievikar om du vil, kan bidra til å redusere sykefraværet for kvinner ved at flere får tid til å hente seg inn og bli friske, mener SV-politiker Hanne Ihler Toldnes.

Tja. La oss se litt på akkurat det.

"Kvinner jobber i dag i omsorgsyrker som er fysisk tyngre enn menns, og kvinner har generelt mer ansvar for hjem enn menn. Det kan forklare forskjell i menns og kvinners sykefravær. Men det forklarer ikke hvorfor forskjellene er økende. Mens vi var 50 prosent sykere enn menn for noen år tilbake, er vi 60 prosent sykere enn menn i dag. Forskjellene finnes i alle yrker. Kvinnelige advokater er sykere enn mannlige, kvinnelige sykepleiere er sykere enn mannlige, og vi kvinnelige politikere er dobbelt så mye borte fra jobb som våre mannlige kollegaer. Samtidig som kvinner bruker mindre tid på husarbeid, og menn bruker mer, øker forskjellene i menns og kvinners sykefravær."

Ordene er ikke mine, men hentet fra kronikken "Ubehagelige fakta om kvinners sykefravær" fra april i år, skrevet av tidligere arbeidsminister for Arbeiderpartiet, nåværende stortingsrepresentant Anniken Huitfeldt.

SV mente i forrige uke at kvinner taper på Høyres skattekutt, siden det er flest kvinner som bruker offentlige velferdsgoder. Nå er det ikke nøvendigvis noen motsetning mellom skattekutt og velferd, men snur vi logikken så kan vi si at menn betaler mest skatt, og dermed er de som betaler for kvinners mystiske økning i sykefraværet. I tillegg skal de (altså skattebetalerne) finansiere en ubegrenset ressurspool av husmorvikarer som uten byråkrati (et annet ord for sjekk av faktisk behov) skal "være til avlastning og støtte gjennom å gjøre praktisk arbeid i hjemmet, hjelpe til med å følge opp barna, være rollemodell og pedagog".

Hva med å styrke de kommunale velferdstjenestene slik at ikke trebarnsmødre med beinet i gips får avslag på midlertidig hjelp i hjemmet? Hva med at voksne kvinner tar ansvar for seg selv ved å kreve at partneren tar sin del av ansvaret? Hva med å forsøke å ha en åpen og fordomsfri debatt om hva økningen i kvinners sykefravær faktisk skyldes og hva vi kan gjøre med det, i stedet for å legitimere at det er sånn?

I stedet foreslås det altså en offentlig ansatt Mary Poppins med ubegrenset tid til en ubegrenset kostnad. SV begynner om ikke annet å ligne seg selv.

Ingen blir fattigere dersom de som betaler mye skatt fra før, ikke betaler formuesskatt.

Politikk er fascinerende. Her har Høyre i årevis argumentert mot den særnorske formuesskatten fordi den rammer norsk eierskap og arbeidsplasser, men får bare i retur at Høyre vil gi mest til de som har mye fra før.

Vi har argumentert med at selv eiere av bedrifter som ikke tjener penger, men har verdier i maskinvare og lager, må ta ut utbytte fra bedriften for å betale formuesskatt. Dette kan sette arbeidsplasser i fare dersom bedriften sliter litt i utgangspunktet, men får bare i retur at Høyre vil gi mest til de som har mye fra før.

Vi har sagt at formuesskatten hindrer nye investeringer i egen bedrift, modernisering og kjøp av ny maskinvare, fordi de pengene som kunne gått til å investere i stedet går til å betale formuesskatt. Dette gjør at bedrifter mister konkurransekraft over tid, og dermed setter arbeidsplasser i fare. Men får bare i retur at Høyre vil gi mest til de som har mye fra før.

Vi har fortalt at formuesskatten diskriminerer norsk eierskap, da utenlandske eiere ikke betaler formuesskatt, men får bare beskjed om at Høyre vil gi mest til de som har mye fra før.

Vi har påpekt at selskaper som Google, Facebook eller Tesla, aldri kunne vært startet med norske eiere i Norge, fordi med en gang selskapet blir verdsatt utløser det formuesskatt - selv om ikke selskapet en gang har begynt å selge produktene sine. Som da Tesla ble verdsatt til 100 milliarder kroner, uten å ha solgt en eneste bil. Dette ville utløst en formuesskatt på 100 millioner kroner, men å påpeke dette er å understreke at Høyre bare vil gi mest til de som har mye fra før.

Les også:Derfor kunne Facebook aldri blitt startet i Norge

Vi har ment at formuesskatten gjør at norske vekstbedrifter med potensiale som morgendagens industrilokomotiver ikke får investeringer, fordi de som kunne investert i morgendagens arbeidsplasser må bruke pengene på å betale formuesskatt, men også dette er bevis på at Høyre vil gi mest til de som har mye fra før.

Vi har debattert at formuesskatt er å straffe de som lever sparsomt, og for de aller fleste har vært en ekstraskatt på penger som det har blitt skattet av tidligere. Men dette er bare egoisme fra et Høyre som bare vil gi mest til de som har mye fra før.

Vi har gnålt i det uendelige om eiere i familiebedrifter, der de største verdiene består av utstyr til produksjon, som er hjørnestensbedrifter og sørger for arbeid i lokalsamfunnet, men dette er bare å bry seg om de som har mest fra før.

Derfor er det jo forfriskende å lese at noen i Arbeiderpartiet vet at vi snakker om verdier som handler om mer enn penger. Bidrar ikke hun til fellesskapet, også uten formuesskatt?

Fra VGs dekning av skattelistene - fant ikke på nett.

Jeg tviler ikke et øyblikk på at Lisbeth Berg-Hansen har nok til salt i maten og vel så det, men jeg skulle ønske at resten av partiet levde litt opp til partiets navn i den forstand at vi trenger også å ta vare på arbeidsplassene til arbeiderne. Berg-Hansen må ta ut utbytte for å betale formuesskatt, i stedet for at disse pengene kan re-investeres og trygge 170 arbeidsplasser. Hva er best på lang sikt for fellesskapet - kortsiktig innkreving av formuesskatt eller trygge rammer for 170 arbeidsplasser?

Jeg har overhodet ikke et problem med at de som skaper verdier som legger grunnlaget for arbeidsplasser til 170 mennesker tjener penger - gjerne mye penger. Ingen blir fattigere av at de ikke betaler formuesskatt. Fellesskapet nyter godt av skatten de 170 betaler av lønnen sin, utbytteskatten som eierne betaler når de tar ut utbytte, arbeidsplassene bedriften bidrar til når de investerer i båter, sløyemaskiner, oppdrettsmærer og flere kilometer med tau. For å nevne noe.

