VamPus' Verden

Appell holdt utenfor Saudi-Arabias ambassade, sammen med Amnesty International og Humanetisk Forbund i forbindelse med at bloggeren Raif Badawi er dømt til ti års fengsel og 1000 piskeslag fordelt over 20 uker – det vil si femti hver fredag.
-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg tenkte jeg skulle begynne med å sitere Bibelen.

I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Johannes 1:1.

Jeg tror ikke på Gud. Jeg tror på Ordet.

Uten ord har vi ingen identitet, for uten ord har vi ingen historie. Uten ord har vi ingen fremtid, for uten ord kan vi ikke planlegge sammen fremover. Uten ord har vi ingen sivilisasjon, for uten ord kan vi ikke bli enige om rettigheter og hvordan beskytte dem. Uten ord kan vi ikke dele tanker, ideer, foreslå forbedringer og alternativer. Vi stagnerer, råtner og dør som samfunn.

Raif Badawis synd er at han tror på det sekulære samfunn. Han mener sekularisme er den praktiske løsningen til å løfte land, inkludert Saudi-Arabia, ut av den tredje verden og inn i den første. Han skriver at religion overhodet ikke kan knyttes til menneskehetens fremskritt. Ikke nødvendigvis på grunn av religionen i seg selv, men fordi det er så enkelt at trafikkregler, arbeidsmiljølov eller styringsprinsipper for offentlig sektor ikke kan bli avledet fra religion.

Noen ganger er det faktisk så enkelt. Når jeg leser det han skriver, så må jeg innrømme at jeg lurer litt på hvor han hadde stått politisk i Norge. Rett før han ble arrestert i 2012, skrev han om liberalismens natur. Han skriver at for han, betyr liberalisme ganske enkelt lev og la leve. Og jeg enig med han, det er et glimrende slagord for en stat som bør begrense seg til sine kjerneoppgaver, ikke til å regulere andre menneskers liv. Lev og la leve.

Les mer av hva Raif har skrevet her.

I ett av sine siste blogginnlegg siterte han Albert Camus – Den eneste måten å forholde seg til en ufri verden er å selv bli så fri at din blotte eksistens er et opprør i seg selv.

Det er det opprøret som i dag piskes med nye femti slag. Piskingen av Raif Badawi er en terrorhandling. Terrorisme søker å skape en tilstand av frykt og derigjennom å påvirke atferden også til andre enn de direkte ofrene for terrorhandlingen. For pisken når lenger enn hans rygg. Den når forbi hans ideer om frihet og slår ned på alle som har turt å tenke dem selv. Hvert piskeslag når hundretusener av mennesker som dermed ikke tør å selv bli fri.

Derfor er det ikke hykleri, men et hån, når Saudi-Arabia fordømte terroraksjonen i Paris og kalte den et feigt angrep som var inkompatibelt med Islam. Til alt overmål deltok Saudi-Arabias ambassadør i Frankrike i markeringen mot ekstremisme sammen med statsledere i Paris' gater.

Det er likevel en forskjell på de to terrorhandlingene. Der terrorisme utføres av ikke-statlige aktører, rammer den plutselig og uventa. Uforutsigbarheten er en del av terrorens vesen. Statlig terror, derimot, kjennetegnes av dens forutsigbarhet. Jeg er blogger. Men jeg er ikke Raif. Mennesker som Raif Badawi langt større helter enn vi som ytrer oss i liberale demokratier der staten søker å beskytte vår rett til liv, frihet og eiendom. Mens det er relativt usannsynlig at noen av oss noen gang vil bli utsatt for terrorisme, vet Saudi-Arabiske menneskerettighetsaktivister at det er relativt sannsynlig at de kan bli utsatt for statens voldsregime. Det krever et helt eget mot. Det er derfor jeg står opp for Raif Badawi i dag.

I Saudi-Arabia trenger de åpenbart ikke karikaturtegnere. Et land der «Kommisjonen for fremme av dyd og forebygging av umoral» kun tillater kvinner å sykle dersom hun har mannlig følge og det ikke skjer i transportøyemed, trenger ærlig talt ikke karikaturer. Men de trenger ord. Ord som beskriver deres handlinger og ord som fordømmer dem.

I fjor markerte vi at det var 25 år siden Berlin-murens fall. Det sier alt om et regimes ideologi at de må mure sin egen befolkning inne og true med å skyte dem dersom de forsøker å forlate det. I 2013 ble Raif Badawi frikjent for frafallenhet fra Islam, en påstand som ville ført til dødsstraff om han ble dømt. Det sier i grunn også alt om en religion dersom et eventuelt frafall straffes med døden. Hvis en Gud var allmektig og god, ville jo det å forlate han og leve uten hans nåde, være straff nok.

Et land som pisker sine borgere, er ikke en legitim stat. Ledere som ikke tåler kritikk eller motstand, leder ikke legitime regimer. Religioner som har til hensikt å styre menneskers liv skal ikke unndras kritikk ved henvisning til «respekt for troen». Kritikken skal kunne løftes frem av alle. Enten det er i blogger, kommentarfelt, kronikker eller appeller. Når det svares med vold, enten i form av piskeslag eller drap, understreker det kritikkens legitimitet. Terroristene gir karikaturtegnerne rett. Saudi-Arabia gir Raif Badawi rett. Et samfunn må holdes sammen av andre verdier enn vold.

Den siste uken har jeg med glede sett mange slutte opp om retten til å ytre seg. Det har ikke vært nødvendig for norske bloggere å ta ytringsansvar slik vi så det da den rødgrønne regjeringen sviktet i 2006. Dersom vi ikke i liberale demokratier står opp for grunnleggende demokratiske rettigheter, bidrar vi til å legitimere straff av de som ønsker de samme rettighetene andre steder i verden. Da når piskesnerten helt frem til vårt eget demokrati.

I Politisk Kvarter i dag morges sa Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre at man kan ikke bare være litt for menneskerettigheter, man må være det fullt og helt. Han kritiserte FrP for at de tidligere ikke anerkjente at Mulla Krekar ikke kunne sendes ut av landet. Men da de kom over på ytringsfrihet, gjentok Støre det han tidligere har sagt – blasfemi er ikke det viktigste man kan bruke ytringsfriheten på. Men vi kan ikke bare være litt for ytringsfrihet.

Regjeringen har aktivt fordømt de uhyrlige handlingene i Paris. Regjeringen bør aktivt fordømme Rafi Badawis dom og be om hans umiddelbare løslatelse. Jeg ble oppfordret om å kreve at regjeringen skulle gi Badawi asyl i Norge, men siden familien hans allerede har fått asyl i Canada vil jeg tro at han heller vil dit, så jeg skal ikke være så populistisk. Men jeg ønsker gjerne Raif Badawi til Norge når som helst.