At formuesskatt er den mest fordelende skatten er ikke et argument for en innretning som har så mange negative sider. Om noen skulle bli nullskatteytere, så er de pengene de lever av allerede skattet fra. Men vi kan gjerne se på innretninger for å unngå dette. Men om reduksjoner i formuesskatten reduserer skatten til de som betaler mest i skatt fra før, så lever jeg faktisk godt med det.

Da jeg var permittert fra desember 2012 til juni 2013 gikk jeg ned mer enn 50 % i lønn, mens arbeidsgiver skjøv regningen for resten av lønnen over på skattebetalerne. Hvorfor dette er en god arbeidstakerpolitikk er for meg litt dunkelt, men for arbeidsgiveren så er det jo praktisk.

Det siste året har regjeringen fått kritikk fra blant annet fagforeninger og de rødgrønne for å ha økt antall dager arbeidsgiver har lønnsansvar for den permitterte fra 10 til 20 dager. Det betyr at i stedet for et plutselig inntektsfall etter ti dager får nå arbeidstaker full lønn av arbeidsgiver i tjue dager, før skattebetalerne overtar regningen. Dette mener mange fører til oppsigelser i stedet for at arbeidstakere blir permittert. Arbeidsgiverne mister ”sårt tiltrengt kompetanse til når markedet tar seg opp”.

Permittering betyr at arbeidsgiver ”fritar den ansatte for arbeidsrett og -plikt i en periode og samtidig fritas for sin lønnsplikt”. En interessant bruk av begrepet ”frita”. Arbeidsforholdet fortsetter rent formelt, men den ansatte får dagpenger fra NAV i stedet for lønn. Dagpenger utgjør ca 62,4 prosent av tidligere inntekt før skatt for inntekt inntil seks ganger folketrygdens grunnbeløp (som for 2012 var kr 82 122,-) . Det vil si at jeg som i utgangspunktet tjente mer enn 492 732,- ikke fikk 62,4 prosent av egen lønn men av 492 732,-. De som tjener under, får 62,4 prosent av den lønnen. Dette kan arbeidsgiver gjøre i inntil 6 måneder sammenhengende, eller fra og til i 18 måneder.

De som altså påstår de er mest opptatt av arbeidstakernes rettigheter er de som er mest opptatt av at arbeidsgiver skal få saldere sine lønnskostnader med hjelp av skattebetalernes penger, samtidig som arbeidstakeren går en uviss fremtid i møte på redusert lønn.

Permitteringsordningen kan helt riktig gi bedrifter et pusterom til nødvendig omstilling. Det er nå særlig oljeservicenæringen vi ser er under kraftig press, og noen har allerede gått til oppsigelse eller omplassering av flere hundre ansatte. Dette skjer samtidig alle er enige om at vi må bli mindre avhengige av oljen og at bransjen må omstille seg. Det er også fortsatt lav arbeidsledighet, og både offentlig og private trenger ingeniører og annen kompetent arbeidskraft. Men i stedet for at folk tar en jobb med full lønn et sted det er behov for dem, skal vi altså låse dem inne i en ordning fordi deres nåværende arbeidsgiver kan ha behov for deres arbeidskraft senere og ikke vil konkurrere på lønn for å lokke dem tilbake.

Selv om det skulle være en midlertidig svikt i etterspørsel, som man er sikker på at vil løse seg på sikt, så kan det for mange lønne seg å omstille seg selv i en ny jobb i en annen næring. Det er tøft å bli sagt opp. Men det er ikke noen dans på roser å være permittert heller. Hvis du ikke husker at jeg har fortalt deg det, så er det fordi jeg ikke har fortalt deg det. Ikke at det var noen hemmelighet, men det er heller ikke noe jeg frivillig flagget uten videre. Det angrer jeg egentlig på, fordi investorer og kunder har rett til å vite når bedriften går til den typen skritt. Misforstått lojalitet koster selvtillit og penger.

Heldigvis har vi ikke barn, så det jeg hadde spart opp til bryllupsfesten vår ble brukt til lån og levekostnader, og den planlagte 40-årsdagfeiringen avlyst. Det er helt rimelig når man står ovenfor en radikalt endret livssituasjon. Hadde jeg blitt sagt opp og blitt langtidsledig, hadde vi måttet selge leiligheten og funnet et billigere sted å bo. Dette mener jeg også er helt rimelig. Jeg kan ikke forvente å leve på samme måte dersom min inntekt blir mer enn halvert. Men det er altså kostnaden fagforeningene, industrien og de rødgrønne mener er rimelig at du skal betale for din arbeidsgiver for at denne skal kunne holde på din kompetanse til når de skulle få behov for den igjen.

For en gjeng som krangler over alle tiltak som gir mer gjensidig fleksibilitet i arbeidslivet, og mener alt av endringer er usosialt, er det jo virkelig interessant å se dem argumentere for en type fleksibilitet som ensidig gavner arbeidsgiveren. Jeg kan se fordelen av permitteringsordningen for hjørnesteinsbedrifter der de ansatte kanskje må flytte for å få nye muligheter. Men når det er behov for arbeidskraften andre steder, bør både dette behovet dekkes og arbeidstakerne få mulighet til å starte på et nytt liv.

Vårt Land får 44 mill, Klassekampen 33 mill, Dagsavisen 43 mill og Nationen får 22 mill av dine skattepenger. Verdt det?

At en sjefredaktør mener det er forakt å stille spørsmålstegn ved hvordan skattebetalernes penger blir brukt og hvilke resultater det gir, er oppsiktsvekkende. Dersom dette er holdningene til norsk presse, har vi per definisjon ikke lenger en fjerde statsmakt.

I dag morges var jeg i debatt med Mentor Medias konsernsjef Helge Simonnes i TV2 Nyhetskanalen. Simonness er også styreleder i Norsk Presseforbund og en velkjent forkjemper for pressestøtten. For å sette stemningen i studio startet konsernsjefen med å vise til min etter sigende velkjente "forakt for pressestøtten". For å understreke min inkompetanse spurte han om jeg visste lesertallet til Vårt Land. Jeg innrømmer at jeg ikke går rundt med det i hodet, men han opplyste selv om at det var 25 000 betalende abonnenter (opplagstallet for 2013 var 23 682. Produksjonstilskuddet til Vårt Land var da på 44 4620 176. I følge min kalkulator betaler da skattebetalerne 1877 kroner per abonnement).