Saudi-Arabia fordømte handlingene i Paris, og deres ambassadør der gikk i markeringen for ytringsfrihet og mot ekstremisme. En enkel måte å vise at dette ikke bare er en fasade ville være å nettopp løslate Badawi. For selv om ordet kom først, må ord bli til handling. Lev, og la leve.

------------

Amnesty International skal stå utenfor Saudi Arabias ambassade i Drammensveien 102H kl 8:45 hver fredag så lenge Badawi piskes. Så fremt jeg er i Oslo så har jeg lovet å stå med dem. Bli gjerne med du også.

Hvorfor er krenkelser og diskriminering i religionsfrihetens navn viktigere enn ytringsfrihet? Hvorfor er religionsfrihet viktigere enn rettighetene til de millioner av mennesker som blir utsatt for religiøs trakassering og undertrykkelse?

Kunstanmelder Kjetil Røed i Aftenpoften mener forsvaret av ytringsfrihet i forbindelse med Muhammed-karikaturene og Charlie Hebdo er basert på fremmedfiendtlighet. Jeg tviler ikke et øyeblikk på at det finnes nok av rasisttryner som ser sitt snitt til å bytte ut profilbildet på Facebook i "solidaritet" med ofrene for terrorisme. Men det store flertall av de som ni år etter karikaturstriden som satte Gaza i brann endelig har dyrket seg en ryggrad, forsvarer ytringsfrihet.

Ytringsfrihet. Ikke fremmedfiendtlighet. Han skriver at det er nok av siviliserte og liberale muslimer som syns tegningene er ubehagelige og krenkende, men fordømmer terrorangrepet på det sterkeste, og spør retorisk om vi ikke skal høre på dem.

Jo. Og det gjør vi. Det mangler ikke på spalteplass og medieoppmerksomhet der de krenkede får komme til orde og ytre seg. Deres begrunnelser for at de føler seg krenket blir lyttet til, men ytringsfrihet skal ikke nødvendigvis begrenses av andres følelsesregister.

Men så skriver kunstkritikeren videre: Mobbing er ikke greit på arbeidsplassen og i skolegården, og bør ikke være det i en større offentlighet heller.

Helt enig. Men hvorfor skal religiøse organisasjoner og menigheter da få drive aktiv diskriminering av kvinner, homofile og annerledestenkende under dekke av "religionsfrihet". Hvorfor er friheten til å ydmyke, krenke og diskriminere i religionens navn viktigere enn min rett til å ytre meg krenkende om religion?

Når ortodokse jødiske menn nekter å sitte ved siden av kvinner på fly, trenger vi nesten ikke karikaturer. De er selvsagt i sin fulle rett til å fremstå som idioter, men det de gjør er grunnleggende krenkende mot mitt kjønn. Det er også seperasjonen av kvinner og menn i moskeen. Det er ikke fryktelig mange kvinner blant katolske biskoper, imamer, buddhistiske munker. Som homofil kan du ikke bli korpssekretær i Frelsesarmeen.

Jeg burde sikkert følt meg krenket på bakrommet til Debatten i NRK da jeg så at lederen i IslamNet Norge, Fahad Qureshi, ikke ville bli sminket av en kvinnelig stylist, ikke ville bli mygget opp av en kvinnelig lydtekniker og ikke ville ta Norges forsvarsminister eller lederen av utenrikskomiteen i hånden fordi de er kvinner. Men jeg var ikke krenket. Jeg var provosert. Uten at jeg truet han eller gikk ut og brente ned en moske av den grunn (tenk, det går an).

Kjetil Røed må gjerne mistenkeliggjøre alle som forsvarer ytringsfrihet som en grunnleggende demokratisk verdi, og kalle latterliggjøring og satire for mobbing. Jeg skal forsvare Qureshis rett til å vise mangel på respekt. Men jeg er ikke bedre enn at jeg ville syntes det var morsomt om NRK ga blanke i å pudre han og lot være å mygge han opp neste gang han skal i studio. (her er klipp fra Debatten)

Religion er makt. Religion er kontroll. Derfor skal religion og utøvelsen av den alltid være gjenstand for kritikk. Det er ikke opp til maktutøveren eller dennes følgere å definere hvor grensen skal gå for legitim kritikk.

Kjetil Røed sammenligner Muhammed-karikaturene og karikaturene av jøder i det nazistiske satiremagasinet Der Stürmer. Men forskjellen er at Muhammed-karikaturene karikerer Muhammed. Jødekarikaturene karikerte jødene. Muhammed som religiøs leder og maktutøver er et legitimt mål. En hel folkegruppe er det ikke.

Religiøse krenker meg og mine venner hver eneste dag, og ønsker å underkjenne våre rettigheter. Jeg skulle ønske religionsfrihet betydde nettopp det - frihet fra religion. Så lenge noen ønsker å kontrollere mitt liv og underlegge meg sine religiøse, irrasjonelle, dogmer - så forbeholder jeg meg retten til å karikere det på alle måter som tenkes kan.

For bak nesten alle verdens religioner skjuler undertrykking, rasisme, segregering og diskriminering seg. Og i dag - fredag kl. 11 - fortsetter antakeligvis piskingen av Raif Badawi i Saudi-Arabia. Hans krenkelse var å ytre et ønske om en sekulær stat...

Man skal virkelig ha et talent utover det vanlige for å få meg til å skrive om fisk og landsbruk, men spaltist og kommentator Morten Strøksnes klarer det fint. Kronikk i Nordlys i dag - foreløpig ikke på nett.
-------------
I flere kommentarartikler har fast skribent i Nordlys, Morten Strøksnes, de siste ukene forsøkt å male et bilde av et Norge som styres av en neoliberalistisk regjering som selger ut alt av verdi. Med bred pensel maler han fanden så ettertrykkelig på veggen at selv jeg, som stortingsrepresentant for Høyre, måtte se litt ekstra på statsminister Erna Solberg i spørretimen på Stortinget for å se om hun hadde horn og hale. Litt skuffa måtte jeg konstatere at det var en høyst menneskelig skikkelse som sto der.

Med et følelsesregister kun slått av Ingebrigt Steen Jensen i debatten om nedsalg av statlig eierskap fra 35 % av verdiene på Oslo Børs til 32 %, argumenterer Strøksnes mot ganske så moderate politiske endringer som om de var sjokkdoktriner slik de skakk-kjørte tidligere kommuniststater måtte gjennom etter 50 år med planøkonomi. Faktisk omtaler han et minimalt nedsalg av statlig eierskap, mindre endringer i arbeidsmiljøloven og noe vekstfremmende skatteletter som sjokkdoktriner. Dette til tross for at endringene er så moderate at selv den sosialdemokratiske regjeringen i Danmark har gjennomført mer radikale grep.

I kommentaren «Ernas karneval» henviser han til en håndfull facebook-grupper og spør om noen regjering har skapt flere folkeaksjoner på kortere tid. Vi er ikke ukjent med at følelsene tar over i og utenfor sosiale medier. Tusen mennesker gikk tross alt i fakkeltog da hunden Tønes ble skutt av bonden som eide grunnen der den gikk løs til tross for at det var båndtvang og sauer på beite.

Men skal vi som samfunn basere beslutninger på følelser alene, vinker vi farvel til fremskrittet. Det er forskjell på å være engasjert i en sak, og å føle seg frem til standpunkter. I kommentaren «Vi som solgte landet», mener for eksempel Strøksnes at statlig nedsalg som regel ikke er lønnsomt på lang sikt. Dette er en påstand som mangler dekning. Hadde ikke staten under regjeringen Brundtland delprivatisert Telenor, ville de kanskje hatt 2 millioner kunder i dag og vært et middelmådig teleselskap i Norge. I stedet har de 200 millioner kunder globalt, og er en viktig samfunnsaktør i mange steder i verden som trenger tilgang på informasjonsteknologi og utvikling. Strøksnes harselerte også med hvor lav prisen på salget av Cermaq var i forhold til utbyttet, uten å ha fått med seg at gigantutbyttet i Cermaq i fjor skyldtes salg av en stor del av virksomheten.

I kommentaren «Vi som solgte havet» angriper Strøksnes professorene Frank Asche og Ragnar Tveterås, med bakgrunn i at én av professorene har ledet arbeidet med en NOU om sjømatindustrien. Han skriver at samfunnsmessige hensyn er «radert ut av deres regnestykke». Hvis han faktisk hadde lest utredningen ville han funnet kapittelet «Samfunnskontrakten» allerede på side 32.

Han påstår også at inntjeningen i fiskerinæringen er svært god, noe som slås tilbake i Produktivitetskommisjonens foreløpige rapport. De skriver at både foredlingsindustrien og deler av kystflåten har svak lønnsomhet, og at fiskerinæringen står overfor strukturelle utfordringer som forsterkes og delvis også forårsakes av reguleringer som demper produktivitetsvekst og innovasjon.

Å myke opp de reguleringene av fiskerinæringen som reduserer lønnsomheten og svekker insentivene til nødvendig omstilling er en av «sjokkdoktrinene» i Strøksnes verden. Her er en virkelig sjokkdoktrine: hva med å definere fisk som mat?

For å beskytte landbruket og gi et inntrykk av at vi produserer for lite mat i Norge, brukes en definisjon på selvforsyningsgrad som utelukker nesten all produksjon av fisk. En virkelig sjokkdoktrine kunne vært å løfte fiskerinæringa opp og frem i forhandlinger om internasjonale handelsavtaler. I stedet har foregående regjeringer ofret en livskraftig næring på landbruksproteksjonismens alter.

Men jeg skal være enig med Morten Strøksnes om en ting. Havet har alltid vært en av våre viktigste økonomiske ressurser. Vi skal leve av det, også etter oljen. Men da kan vi ikke tviholde på statlige reguleringer som svekker lønnsomheten og demper produktivitetsvekst og innovasjon. Verden trenger mer mat. Å sørge for at mer av den er norsk fisk er ikke å selge seg ut, men å selge seg inn.

Er det sjokket over at en landbruksminister fra FrP klarer å skape jubel som gjør at Aftenbladets faste kommentator er så ivrig etter å svartmale moderate endringer som «sjokkdoktriner»?

Sjokkerer Sylvi Listhaug kommentatorene? Foto: landbruksdepartementet

I tre etterfølgende lørdager i Stavanger Aftenblad har spaltist Morten Strøksnes boltret seg med krass kritikk av en regjering han åpenbart har lite til overs for. I kommentaren «Ernas karneval» spør han om det finnes noen regjering som har skapt flere folkeaksjoner mot seg på så kort tid som de blå-blå har. Når jeg leser hva Morten Strøksnes skriver, er jeg overraska over at det ikke er flere aksjoner mot regjeringen. Jeg får nesten lyst til å gå ut på plenen foran Stortinget og demonstrere litt selv.

Neoliberalistisk?
Han mener Høyre nå minner om en neoliberalistisk bevegelse. Som kanskje den eneste i vår stortingsgruppe av 48 stortingsrepresentanter som omfavner liberalismen som et ideologisk fundament, er jeg i så fall skuffa. Regjeringens forslag - enten det er å styrke et mangfoldig eierskap i Norge gjennom å selge staten noe ned, øke fleksibiliteten i arbeidsmiljøloven eller gi vekstfremmende skatteletter - er så moderate at selv den danske sosialdemokratiske regjeringen har gjennomført mer radikale endringer.

At fagbevegelsen, med LO i spissen, mønstrer til massedemonstrasjon over høyst moderate endringer i arbeidsmiljøloven, fikk selv lederen av Pøbelprosjektet, Eddie Eidsvåg, til å spørre om de i det hele tatt visste hva solidaritet var. Hans støtte til midlertidige stillinger for å gi blant annet ungdom erfaring slik at de etter hvert fikk fast ansettelse, førte til sterke reaksjoner. Etter å ha blitt skjelt ut kraftig, mente Eidsvåg at det er verre å legge seg ut med fagforeninger og LO enn med bedehusmiljøet i Sauda. Med det utgangspunktet burde ingen være overraska over at LO - hvis leder sitter i sentralstyret i Arbeiderpartiet - mønstrer til kamp mot en hvilken som helst regjering uten Arbeiderpartiet i seg.

Strøksnes nevner Ingebrigt Steen Jensens Facebook-gruppe «Nei til salg av Norge» som en av de dårlig koordinerte, ressurssvake folkeaksjonene regjeringen har fått på nakken. Selv bidro Strøksnes i kommentaren «Vi som solgte landet» med faktafeil og forvirring i den høyst følelsesbaserte debatten. Han skriver der at det foregår en massiv overføring av verdier fra oss som kollektiv, til private interesser. I samme åndedrag nevner han både Flytoget og SAS.

Det må med respekt å melde sies at det er fellesskapet som hovedsakelig har bidratt til til dem, ikke omvendt. At det femten år gamle selskapet Flytoget AS havner på Strøksnes‘ liste over verdier bygget på «mange generasjoners hardt arbeid», må skyldes nettopp at det er norske skattebetalere som har betalt hele utbyggingen og nedskrivning av gjeld for selskapet, som ellers aldri ville gått med overskudd. Det var også fellesskapets verdier, nærmere bestemt 500 millioner kroner, som ble gitt som kreditt til SAS av daværende næringsminister Trond Giske for at selskapet ikke skulle gå konkurs. Strøksnes mener at nedsalg eller salg av disse selskapene er ideologisk. Hva skal man da kalle det å tviholde på at staten skal eie alt fra fiskeoppdrettsanlegg til kommersielle eiendomsselskap og fly?