Nå er det aldri mulig å få til en debatt om pressestøttens utforming med Simonnes, da han nærmest mener den er gudegitt. Faktisk holdt han et innlegg på en av høringene til Mediestøtteutvalget hvor han brukte begrepet et "sårbart økosystem" om medie-Norge, og fortsatte med at dersom man endrer en komponent, kan det få brutale konsekvenser. Jeg spurte da retorisk tilbake om det ikke var nettopp det å innføre pressestøtte som var å endre en komponent, i den forstand at medie-Norges landskap var mer naturlig FØR pressestøtten ble innført. Dette ble avvist. Selvsagt.

Det Simonnes kaller "forakt for pressestøtten" er en genuin skepsis til alle former for subsidier, da disse legger sterke føringer på hvordan et marked utvikler seg. Ikke bare har subsidier en tendens til å understøtte det bestående, virke konkurransevridende og motvirke innovasjon og nyskaping. Subsidierte virksomheter har det også med å tilpasse driften til pengene de får. Uansett hva slags virksomhet vi snakker om, mener jeg at dette er uheldig. Det betyr ikke at jeg til en hver tid avviser subsidier, men at en mediesjef i et liberalt demokrati kaller det å stille spørsmål ved konsekvensene av dette for "forakt" er egentlig ganske oppsiktsvekkende.

Det er kanskje ikke så rart, i og med at de tre avisene Mentor Media eier - Vårt Land, Dagsavisen og Rogalands Avis - stikker av med en tredjedel av den direkte pressestøtten i Norge. Samlet sett utgjør dette rundt 100 millioner kroner. Mentor Media og Helge Simonnes, som selv er deleier, har kunnet ta ut utbytte finansiert av skattebetalernes penger. Men det er altså forakt fra en folkevalgt å stille spørsmål ved dette.

Alle som er opptatt av en fri og kritisk presse burde bli skremt av den holdningen. Hvis norske pressefolk mener det er forakt å stille spørsmålstegn ved hvordan skattebetalernes penger blir brukt og hvilke resultater det gir - så har vi ikke lenger en fjerde statsmakt. Da har vi kun en presse som kritiserer de som har et annet syn enn dem selv. Og det har vi fått med dagens pressestøtteregime. Når det å stille spørsmålstegn ved denne blir stemplet som "forakt" er det kanskje på tide at vi endrer den.

Les også min kronikk om gammeldags pressestøtte i VG.

Sykkelsko - the VamPus way.

Marthe Hammer, kvinnepolitisk leder i SV, oppfordrer til en mer feminin sykkelpolitikk der kvinner kan sykle med skjørt, høye hæler og med kurv uten å bli svette.

JAMMEN HERRE FUCKING CHRIST - HVA ER DET SOM STOPPER KVINNER I Å GJØRE DETTE DA?

Og den reaksjonen, mine damer og herrer, er grunnen til at jeg unngår å ta telefonen når jeg skjønner hvilken sak journalister ringer om.

1. Nå MÅ noen ta seg sammen og skjønne at vi ikke trenger gjøre alt til politikk, og at hvis det ikke finnes lovreguleringer vi må endre på så er det bare å ta på seg skjørt, høye hæler og henge en forbanna kørv på sykkelen om det er det om å gjøre. SV får det ut til å høres ut som at syklende menn som forsøker å leve ut sin Tour de France-ambisjon styrer hvordan andre skal kle seg - eller enda verre - de svakeliggjør kvinner til å trenge en egen politikk for å ikke se ut som en iddiot i trikot på sykkel. Ta dere sammen!

2. Hadde det vært forbud mot høye hæler på sykkel så hadde denne regjeringen fjernet det samtidig som vi fjernet forbudet mot Segway, lakrispiper og proffboksing. Selv om disse sakene var så viktige for de rødgrønne at de måtte forby dem, så er de ikke så viktige for oss. Altså. Med mindre høye hæler på sykkel hadde vært forbudt da. DET hadde jo vært en sak.

3. Det er et tap for kvinner i politikk at jeg i det hele tatt skriver denne bloggposten, men det er nødvendig for at ikke alle skal tro at alle kvinner i politikk er idioter. Men når vi må bruke tid på å kommentere på dette, så tar det vekk fokus fra viktige ting.

Les også hvorfor du aldri, aldri må delta på inspirasjonsdager for kvinner.

Takk for oppmerksomheten.

Knurr.

Dagsavisen har i dag sak om at det kun er èn kvinne i forhandlingsrommet under budsjettforhandlingene på Stortinget. Nå veit jeg tilfeldigvis at Høyre-kollega Siri Meling kunne hamlet opp med de elleve mennene i mørket og med bind for øynene om hun hadde fått frie tøyler til det. Men Venstre-leder Trine Skei Grande har en interessant vri på partiets fordeling av verv og ansettelser.

Hun skulle i følge Dagsavisen gjerne hatt flere kvinner i stortingsgruppa som kunne deltatt i forhandlingene.
– Jeg er fortsatt litt snurt på velgerne som ikke valgte inn flere venstrefolk så vi kunne blitt flere damer, sier Grande.

Det er som kjent velgerne som også nominerer kandidater, ansetter mannlige rådgivere og fordeler innvalgte representanter på komiteene.

Høyres finansfraksjon består for øvrig av tre kvinner og to menn. I den grad det er viktig.

Det er mulig at det er fra sosialismen vi har det med at det finnes tre former for løgn; løgn, forbannet løgn og statistikk.

NRK har en forbilledlig NRKsk fremstilling av skillet mellom Øst- og Vest-Tyskland. Den østlige delen "tok ansvar for borgernes liv på alle mulige måter", mens i vest rådet kapitalismen og markedet mens folk i større grad var "sin egen lykkes smed".

Man kan jo lure på hvor myndighetene måtte fengsle, torturere og drepe folk som var uenige i den økonomiske modellen eller forsøkte å flykte. Men de forsøkte altså å flykte fra den staten som "tok ansvar for borgernes liv på alle mulige måter".

Og selvsagt var USA en del av problemet, ikke løsningen.

Berlin der altså. 25 år etter.

"Voldtas offentlig hver dag" var overskriften på en e-post ment å påvirke meg som stortingsrepresentant.