Facebook-gruppa «Folkebevegelsen mot privatisering av Statskog» har omtrent like mange medlemmer som Arbeiderpartiet, og om de ikke jubler for muligheten til å styrke den norske skognæringen, så er det 120.000 skogeiere i landet som gjør det. Store ressurser er i ferd med å råtne på rot om vi ikke gjør noe. Å la små skogeiere få muligheten til å øke sine arealer kan bidra til en bærekraftig skognæring for framtida.

Jeg skjønner at det gjør vondt for Strøksnes å se en landbruksminister fra Frp skape jubel i skognæringa og fremtidsoptimisme i landbruket. Kanskje det er sjokket over dette som gjør at Aftenbladets faste kommentator er så ivrig etter å svartmale moderate endringer som «sjokkdoktriner».
----------
Publisert i Stavanger Aftenblad som innlegg lørdag 14. februar. Hadde det vært tilgjengeliggjort på nett ville jeg selvsagt styrt trafikken til Aftenbladet gjennom deling i sosiale medier...

Etter noen år i tvil, hvor jeg virkelig har forsøkt å omfavne kvinnedagen som også min dag, kan jeg endelig slå fast at den aldri har vært min dag og aldri kommer til å bli det.

Den fabelaktige Mathilde Tybring-Gjedde skriver i en kronikk om hvorfor hun er feministen som ikke kan gå i tog 8. mars. Hun er ikke alene om det. Med hovedparolen "Stopp regjeringens angrep på kvinner" er det ikke lenger noen tvil om at dette faktisk ikke er et tog for kvinner eller likestilling. I Norge har 8. mars komiteer tviholdt på sine sosialistiske røtter. Likestillingens egentlige seier - nemlig bred politisk enighet om rettigheter og muligheter - blir skjøvet til side og underslått.

Det kan jo være smart. Ved å inkludere paroler som det er generell enighet om, og hvor denne regjeringen leverer mer enn de rødgrønne, som på vold i nære relasjoner, så kan venstresida ta hevd på disse sakene som om de var alene om å mene dette. De glemmer dermed at det er når vi har stått sammen, at vi har fått til de endringene som har gjort Norge til et av verdens mest likestilte land.

Ved å sementere dagen som en sosialistisk kampdag, blir det lett for ikke-sosialister å avvise alt. Det er ikke en "kvinnedag" når kvinner bevisst blir ekskludert. Og når smarte, dyktige politiske talenter, som Mathilde, sier at hun er en feminist som ikke kan gå i tog på kvinnedagen - da er jeg bekymra på feminismens vegne. Uten et tilfang av nytenkende, åpne og nysgjerrige unge feminister - som Mathilde - strupes også tilfanget av - tør jeg skrive det - nye ideer og bedre løsninger. Et slagord fra Høyre som godt kan mobbes, men som likevel har sin gyldighet i forbindelse med å fornye, forbedre og forandre.

Har de ikke Mathilde på laget, har de i hvert fall ikke meg. Så da slipper jeg å tenke over hva jeg skal gjøre på søndag. Kanskje handle litt i de butikkene som bruker unntaksbestemmelsene i lovgivningen til å ha søndagsåpent på Grunerløkka. Når kvinnedagen ikke er min dag, så kan jeg jo bruke den på andre markeringer.

Les kronikken til Mathilde her: Jeg er feministen som ikke kan gå i tog 8. mars

Ironi er et bevisst uttrykk for flertydighet, for eksempel ved at man sier én ting, men mener noe annet, ofte det motsatte. Så når russegutter arrangerer russetreff med overskriften "Fitte og pils" og sier dette er ment ironisk når de får berettiget kritikk, så må jeg vel anta at de egentlig vil ha kukk og bobler?

Bussjefen for guttebussen som står bak arrangementet stiller seg uforstående til kritikken og mener at et armbånd med påskriften «Fitte og pils» ikke har noe med sexistiske holdninger å gjøre. Som bevis for dette kan han vise til 800 påmeldte til arrangementet. Høres ut som en forlengelse av "en million fluer kan ikke ta feil - bæsj er godt".

Her er spørsmålet - når du inviterer til arrangementet med "Fitte og pils" har du ikke egentlig lovet bort begge deler? Jeg regner med at det er nok øl til alle - men er det nok fitte? Og med det mener jeg frivillig fitte. Hvis ikke - hva er løsningen da? Det er jo gutta som har invitert, så de har ingen fitte å verken selge eller gi bort, i motsetningen til pils.

Det går jo dessverre ikke lenge mellom hver gang vi har debatten om holdninger og voldtekt. Ifølge politiet er den mest anmeldte voldtekten såkalt "nachspiel"-voldtekter. I 2011 ga politiet i Oslo ut rapporten om ”Voldtekt i den globale byen”. Her viste de til at den typiske Oslo-voldtekten skjer på nattestid i helgen, enten hjemme hos den anmeldte mannen eller hos den fornærmede kvinnen. Den anmeldte gjerningsmannen er i slutten av 20-årene og anmeldes av en kvinne han ikke kjenner, men har truffet i en festsituasjon. Det anmeldte overgrepet skjer ofte når kvinnen er dopet, har blackout eller sover. Men som oftest skjer voldtektene i forbindelse med trusler, tvang eller fastholding.

Holdninger til kvinner og sex ble godt oppsummert da en statsadvokat reduserte en voldtekt til at gutten bare hadde "tatt seg til rette" i en sovende jentes kropp. For det er jo så kjekt å ha gutter som tar seg til rette i datteren dins kropp. Hva om gutten tok seg til rette i en annen gutts kropp. Ville pipa fått en annen lyd da?

Vi har eksempler på gutter som blir tiltalt og dømt for voldtekt, men stiller seg helt uforstående til begge deler. Som de to norske guttene som penetrerte en sovende skolevenninne med en ølflaske til hun blødde. Det var jo bare gøy. Ikke sexistisk det heller. Som "Fitte og pils".

Når gutter inviterer til "Fitte og pils" så kan man jo lure på hva de forventer av jentene som kommer. Jeg hadde hatt store problemer med å sende dattera mi på festen. Hadde det vært min sønn som arrangerte noe slikt, så hadde han fått så øra flagra. Og hadde jeg vært arbeidsgiver og googlet de som søkte om jobb, vet jeg hvem jeg ikke ville ansatt.

Men så er jeg en sur, gammal feminist da. Så det teller jo ikke.

- Ja, nei, æ tænkte ikkje på dæ da de sa det, æ veit jo at du har lagt på dæ.

Det var mormors reaksjon da familien nordpå ringte for å gratulere med at hun skulle bli oldemor etter å ha sett meg på en eller annen tv-debatt. Ikke en gang et spørsmål. Da mormor protesterte, mente de at hun bare koketterte eller skulle holde det hemmelig. Jeg kunne jo ikke være så tjukk uten å være gravid, det skjønte jo til og med de.

Det tiltet litt for artisten Maria Arredondo da hun selv fikk spørsmål om hun hadde «pissa på en pinne» da hun ba om noen timer fri til å gå til legen. Hvorfor blir hun alltid spurt om noe som er privat og personlig bare fordi hun er kvinne i fertil alder?

Ja, si det. Hva pokker feiler det folk egentlig?

Hva om jeg var gravid og mormor hadde fått beskjed om å ikke si noe, eller om Arredondo hadde pissa på en pinne - hvorfor har noen rett til få denne informasjonen eller kommentere på den uten at vi har bedt om det?

Man kan jo lure. Har folk så ufattelig kjedelige liv at de må snakke om andre for å virke interessante? Best å være den som spekulerer først, ellers kan det virke som om de er ute av loopen?

Men de gjør nå sitt beste for å verifisere da - spørre deg selv eller nærmeste familie. Slik at du selv eller nærmeste familiemedlemmer blir presset til å lyve om det er personlig eller privat informasjon du ikke vil gi andre. Som for eksempel - nei, jeg kan ikke få barn. Vi har prøvd i mange år uten å lykkes og det er en stor sorg for oss. Eller - jeg har livmorkreft, og må fjerne livmor og eggstokker i frykt for spredning, og derfor kan jeg ikke bli gravid. .

Hva om jeg har "pissa på en pinne" og har bestemt meg for å ikke bære det frem. Skal jeg da i forbifarten si, at ja, det stemmer, og jeg skal bare til legen for å sjekke når jeg kan få abort?

Eller hva om jeg har pissa på en pinne, ønsker å beholde det, men ikke vil gå ut med informasjon før etter tredje måned fordi risikoen for at noe kan gå galt da begynner å bli håndterbar. Rundt 15% av alle påviste graviditeter ender i spontanabort.

Om grafserne har fått presset seg til informasjon som ikke angår dem, kan de jo eventuelt nok en gang glede seg over å få noe å prate om dersom den forventede "baby-bumpen" ikke viser seg.

Ufrivillig barnløshet, spontanaborter og svangerskapsavbrudd. Dette er altså gladtemaene folk synes de har rett til å vite noe om. Og nei - det er ikke noe velmenende i grafsingen. Å kunne gratulere noen før naboen, er ikke velmenende. Det er innpåslitent, uhøflig og udannet.

Maria Arredondos pinnepissende arbeidsgiver leser forhåpentligvis innlegget hennes. Som arbeidsgiver har du selvsagt krav på informasjon som vil påvirke et arbeidsforhold, men det er ikke før arbeidstakeren selv vet hva informasjonen eventuelt vil bety.

For min del får jeg omskrive Winston Churchills svar til Bessie Braddock:

Mulig jeg er ser gravid ut fordi jeg er feit, men de som spør er idioter. Men jeg har begynt å trene om morgenen...

Oppdatert: ..og så har du jo alltids kirken da - egoistisk å ikke få barn. Jo, takk. Ser den. Hvis jeg lar være å få barn, så har de færre å misbruke.

Faksimile fra Aftenposten. Nesten riktig overskrift, gitt.

Kollega Kårstein Eidem Løvaas stikker med forslaget om brukerbetaling for NRKs nettsider begge henda inn i vepsebolet i dag. Det gjør vondt når det stikker, men du verden så gøy det er å se veps surre forbanna rundt uten spesielt godt begrunna mål eller mening.

Utover at regjeringen ikke har foreslått betalingsmur for NRKs nettsider, og at Kårstein Eidem Løvaas kun foreslår betalingsløsning for de som ikke betaler lisens, så er jo mediene ikke så langt unna korrekt gjengivelse av en sak når de skriver om dette. Men la oss la debatten om kvalitetsjournalistikk ligge.

NRK har i dag ingen gratis innholdstjenester. Du betaler for alt gjennom en tvungen lisens knyttet opp mot kjøp av tv- og radio-apparater. Så selv om du ikke er interessert i NRK, må du likevel betale for dem, noe som selvsagt er et genialt forretningskonsept. For NRK, vel og merke. Derfor er de også positive når Arbeiderpartiet foreslår en Internett-skatt for alle husstander i Norge til NRK som erstatning for tapte inntekter etter hvert som at færre kjøper egne bokser til tv og radio, og heller ser tv via Internett.

Høyres Kårstein Eidem Løvaas foreslår i dag at når NRKs inntekter over tid vil falle siden færre kjøper de boksene lisensen er knyttet mot, så bør de som ikke betaler lisens betale for NRKs nettprodukter. Jeg sier ikke jeg er enig, men det er en vesentlig forskjell mellom det og en betalingsmur. Og ikke fullt så dumt som Arbeiderpartiets Internett-skatt for alle husstander.

Jeg er ikke enig i Kårsteins forslag. Men jeg kommer sikkert ikke til å være enig i regjeringens forslag når disse kommer heller. Kjenner jeg regjeringen rett blir de langt mer moderate enn det jeg mener er riktig, kun gå i riktig retning på noen områder og ikke i det hele tatt på andre. En helt vanlig hverdag for meg der, altså. Så derfor kan jeg skrive akkurat hva jeg vil nå under pretensen "høyttenkning".

Slipp NRK fri.

La alt det lisensbetalte materialet gjøres tilgjengelig gjennom en creative commons-lisens som tillater hvem som helst å bruke materialet til å skape nye tjenester. De gjorde det med den uventede tv-suksessen "Bergensbanen" som ble sendt minutt for minutt. Hele NRKs enorme arkiv bør frigjøres til å skape gode lokale nettaviser eller mobile tjenester, i konkurranse med NRK. Materialet er uansett betalt av oss alle og bør fritt kunne brukes av oss alle, når formelle hensyn til opphavsrett og vern mot misbruk er ivaretatt.

Det er ikke bare jeg som synes dette er en god idè. Mediemannen Sven Egil Omdahl skrev om dette allerede i 2010 og tanken har aldri sluppet meg. Jeg mener det er fremoverlent, radikalt og spennende. Ikke uproblematisk, men definitivt noe som kan bidra til en helt nyskapende mediepolitikk for framtida.

Den statlige styringen av kringkasting er den største formen for statlige intervensjon, også i forhold til regulering og subsidiering av avisindustrien. Derfor er NRKs rolle som allmennkringkaster den viktigste mediepolitiske debatten, ikke pressestøtte til papirproduksjon eller momsnivå for aviser.

Jeg har skrevet mer om NRKs rolle her - Med lisens til å drepe.