Min første tanke var intervjuet jeg gjorde med Muhktar Mai for ABC Nyheter, kvinnen som ble dømt til gjengvoldtekt for å gjenopprette familiens ære. Foran sin familie ble hun voldtatt gjentatte ganger på et offentlig torg i landsbyen sin. Det var forventet at hun skulle ta sitt liv i skam etterpå. I stedet anmeldte hun de fire mennene som voldtok henne og ble tilkjent erstatning på 51 000 kroner som hun brukte til å bygge to skoler i landsbyen. Ikke bare for jenter. Som hun sa - utdannelse er veien til å bekjempe sosial urettferdighet og fremme kvinners rettigheter. Da må både jenter og gutter utdannes.

Jeg tenkte at en kvinne igjen var blitt dømt til å voldtas offentlig. Gjentatte ganger. Holdt fast og truet på livet. Hver eneste dag. Hvordan det er mulig å overleve frykten og fornedrelsen. Reise seg igjen. Forsøke å fortsette å leve. I vissheten om at i morgen vil det skje igjen.

Jeg ville kuttet armleddene mine. Heller forblø på et skittent jordgulv enn å hver dag bli voldtatt offentlig.

Men så viser det seg at mailen handler om fiskerinæringa i nord, som ifølge forfatteren voldtas offentlig av statsministeren hver eneste dag. Her er mitt svar:

For en som har jobbet med vold, voldtekt og overgrep som saksområde er det kanskje ikke så provoserende å se overskriften, men jeg tenkte jeg skulle gi deg noen tall. Rapporter om voldtekt og overgrep viser at fire av ti kvinner har opplevd en eller annen form for overgrep. Det sitter i dag 67 kvinner på Stortinget. I teorien har da minst 24 av dem opplevd overgrep eller voldtekt. Jeg skal ikke påberope meg en enorm empatievne, men jeg forsøker av og til å forestille meg hvordan de som har opplevd å bli voldtatt – holdt fast, truet på livet og penetrert med vold – føler det når noen som vil ha mer penger til næringen sin omtaler manglende satsninger for «voldtekt».

Man trenger overhode ikke være særdeles fordypet i kunnskap om hvordan det oppleves å faktisk bli voldtatt for å kanskje bruke begrepet noe mer forsiktig enn å sende stortingsrepresentanter mail om at statsministeren voldtar en næring hver dag. Jeg tror ikke voldtektsofre opplever overskriften som provoserende. Men de opplever den sikkert som en grundig påminnelse fra en mann om hvordan det var å bli voldtatt. Hvor mottakelig de da er for resten av budskapet vet jeg ikke.

Med vennlig hilsen

Heidi Nordby Lunde

Stortingsrepresentant

Høyre

Men det hadde kanskje holdt med et kort og greit "fuck off".

I debatten om formuesskatten er mangel på de gode eksemplene et problem for Høyre, mener Arbeiderpartiets Marianne Marthinsen.

Det er klart. Om man kun utformer politikk uten et annet prinsipielt grunnlag enn at alle skal med, så er ikke robuste innretninger som holder seg både før, under og etter en krise så interessante. At mange bedriftseiere klarer å betale en særnorsk skatt på norske arbeidsplasser sier mer om at det fortsatt går ganske godt i økonomien, enn om at innretningen er fornuftig.

En annen ting er at det politisk sett alltid er bedre å bevilge skattebetalernes penger til noe, slik at det ser ut som at man faktisk gjør noe, i stedet for at problemene løses av seg selv ved at pengene blir brukt smart av de som faktisk har tjent dem. Når det gjelder formuesskatten tar vi penger fra de som åpenbart har gjort noen riktige investeringer, slik at de får mindre å investere med, og legger over i statlige tiltak og fond slik at det ser ut som at politikerne gjør noe. Så har vi store debatter om behovet for omstilling fra en oljeavhengig økonomi til bærekraftige arbeidsplasser for fremtida, og snakker om at vi trenger mer såkorn og risikokapital for å fremme dette. Såkorn og risikokapital som alle er enige om at mangler i Norge, men som vi altså tar inn som formuesskatt fra de som har både kapital og kompetanse, for å bruke til fordeling.

Og sånn går no dagan.

Men så var det disse eksemplene da. Siden jeg trenger å oppdatere bloggen litt jevnligere så kan jeg jo ta noen eksempler på hvordan formuesskatten slår inn. Jeg skal begynne med et dårlig ett, min kollega i finanskomiteen, "rikingen" Lisbeth Berg-Hansen fra Arbeiderpartiet. Hun sto på listen over de som tjener mest på Stortinget i VG da skattelistene kom i høst. I Norge er dette selvsagt suspekt og noe man bør unnskylde. Derfor måtte hun forklare VG at hennes oppførte formue på 36,3 millioner kroner ikke er penger hun bruker til å bade i champagne - men at disse er investert i familiebedriften:
- Formuen min består ikke av penger. Jeg er medeier i en bedrift, Sinkaberg-Hansen AS, som driver med oppdrett og foredling av laks. Min formue er båter, sløyemaskiner, oppdrettsmærer, flere kilometer taur og laks i mærer og kar. Kort sagt, arbeidsplassen til 170 mennesker.

I 2012 utgjorde hennes formuesskatt ca. 330 000 kroner for bedriften. Berg-Hansen fortalte da til DN at hennes stortingslønn ikke utgjorde nok til å betale skatten.

Frem til der er hun jo et sånt eksempel Høyre typisk ville brukt. Men ifølge et innlegg fra professor Terje Rein Hansen i DN viser det seg at Lisbeth Berg-Hansen har tatt ut millioner i aksjeutbytte fra selskapet JMJ Invest as, som eier elleve prosent i Sinkaberg Hansen as. Bare en liten del av dette har gått til å betale formuesskatt. Dermed blir hun nok, ifølge Marianne Marthinsen, et dårlig eksempel.

Men det er fortsatt et interessant eksempel. Aksjeutbyttet Berg-Hansen mottok fra JMJ Invest i 2012 utgjorde kr 1,8 millioner. Hennes formuesskatt i 2012 utgjorde ca. kr 330.000. Siden aksjeutbytte utover en symbolsk skattefri del, beskattes med 28%, var det derfor nødvendig med et aksjeutbytte på kr 458.000 (458.000 x 0,72 = 330.000) for å betale formuesskatten.

Hun må altså ta ut utbytte, som hun betaler 28% skatt av, for å betale formuesskatten. I likhet med mange bedriftseiere så har nok Lisbeth Berg-Hansen til salt i maten og vel så det. Heldigvis for henne går selskapet godt og hun kan ta ut utbytte - som hun kan bruke til formuesskatt. Hva om selskapet ikke gikk så godt? Hva om hun ikke kunne ta ut utbytte for å betale formuesskatten hun ble skyldig for båter, sløyemaskiner, oppdrettsmærer og flere kilometer med tau?