NRK kan bidra og bidrar til å fortrenge andre mediehus og alternative satsninger i mediemarkedet. Selv om de har forpliktelser, så har de også privilegier. Ingen andre mediehus får inn over fem milliarder på bok uten å måtte konkurrere i markedet.

Debatten om NRK skal selvsagt ikke stoppe der. Men ulike betalingsløsninger på nett er uansett en meget smal inngang til en veldig bred debatt. Som både Kårstein Eidem Løvaas og Arild Grande i Arbeiderpartiet på ulikt vis har forsøkt å ta tak i, så vil finansieringen av NRK måtte tas tak i når lisensinnbetalinger går ned etter hvert som folk ikke lenger kjøper tv-eller radioapparater. Ett forslag er å øke lisensen slik at de som fortsatt har apparater subsidierer de rene nettbrukerne som ikke betaler lisens. Det er et dårlig forslag. Arbeiderpartiets forslag om å innføre en Internettskatt for alle husstander likeså. Kårsteins forslag er ikke godt, men bedre enn de to foregående.

Viktigere er å få en debatt om NRKs rolle. Skal NRK få fortsette å fortrenge alternativer gjennom å lansere flere kanaler enn de har i dag, eller kan vi debattere å begrense antall kanaler? Per i dag har de tre riksdekkende tv-kanaler, tre riksdekkende radiokanaler, og et titalls radiokanaler som NRK Alltid Nyheter, NRK Klassisk, NRK mP3 for å nevne noen. Og med dette også en massiv påvirkning på slukkingen av FM-nettet, der NRK vil tvinge hele Norge over på DAB. Jeg er (selvsagt) uenig i dette også.

I forkant av høstens kommunevalg har NRK inngått et samarbeid med A-pressen om deling av innhold. Jeg mener det er skandaløst og burde vært gjenstand for langt mer debatt enn de reaksjonene som kom da dette ble kjent. Bare det alene burde være nok til å vise at vi trenger en langt mer omfattende og grundig debatt om norsk mediepolitikk enn det vi har i Norge. Jeg håper regjeringens melding, når den kommer, i hvert fall legger opp til det. I mellomtiden applauderer jeg Kårstein for å stikke begge henda inn i vepsebolet i dag. Det gjør vondt når det stikker, men du verden så gøy det er å se veps surre forbanna rundt uten spesielt godt begrunna mål eller mening.

---------------
Sven Egil Omdahl utdyper mer om NRKs nettstrategi her (merk at dette er en nesten fem år gammel analyse - og også fem år gamle meninger. Skal ikke holde @svelle som gissel for mine meninger, altså).

En oppdatert analyse av NRK som nettkonkurrent, som langt på vei slår fast at de ikke kan oppfattes som mer farlig enn at VG må tåle det. Man kan jo mene mye om at Norges største mediebedrift ikke klarer å utmerke seg på Internett, eller at en bedrift som ansetter 1/4 av Norges journalister visstnok ikke påvirker mediemarkedet. Begge konklusjoner i høyst diskutable, men interessant nok lesning.

Debatten om hvordan vi skal ruste Norge for fremtiden burde være øverst på agendaen i alle de politiske partiene. Det er den ikke.

Aftenposten skriver at en ny rapport viser at en av tre norske jobber kan bli automatisert og forsvinne de neste tyve årene. Dette skjer samtidig som vi får en stadig eldre befolkning, og selv om oljenæringen fortsatt vil ha stor betydning, vil den ikke lenger være en motor for vekst. Allerede i 2013 slo Perspektivmeldingen fast at den sosialdemokratiske velferdsstaten ikke var bærekraftig.

Utfordringene Norge står overfor er altså formidable. Gjør vi ingenting eller forsøker å bevare det bestående, vil den norske sosialdemokratiske velferdsstaten slik den er i dag mangle 150 milliarder kroner i 2060. Dette altså samtidig som oljeinntektene går ned, og arbeidsplasser forsvinner.

Det er kun de to regjeringspartiene som i dag ser ut til å ta utfordringene innover seg og nødvendigheten av omstilling på alvor. Det eneste vi hører fra Arbeiderpartiet er reversering av de relativt moderate endringene Høyre og FrP-regjeringen gjør for å ruste Norge for framtida.
Under stortingsdebatten om nasjonalbudsjettet i desember i fjor angrep Arbeiderpartiets Marianne Marthinsen regjeringens moderate endringer med at Høyre spilte «upopulært, men nødvendig»-kortet når det «overhodet ikke var grunnlag for det». Vi vet fortsatt ikke hva Arbeiderpartiet skal gå til valg på i 2017, men ansvarlighet er det åpenbart ikke.

Les hele kronikken i Aftenposten her - om mattehysteri, teknologistudenter i India og historisk høye rødgrønne bevilgninger målt i resultater...

Selv om vi ikke liker det, er både kjernekraft og kull en del av løsningen for land der innbyggerne ikke har råd til å betale dobbelt så mye for å få strøm fra fornybar energi.

Ifølge det internasjonale energibyrået IEA mangler hele 1,3 milliarder mennesker tilgang til elektrisitet, hovedsakelig i India, Pakistan, Bangladesh, Indonesia og Afrika sør for Sahara.
Halvparten av verdens befolkning er avhengig av mindreverdig brensel, som ved, kull og tørket møkk til matlaging og varme. Årlig dør 4,3 millioner mennesker av sykdom knyttet til uventilert fyring inne.

Mangel på elektrisitet dreper – og dreper først og fremst kvinner og barn, fordi de er ansvarlig for matlaging og sanking av brensel.

Det er ingen tvil om at fattigdom og verdens energibehov er massive utfordringer å løse samtidig med klimautfordringene. Uttak av mer kull kan føre til irreversible klimaendringer, som også rammer verdens fattige. Det kan dermed godt argumenteres med at det er uetisk å investere i disse selskapene.

Men det internasjonale energibyrået, IEA, anslår også at verdens energibehov vokser med 40 prosent frem mot 2040. Selv om vi skulle ønske at dette ble dekket av fornybar energi, er realiteten at vi fortsatt er avhengige av både olje og kull som energikilder. Det er hovedsakelig fremvoksende økonomier som står for veksten.

Tilgang på energi er en forutsetning for økonomisk vekst. Ikke bare fordi industri og arbeidsplasser er avhengige av det. Man skal ikke ha reist mye i Afrika for å ha sett skolebarn gjøre lekser under gatelamper av mangel på elektrisitet hjemme.

Selv om vi ikke liker det, er både kjernekraft og kull en del av løsningen for land der innbyggerne ikke har råd til å betale dobbelt så mye for å få strøm fra fornybar energi, slik som i Tyskland.

Les hele innlegget om dilemmaet kullinvesteringer i Aftenposten.

Da regjeringen la frem sitt forslag til revidert nasjonalbudsjett, brukte Dagsavisen forsiden til å stille spørsmålet «Var det alt, Siv?». Arne Strand kommenterte at budsjettet var flikking på et eksisterende budsjett. Ja. Det ligger lissom litt i begrepet «revidert». Men det stoppet ikke kritikken av en blåblå regjering.

En liten oppgang i ledighetstallene gjør at Dagsavisen kan slå på stortromma og kalle endringene i permitteringsreglene og flere nye tiltaksplasser «som å stoppe en storbrann med hageslange». LOs reaksjon om at dette er «for lite, for sent» ble ikke overraskende brakt videre av Arbeiderpartiet i spørretimen bare dagen etter. Et parti som senest i desember i fjor nektet å anerkjenne behovet for omstillinger og mente regjeringen gjorde for mye under falske premisser. I sitt alternative statsbudsjett for 2015 kritiserer Arbeiderpartiet endog regjeringen for å ha lagt frem det mest ekspansive budsjettet i nyere tid. Det er friskt fra et parti som gjorde lite, eller ingenting, for å forberede Norge på de omstillingene vi alle har visst ville komme.

Les mer om hvordan Arbeiderpartiet hadde det historisk største økonomiske handlingsrommet noen norsk regjering noensinne har hatt - og ikke gjorde noe annet enn å gi historisk høye bevilgninger med høyst middelmådige resultater. Hele innlegget i Dagsavisen her.

Fordommer kommer i så mange avskygninger. Det gjør også mannemenn.

Nylig møtte mormor to kollegaer fra Høyre da vi var ute og gikk i byen. De hilste begeistret på mormor, som er vel kjent i partiet ettersom jeg har fortalt om henne både fra partiets og stortingets talerstol.

Da vi gikk lurte mormor på om de to var gift.

- Nei, svarte jeg, de jobber sammen, og fortsatte; Dessuten er han gift med en mann.

Jeg liker å dytte litt på fordommene til andre.

- Åh, er han sånn mannemann. Ja, han var jo så sjarmerende og hyggelig. De er jo gjerne det.

Sa mormor. Og dyttet på mine fordommer.

Noen fordommer er hyggeligere enn andre. Så dette var ikke tidspunktet å utfordre henne på om hun noen gang hadde hørt den bitre livshistorien til fulle homoer over en øl og en sigg utenfor London. Men jeg sa vel at "mannemenn" er vel som folk flest, like deler sure og grinete de også.

Gubben og jeg har flirt av mormors begrep "mannemann" før. Det hun fortalte om sin gamle kollega på frokostserveringen på Hotell Viking korresponderte nemlig ikke med vårt begrep om en barsk mannemann som bekjempet bjørner med bare henda på skogstur og spiste kjøttet rått.

Kollegaen på Viking trivdes nemlig best blant damene på serveringen. Han var en sånn sjarmerende kar med glimt i øyet og sprudlet rundt sammen med kolleagene. Men det var litt trist også, syntes mormor, for foreldrene hans ville ikke ha noe med han å gjøre. Selv om han var en slik sjarmerende og hyggelig kar. Likevel forlot han på et tidspunkt jobben og livet i Oslo, kjøpte hus i hjembygda si og dro tilbake dit.

- Han lengtet hjem, skjønner du.

Mormor kan litt om det å lengte hjem. Til familie og gamle venner, og hennes fars hus inneklemt mellom fjell og fjord i Nord-Norge.

Les mer om mormor her: Svette og tårer

Mormor fortalte at hun hadde møtt han noen år etter at hun sluttet på Viking. Da var han tilbake i Oslo. Han hadde blitt frosset ut hjemme og var tilbake i byen. Man trenger ikke ta en øl og sigg utenfor London for å kunne historiene.

Man trenger heller ikke bekjempe bjørner med bare henda for å være en skikkelig mannemann. Bygdedyret og egen familie holder lenge.

Mormor og mannemannen Bjørgulv Vinje Borgundvaag (med begges tillatelse).

Eldrehjemshaier, sykehuskrøsuser, asylmottaksgründere, privatskolepirater og velferdsvampyrer. Forakten lyser når BTs faste spaltist Morten Strøksnes beskriver den private velferden i Norge.

Morten Strøksnes spalte ligger bak betalingsmur. I skrivende stund har jeg spurt BT om den kan åpnes, slik at begge kan leses (synes lizm det er rimelig).

Forakten, og spalten, er basert på en kommende bok, «Velferdsprofitørene - Om penger, makt og propaganda i de norske velferdstjenestene», som utgis av den fagforeningsfinansierte kampanjeorganisasjonen "For velferdsstaten". Bøker som dette har det med å komme akkurat tidsnok til å forsøke å sette premisser for en valgkamp, gjerne etter at forfatteren har reist rundt i hele landet og lært opp kampanjeorganisasjonen i angrepsretorikk og planlagt utstpill med søsterpartier på venstresida.

Nå mener jeg at både offentlige og private tjenesteytere skal underlegges et kritisk blikk. Som jeg skriver - begge deler fortjener like mye diskusjon og oppmerksomhet som da VG avslørte at en hofteproteseoperasjon ved et statlig sykehus koster 149 815 kroner mot 75 000 kroner hos private, noe Riksrevisjonen ikke ville dele med Stortinget. Det er da ikke slik, som mange påstår, at den profitten som blir tatt ut kunne gjort det offentlige bedre, dersom økte midler bare fører til mindre effektivitet.

Det er ikke et problem om noen klarer å løse en oppgave eller levere en tjeneste på en bedre, smartere og derfor billigere måte, og dermed kan ta ut profitt. Men det er et problem om skattebetalernes penger brukes på overprisede private tjenester eller ineffektive offentlige tjenester. Det er heller ikke et problem dersom kostnaden for å drive en offentlig helsetjeneste er høyere enn privat, dersom dette skyldes at det offentlige også har mer krevende og kompliserte pasienter. Det har forresten mange private institusjoner med tunge rusmisbrukere eller svært krevende omsorgsbrukere også, uten at det nevnes så ofte.

Målet er mest mulig helse og omsorg for pengene, uten å gå på bekostning av kvalitet eller arbeidsbetingelser. Det er en helt legitim og viktig debatt. I et land der alle partiene på Stortinget er for offentlig utført og offentlig finansiert velferd, er det det interessant at utfallene mot private innslag fra venstresida er så hatske og unyanserte. Det er mange utfordringer knytta til private løsninger som fortjener debatt, og som nettopp gjennom kritisk journalistikk kan utfordres og bli bedre. Akkurat som det offentlige.

BT avslørte offentlig sløseri selv i serien "Verdens rikeste land", der de blant annet fant sløsing med bistandsmidler, sløsing med IKT-midler, penger som råtner på rot i statlig eiendom, skoler uten elever som mottar millionstøtte - som BTs høyst savnede kommentator Sjur Holsen skrev "og så videre, og så videre, i en tidvis nedslående, tidvis nesten komisk føljetong". I kommentaren "Den store skattebløffen" sparket han både til Arbeiderpartiet og Høyre når han skrev at det ikke nødvendigvis er noen motsetning mellom skattelette og velferd.