Marianne Marthinsen sa på Politisk Kvarter i dag tidlig at det ikke er en statlig oppgave å sørge for at bedrifter går godt. Men det kan jo heller ikke være en statlig oppgave å bidra til at de går dårligere enn de trenger. Altså er det ønskelig med rammer som er robuste og bærekraftige - uavhengig av den økonomiske situasjonen generelt.

Har du eksempler jeg kan bruke? Send til vampus (a) gmail.com.

Formuesskatt: En ekstraskatt på toppen av det du har skattet fra før dersom du har verdier av kontanter, bankinnskudd, aksjer, løsøre og fast eiendom på over 1 million kroner. Har du verdier over 1 million, skatter du 1% av denne i formuesskatt. Grunnen til at mange pensjonister får formuesskatt er at de gjerne har nedbetalt leilighet/hus, og dette inngår i beregningen av ekstraskatten.

Regjeringen foreslo å øke bunnfradraget til 1,2 millioner slik at færre pensjonister skulle straffes for å ha nedbetalt gjeld, og redusere satsen fra 1% til 0,75% slik at alle uansett skulle betale litt mindre. Dette er 4,1 milliarder på et statsbudsjett på rundt 1 300 milliarder kroner, og er grunnen til at budsjettet blir kalt usosialt og et budsjett for rikinger. Til forskjell setter regjeringen av 4,25 milliarder mer enn kravet i klimaforliket (altså årlig tilsammen 9,25 milliarder) inn i Klimafondet, uten at noen beskylder dette for å være et klimabudsjett av den grunn...

I debatten om formuesskatten er mangel på de gode eksemplene et problem for Høyre, mener Arbeiderpartiets Marianne Marthinsen. Hun legger også til at det ikke er en statlig oppgave å sørge for at bedrifter går med overskudd.

Derfor har jeg lovet daglige eksempler på bloggen fremover. Søndagen glapp, men vi er tross alt i forhandlinger med KrF, så da tenkte jeg at denne kunne være hellig. Eksempel 1 handlet om Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen og hennes formue som er investert i 170 arbeidsplasser i Sinkaberg-Hansen AS, og som viser at når eieren tar ut utbytte for å blant annet betale formuesskatt så må de ta ut mer enn skatten, da de først må betale 28% utbytteskatt til staten før de kan betale formuesskatten. Eksempel 2 var skraphandler Vegard Stensli i Brumunddal som viser til at hans utenlandskeide konkurrenter ikke betaler formuesskatt, og at utenlandske eiere dermed får et konkurransefortrinn i Norge. Hele 17 av 20 "superøkonomer" sier at det ikke er et problem, men det tror jeg rett og slett du må være superøkonom for å forstå.

Det sies jo at ingen har gått konkurs på grunn av formuesskatten. Det er mulig det er riktig. Det er sjelden en faktor alene som fører til konkurs, og jeg er for at bedrifter med dårlige forretningsmodeller eller lite konkurransedyktige produkter og tjenester faktisk skal gå konkurs. Slike markedskorrigeringer gjør markedet mer robust på sikt. Men mange levedyktige bedrifter kan slite i perioder, og ofte tar det tid før inntjeningen kommer. Jeg har sett både frisører, utesteder og teknologi-startups forsvinne etter det første oppstartsåret fordi egenkapitalen er brukt opp før de har kommet ordentlig i gang. Kostnader for nyoppussede lokaler skal tjenes inn, mens løpende utgifter til ansatte og produkter ruller uansett hvor mange kunder man har. Det blåser selvsagt de som synes statens inntjening er viktigere enn private bedrifter.

Så. Dagens eksempel er et gjestgiveri som har gått med røde tall i flere år, kystidyllen Skjerjehamn i Sogn og Fjordane. Det er en mangemillionær som eier stedet, og sånne har vi som kjent ikke noe til overs for. Men han er også en av de som tåler å gå med underskudd noen år når han har tro på bedriften og ønsker å få den til å gå rundt. Men som han sier - når han i tillegg må betale formuesskatt på en underskuddsbedrift i fire år på rad, så mister han jo lysten til å fortsette med det.

– Eg har jo primært eit stort engasjement for å prøve å få Skjerjehamn til å gå rundt. Det ville vere veldig trist om vi ikkje får den verksemda til å gå vidare, sa Ola Braanaas til NRK etter at det ble kjent at han stenger driften av Skjerjehamn.

Han understreker at han ikke har noe mot å betale skatt, og synes det er helt rimelig med inntektsskatt, selskapsskatt og utbytteskatt. Men å betale formuesskatt på en virksomhet han går underskudd med, synes han er urimelig.

Det er ikke vanskelig å være enig med han i det. Eller. Det er jo nettopp det det er. Når fordeling er viktigst, er den typen urimelige utslag underordnet det overordnede politiske målet. Ja, og superøkonomenes anbefalinger da. Må ikke glemme dem.

Send meg gjerne flere eksempler - ikke hypotetiske, men bedriftsnavn og gjerne lenke til tidligere saker - på vampus (a) gmail. com.

I debatten om formuesskatten er mangel på de gode eksemplene et problem for Høyre, mener Arbeiderpartiets Marianne Marthinsen. Hun legger også til at det ikke er en statlig oppgave å sørge for at bedrifter går med overskudd.

Dagens eksempel er Brunvoll (webside med en irriterende automatisk video), en over 100 år gammel familieeid bedrift med hovedkontor og produksjon i Molde, som produserer thrustere til skipsindustrien. Jeg skal ikke holde mot dem at de er en av hovedsponsorene til Molde fotballklubb, men de er også en viktig aktør lokalt også for Moldejazz, Bjørnson-festivalen og Teateret Vårt. Målet er å gi tilbake til lokalmiljøet utover de arbeidsplassene og skatteinntektene de har skapt. Men lokalt engasjement, arbeidsplasser, skatt fra alle som jobber der og bedriftsskatt er ikke nok.

Som så mange norske selskaper opererer Brunvoll i internasjonal konkurranse, og største konkurrent er utenlandskeide Rolls Royce Thrusters. Utenlandskeide bedrifter betaler som kjent ikke formueskatt. Under finanskrisen mistet Brunvoll ordre for nærmere 300 millioner kroner, inkludert avbestillinger på thrustere som da ble liggende på lager. Og hva skjer når verdier ligger på lager, mine damer og herrer?

Da må du betale formuesskatt av de verdiene som du ikke fikk solgt. Høres ut som en politikk for å sikre norske arbeidsplasser?

Det er det ikke heller. Men Brunvoll er kanskje nok et dårlig eksempel? De klarte seg jo på tross av formuesskatt under en kortvarig finanskrise for deres del. At deres konkurrenter slipper formuesskatt i både gode og dårlige tider svekker ikke, i følge Arbeiderpartiet og 17 av 20 "superøkonomer", norske arbeidsplasser og konkurranseevnen på sikt. Det gjør vel da heller ikke følgende eksempler:

Eksempel 1: Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen,hvis formue er båter, sløyemaskiner, oppdrettsmærer, flere kilometer taur og laks i mærer og kar. Kort sagt, arbeidsplassen til 170 mennesker, som hun sier selv. Når hun tar ut utbytte må hun ta ut mer enn hun trenger for å betale formuesskatt, fordi du må også skatte 28% av utbyttet først.

Eksempel 2: Skraphandler Vegard Stensli i Brummunddal som sier at formueskatten gir konkurransefortrinn for utenlandske eiere i Norge. Familiebedriften hans konkurrerer nemlig mot utenlandskeide selskaper som slipper den særnorske skatten.

Eksempel 3: Gjestgiveriet Skjerjehamn i Sogn og Fjordane, som har gått med underskudd i fire år. Men mangemillionæren som eier det er villig til å gå med underskudd noen år når han har tro på bedriften og ønsker å få den til å gå rundt. Men som han sier - når han i tillegg må betale formuesskatt på en underskuddsbedrift i fire år på rad, mister han lysten til det og stenger nå driften av stedet.

Send meg gjerne flere eksempler - ikke hypotetiske, men bedriftsnavn og gjerne lenke til tidligere saker i media - på vampus (a) gmail. com.

Arbeiderpartiet har tydeligvis glemt sin egen Perspektivmelding, som slo fast at den norske velferdstaten ikke er bærekraftig for fremtida med dagens velferdsordninger og arbeidsinnsats. Der Solberg-regjeringen har levert et budsjett som ruster Norge for fremtiden, leverer Arbeiderpartiet først og fremst et budsjett som reverserer endringene og utover det er relativt intetsigende.

Alle er enige i at vi trenger å omstille Norge fra en oljebasert økonomi, til å skape bærekraftige, framtidsretta arbeidsplasser. Bare de to siste årene har 7000 stillinger forsvunnet i oljebransjen. Det siste vi trenger da er en særnorsk formuesskatt som betales av bedriftseiere, gründere og entreprenører som skaper det vi skal leve av etter oljen. Arbeiderpartiet er uenig, og ikke bare reverserer, men øker formuesskatten.

For å bøte på en skjerpet formuesskatt på 5,1 milliarder som skader norske bedrifter, og særlig gründere, har de lagt inn en plasterlapp på 250 millioner til et såkalt akseleratorprogram til gründere. Først krever de inn formuesskatt fra de som beviselig har vist seg som kompetente investorer og bedriftseiere, slik at deres evne til å gjøre investere svekkes, for å sette opp statlige fond for å investere i bedrifter og skape norske arbeidsplasser. Alt for å se ut som at politikerne er en del av løsningen, og ikke en del av problemet. OECD, som Arbeiderpartiet bruker som sannhetsvitne når det gjelder argumenter mot å fjerne arveavgiften, vil at Norge skal redusere formuesskatten og mener generelt at skattenivået er for høyt og bør reduseres gradvis, men raskere enn Solberg-regjeringen legger opp til. OECD sier Norge bør«vurdere ytterligere redusert formuesskatt for å gi større insitament til gründere».

Arveavgiften derimot, vil Arbeiderpartiet ikke gjeninnføre. Og det til tross for at de viser til anbefalinger fra økonomen Piketty, 18 av 20 norske "superøkonomer" og OECD for å beholde den. Fra å omtale fjerning av arveavgiften som å "hovedsaklig gi store skattekutt til de rikeste, samtidig som det reduserer pengene vi har å bruke på velferd som skole, helse og eldreomsorg"(fra nettsidene deres oppdatert 13. oktober i 2013 - frem til de endrer den), mener de nå at"Avgiften traff i liten grad de med de største formuene og ga en beskjeden inntekt til fellesskapet" (side 65 i alternativt statsbudsjett).

Men om Piketty, OECD og 18 av landets 20 fremste økonomer ikke er nok til å overtale Arbeiderpartiet til å gjeninnføre en avgift de i flere år har kjempet hardt for å beholde, hvorfor skulle bare Piketty og 18 av landets 20 fremste økonomer være et argument for å beholde og øke formuesskatten slik Arbeiderpartiet vil?

Jeg har ikke en gang begynt på økningen deres av skatt på vanlige folks lønninger og hvordan økningene i toppskatten kommer til å ramme. Arbeiderpartiet ser ut til å ha glemt sin egen Perspektivmelding, som slo fast at den norske velferdstaten ikke er bærekraftig for fremtida med dagens velferdsordninger og arbeidsinnsats. Å gjøre det mindre lønnsomt å jobbe svekker arbeidslinja i en tid da vi faktisk alle burde slutte opp om arbeidslinja. Ikke minst et parti som heter Arbeiderpartiet.

De faller trist nok for et retorisk grep fra SV, og skriver at regjeringen ser ut til å tro at skattelette - mer penger - motiverer de rike til mer innsats, mens reduksjon i trygd - mindre penger - motiverer de fattige. Den populistiske feilslutningen ligger åpenbart på den siste delen. Arbeiderpartiet har hatt tre utvalg - Fordelingsutvalget, Uførepensjonsutvalget og Brochmann-utvalget - som alle tre har problematisert såkalte "stønadsfeller". Det har vist seg at enkelte faktisk taper penger på å arbeide litt i stedet for å gå på full uføretrygd. Det er Arbeiderpartiet og SV som i så fall tror at folk motiveres av å få mindre penger av å jobbe, enn å forbli 100% trygded. At SV bruker retorikken burde ikke overraske, men igjen - et Arbeiderparti burde vite bedre.

(Om det finnes noen (oppvakte) journalister der ute, burde noen kanskje stille spørsmål til NAV om hvorfor IT-systemene deres allerede er rigget for endringer i barnetillegget og når den endringen ble satt i gang. Men igjen... en oppvakt journalist)

Utover reversering av de nødvendige endringene regjeringen har gjort for å sikre velferdsstatens bærekraft og norske arbeidsplasser for fremtiden, ser jeg lite visjoner i Arbeiderpartiets alternative budsjett. De har selvsagt litt mer penger å bruke til alt, men det skulle jo bare mangle når de også skal ta mer fra absolutt alt og alle. Og selv om de bruker noe mindre oljepenger, er det de bruker oljepengene på kostnader som øker de underliggende utgiftene til staten og gjør oss mindre robuste for fremtida. For det var det Norge trengte nå.

Da setter jeg over til tidligere finansminister Sigbjørn Johnsens presentasjon av Perspektivmeldingen, som slo fast at den norske velferdstaten ikke er bærekraftig for fremtida med dagens velferdsordninger og arbeidsinnsats. Flere eldre per yrkesaktive, eldrebølge og nedadgående petroleumsinntekter. You do the math!

I debatten om formuesskatten er mangel på de gode eksemplene et problem for Høyre, mener Arbeiderpartiets Marianne Marthinsen. Hun legger også til at det ikke er en statlig oppgave å sørge for at bedrifter går med overskudd.

Så derfor oppdaterer jeg nå bloggen omtrent med daglige eksempler på utslagene av formuesskatten.
Samtidig kan vi jo begynne å ta en titt på disse 18 av 20 superøkonomene som blir brukt som argument i debatten. En av disse er professor Ragnar Torvik ved Institutt for samfunnsøkonomi ved NTNU.
- Jeg kan ikke se tunge faglige argumenter for en sterk reduksjon i formueskatten, sier han til VG.

Siden jeg verken er økonom, som Marianne Marthinsen, eller superøkonom, som Ragnar Torvik, så presenterer jeg kun ikke-faglige argumenter. Dagens eksempel er en klassiker, men som jeg sa til en venn av meg her om dagen - kan man bruke øl som eksempel, så skal man bruke øl som eksempel.

Og da er vi selvsagt over på den familieeide Aass Bryggerier i Drammen. Ifølge teknisk leder i selskapet, Christian Aass, tas det utelukkende ut utbytte for å betale formuesskatt. Og som regnestykket i eksempelet med Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen viser - da må de ta ut 28% mer enn det de trenger til formuesskatten, fordi de først må betale utbytteskatt for å ta ut pengene på 28% til staten (en skatt Høyre for øvrig er for).

Christian Aass forteller til DN at skatten legger en demper på investeringslysten.
- Vi ønsker å holde mest mulig i firmaet til nye investeringer, og en fjerning av formuesskatten vil derfor å mye å si for oss. Det ville bety at vi kan investere mer i norske arbeidsplasser. Dette er investeringer i en i utgangspunktet marginpresset bransje.

Ingen tungefaglige argumenter for å redusere formuesskatten der altså. Og det er klart - det er bedre at staten tar inn pengene i skatt og fordeler dem ut til andre enn de bedriftene som allerede viser at de klarer å skape verdier og arbeidsplasser. Da kan politikerne vise seg handlekraftige gjennom bruk av andre penger og skape "vekst i hele landet". I motsetning til eksemplene under?

Eksempel 1: Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen,hvis formue er båter, sløyemaskiner, oppdrettsmærer, flere kilometer taur og laks i mærer og kar. Kort sagt, arbeidsplassen til 170 mennesker, som hun sier selv. Når hun tar ut utbytte må hun ta ut mer enn hun trenger for å betale formuesskatt, fordi du må også skatte 28% av utbyttet først.

Eksempel 2: Skraphandler Vegard Stensli i Brummunddal som sier at formueskatten gir konkurransefortrinn for utenlandske eiere i Norge. Familiebedriften hans konkurrerer nemlig mot utenlandskeide selskaper som slipper den særnorske skatten.

Eksempel 3: Gjestgiveriet Skjerjehamn i Sogn og Fjordane, som har gått med underskudd i fire år. Men mangemillionæren som eier det er villig til å gå med underskudd noen år når han har tro på bedriften og ønsker å få den til å gå rundt. Men som han sier - når han i tillegg må betale formuesskatt på en underskuddsbedrift i fire år på rad, mister han lysten til det og stenger nå driften av stedet.

Eksempel 4: Den 100 år gamle familiebedriften Brunvoll i Møre og Romsdal som i 2009 mistet ordre for nærmere 300 millioner kroner, inkludert avbestillinger på thrustere verdt millioner som ble liggende på lager. I motsetning til sine utenlandskeide konkurrenter måtte Brunvoll betale formuesskatt av verdiene på lager. Men det er klart. Sånt gir jo ikke utenlandskeide selskaper konkurransefortrinn. Ikke sant?

Send meg gjerne flere eksempler - ikke hypotetiske, men bedriftsnavn og gjerne lenke til tidligere saker i media - på vampus (a) gmail. com. Noen som har eksempler på bedriftseiere som må betale formuesskatt, samtidig som de permitterer ansatte?

I debatten om formuesskatten er mangel på de gode eksemplene et problem for Høyre, mener Arbeiderpartiets Marianne Marthinsen. Hun legger også til at det ikke er en statlig oppgave å sørge for at bedrifter går med overskudd.

Derfor oppdaterer jeg nå bloggen jevnlig med eksempler på hvordan formuesskatten er skadelig for norsk næringsliv og norske arbeidsplasser. Dersom fordeling er det eneste målet, er formuesskatten absolutt et godt virkemiddel. Men jeg tilhører et parti som mener vi må skape før vi kan fordele, og samtidig sørge for at vi kan skape igjen. Dette eksempelet handler om kapital og kompetanse.

Utvalget som ble nedsatt for å reformere skattesystemet på en måte som bidrar til økte investeringer i Norge, det såkalte Scheel-utvalget, la frem sin rapport i forrige uke. Seriegründeren Espen Fjogstad skriver i Dagens Næringsliv at når Scheel-utvalget konkluderer med lavere selskapsskatt bør prioriteres foran lavere formuesskatt, så mener de det motsatte av hva norsk næringsliv og investorer sier.
– Det er en særnorsk skatt som diskriminerer norske eiere. Med Scheels forslag vil det bli verre, sier Fjogstad til DN.

Han viser til at han hvert år må ta ut penger fra sitt investeringsselskap for å dekke formuesskatten, penger han ellers hadde investert i norske gründerprosjekter. Han legger videre til at Scheel-utvalgets forslag vil forsterke diskrimineringen av norske eiere og føre til kapitalflukt.

Mange norske gründere har allerede flyttet ut av landet, som gründerne av Opera, Keiko og Meltwater. Utflytting av gründere forringer det norske kapitalmiljøet, fordi vi mister både penger og ikke minst kompetanse. Som Fjogstad skriver - gründere og investorer har som regel en «home bias» («hjemmefavorisering») - i den forstand at de gründer og investerer gjerne der de selv er. Det vil si at når de flytter fra Norge, slutter de gradvis å investere i gamlelandet og satser heller der de har flyttet og følger markedene tettere.

På samme måte som at formuesskatten gradvis tapper norskeide familiebedrifter for verdier, tapper den altså Norge sakte, men sikkert, for risikovillige investorer med gründererfaring - altså både kapital og kompetanse. Det er legitimt å mene at fordeling er viktigere, men det blir på sikt lite å fordele når både kapital og kompetanse forsvinner.
---------------

Eksempel 1: Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen,hvis formue er båter, sløyemaskiner, oppdrettsmærer, flere kilometer taur og laks i mærer og kar. Kort sagt, arbeidsplassen til 170 mennesker, som hun sier selv. Når hun tar ut utbytte må hun ta ut mer enn hun trenger for å betale formuesskatt, fordi du må også skatte 28% av utbyttet først.

Eksempel 2: Skraphandler Vegard Stensli i Brummunddal som sier at formueskatten gir konkurransefortrinn for utenlandske eiere i Norge. Familiebedriften hans konkurrerer nemlig mot utenlandskeide selskaper som slipper den særnorske skatten.

Eksempel 3: Gjestgiveriet Skjerjehamn i Sogn og Fjordane, som har gått med underskudd i fire år. Men mangemillionæren som eier det er villig til å gå med underskudd noen år når han har tro på bedriften og ønsker å få den til å gå rundt. Men som han sier - når han i tillegg må betale formuesskatt på en underskuddsbedrift i fire år på rad, mister han lysten til det og stenger nå driften av stedet.

Eksempel 4: Den 100 år gamle familiebedriften Brunvoll i Møre og Romsdal som i 2009 mistet ordre for nærmere 300 millioner kroner, inkludert avbestillinger på thrustere verdt millioner som ble liggende på lager. I motsetning til sine utenlandskeide konkurrenter måtte Brunvoll betale formuesskatt av verdiene på lager. Men det er klart. Sånt gir jo ikke utenlandskeide selskaper konkurransefortrinn. Ikke sant?

Eksempel 5: Familieeide Aass Bryggerier i Drammen tar kun ut utbytte for å betale formuesskatt. Og som regnestykket i eksempelet med Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen viser - da må de ta ut 28% mer enn det de trenger til formuesskatten, fordi de først må betale utbytteskatt for å ta ut pengene på 28% til staten (en skatt Høyre for øvrig er for).

See nothing, hear nothing, say nothing....

Med en årslønn på cirka 1,5 millioner kroner har ikke Bjørn Kjos nok inntekter til å dekke skatten, så derfor selger han deler av livsverket for å få nok penger til å dekke skatten de neste årene.

- Selskapet jeg eier Norwegian-aksjene gjennom kontrollerer rundt 27 prosent av et selskap som har en verdi på rundt 10 milliarder kroner. Med en formuesskatt på 0,9 prosent, blir det rundt 25 millioner kroner i formuesskatt. Min andel av dette er på i underkant av 20 millioner kroner, sier Kjos.

Det er ikke mulig å fordele seg til rikdom eller velferd. Noen må skape de verdiene som skal fordeles først. Kveler vi norsk verdiskaping, så kveler vi velferdsstaten Norge. Det er som Margaret Thatcher sa om sosialister - "They always run out of other people's money". Og hvordan skal de finansiere velferd da?

------------
Eksempel 1: Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen,hvis formue er båter, sløyemaskiner, oppdrettsmærer, flere kilometer taur og laks i mærer og kar. Kort sagt, arbeidsplassen til 170 mennesker, som hun sier selv. Når hun tar ut utbytte må hun ta ut mer enn hun trenger for å betale formuesskatt, fordi du må også skatte 28% av utbyttet først.

Eksempel 2: Skraphandler Vegard Stensli i Brummunddal som sier at formueskatten gir konkurransefortrinn for utenlandske eiere i Norge. Familiebedriften hans konkurrerer nemlig mot utenlandskeide selskaper som slipper den særnorske skatten.

Eksempel 3: Gjestgiveriet Skjerjehamn i Sogn og Fjordane, som har gått med underskudd i fire år. Men mangemillionæren som eier det er villig til å gå med underskudd noen år når han har tro på bedriften og ønsker å få den til å gå rundt. Men som han sier - når han i tillegg må betale formuesskatt på en underskuddsbedrift i fire år på rad, mister han lysten til det og stenger nå driften av stedet.

Eksempel 4: Den 100 år gamle familiebedriften Brunvoll i Møre og Romsdal som i 2009 mistet ordre for nærmere 300 millioner kroner, inkludert avbestillinger på thrustere verdt millioner som ble liggende på lager. I motsetning til sine utenlandskeide konkurrenter måtte Brunvoll betale formuesskatt av verdiene på lager. Men det er klart. Sånt gir jo ikke utenlandskeide selskaper konkurransefortrinn. Ikke sant?

Eksempel 5: Familieeide Aass Bryggerier i Drammen tar kun ut utbytte for å betale formuesskatt. Og som regnestykket i eksempelet med Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen viser - da må de ta ut 28% mer enn det de trenger til formuesskatten, fordi de først må betale utbytteskatt for å ta ut pengene på 28% til staten (en skatt Høyre for øvrig er for).

Eksempel 6: Seriegründeren Espen Fjogstad forteller at han hvert år må ta ut penger fra sitt investeringsselskap for å dekke formuesskatten. Dette er penger han ellers hadde investert i norske gründerprosjekter. Han mener Scheel-utvalgets forslag vil forsterke diskrimineringen av norske eiere og føre til kapitalflukt.

Et historisk OL

Den brysomme journalisten

Friheten til å drukne

What's not to like?

Kommunal Mary Poppins?

Formue, fattige og fellesskap

Permittert

Forakt for pressestøtten

Sykkelfeminisme

Snurt ansvarsfordeling

Ansvar for borgernes liv

Voldtas offentlig hver dag

Formuesskatten - eksempel 1

Formuesskatten - eksempel 2

Formuesskatten - eksempel 3

Formuesskatten - eksempel 4

Perspektivløst fra Arbeiderpartiet

Formuesskatten - eksempel 5

Formuesskatten - eksempel 6

Formuesskatten - eksempel 7