Den alltid grundige, etterettelige, kritiske og reflekterte Sjur Holsen er ikke mindre savnet når en av hans erstattere er spaltisten Morten Størksnes og hans beksvarte velferdssosialisme. Hans innlegg om "Velferdsprofitørene" kan (forhåpentligvis snart) leses uten betalingsmur.

Mitt svar kan du lese her: Beksvart velferdssosialisme

Bruker selvsagt denne faksimilen fra BT fordi jeg syntes bildet av meg var fint...

Jeg måtte glippe litt med øya da jeg leste Dagbladets Anne Marte Blindheims kommentar om at forslaget om søndagsåpne butikker er en mulighet til å endre et dårlig system.

Litt over ett år tok det altså, før en journalist forsøkte å se hva loven i dag innebærer av urettferdige, konkurransevridende konsekvenser og hva endringen egentlig kan bestå i. Og så det av en journalist i Dagbladet. Nesten så jeg tviler på min egen dømmekraft.

Dette omtrent samtidig som at Aftenposten endelig skjønte Norgesgruppens dobbeltmoralske budskap der de sier nei til søndagsåpent, og dermed som største medlem påvirker Virke til å gjøre det samme, samtidig som de hele tiden har tatt grep for å befeste sin posisjon som en tilnærmet søndagsmonopolist. Som salige Adam Smith (nesten) sa det - der kapitalister møtes, konspirerer de mot samfunnet. (People of the same trade seldom meet together, even for merriment and diversion, but the conversation ends in a conspiracy against the public, or in some contrivance to raise prices).

Finansavisen skrev om Norgesgruppens dobbeltmoral allerede i februar, men de andre avisene liker ikke at en god sak blir oppdaget av andre enn dem selv. Dessuten er det jo bedre å la debatten gå uten å sjekke fakta. Blir mer morsomt sånn.

VG har helt uprinsipielt kastet seg på med en kommentar. Å, ja. Norgesgruppen er dobbeltmoralske. Det har vi ikke skjønt før nå. Det var dumt.

Jeg har jo bare hatt to kronikker i VG om det. Jeg skal jobbe med å bli spissere i budskapet, siden jeg åpenbart er så uklar.

Kronikk: 24-timerssamfunnet
Kronikk: Så steng Norge da

Dagbladet har altså rett. Dagens lovgivning er urettferdig, konkurransevridende og får helt absurde utslag. Som at du kan handle hagemøbler hos Plantasjen, men ikke noen andre steder. Som at Rjukan, med sine 3000 innbyggere, får ha søndagsåpen Kiwi fordi de er definert som turistkommune, mens i Oslo - som har flest turister i året, må butikkene bygges om og redusere vareutvalget for å ha åpent. Som at vi i Oslo nå har butikklokaler som kun har søndagsåpent (Meny, Kiwi).

Regjeringens forslag er altså å endre et dårlig system til en mer rettferdig, mindre konkurransevridende lovgivning. Dersom ikke det er mulig, foreslår jeg at vi forbyr alle kjedebutikker å ha søndagsåpent. Gleder meg til å høre taktene fra Norgesgruppen da.

Ila Hybelhus - Foto: Helge Høifødt, under CC BY-SA 3.0

En søndag morgen ble vi vekket av at mobilen til Gubben ringte. I andre enden fortalte en mannstemme at det var fra politiet. Han ville verifisere hvorvidt vi kjente mannen de hadde funnet sovende i bilen vår. Det kunne vi kjapt avkrefte. Sjelden har vi vel vært så raske ut av leiligheten og ut på en søndag.

Da vi kom bort, viste det seg at det var en av Ila Hybelhus slitne brukere som hadde brukt baksetet som hybel. Ingenting var tatt eller ødelagt, og mest sannsynlig hadde vi glemt å låse bilen. Vi spurte mannen hvorfor han hadde valgt å sove her i stedet for der han hadde plass for natten.

- Fordi de er noen jævla narkomane tjueradder der borte. De dreiv og stjal tinga mine, var det kontante svaret.

Ila Hybelhus er også blitt kalt "helvetes forgård". Ikke uten grunn. I artikkelen «Ingen tårer for Ila Hybelhus» skriver Aftenposten at naboene har opplevd pistolskudd mot veggen, blodige sprøyter i sandkassen, flasker med urin kastet fra vinduene og dirrende kniver i gressplenen. Før vannspeilet og fontene var i funksjon, ble området brukt til sykkelverksted for stjålne sykler. Åpen røyking av herion, narkomane med buksene nede etter å ha satt et skudd i lysken, gjentatte innbrudd og ødeleggelser i området er egne opplevelser fra de siste fem årene jeg har bodd på Alexander Kiellands plass.

Jeg bodde i Waldemar Thranes gate på midten av nittitallet, og gikk jevnlig i eimen etter snifferne som bodde på hybelhuset den gang. I området var det tre overnattingstilbud til rusbrukere. Det i Dalsbergstien er der fortsatt. Da tettheten av Seven Eleven-butikker på Grunerløkka ble diskutert som et problem rundt 2007 en gang, foreslo jeg at vi kunne bytte en Seven Eleven med en rusinstitusjon på St. Hans haugen, der det lå tre slike innen 500 meter fra Alexander Kiellands plass og opp. Da ble det veldig stille blant de som insisterte på å ha en "unik bydel" uten ekle kommersielle virksomheter. Unikheten skulle tydeligvis utgjøres av vellykka, kaffelattedrikkende hipstere som stemte SV.

Vi vil ha en by hvor det er plass til alle mennesker – også de alkoholiserte og de narkomane. Og gjerne i mitt nabolag.

Slik begynner en mye delt kronikk i Aftenposten. Jeg er helt enig. Men kronikkforfatteren har gått inn i hodet til de som har ønsket en nedbygging av "helvetes forgård". Han mener naboene har hatt et ønske om å "feie «svina» ut". Hans eget tankespinn blir så premisset for kronikken. Vil du ikke lære barna dine å la være å plukke opp sprøytespisser, da kan du flytte på landet, skriver han.

Virkelig?

Dersom du ikke vil bo i et nabolag der barnehagen må gå gjennom sandkassene for sprøytespisser før ungene kommer om morgenen, ikke passere bukseløse narkomane som setter skudd i lårene, eller la barna våkne av schizofrene hyl om natten, så får du flytte fra Oslo?

Igjen. Virkelig?

Begrunnelsen for at Ila Hybelhus til slutt ble nedlagt var at tilbudet ikke var godt nok, og at det var gjennomgående negativt å ha så mange rusbrukere på ett sted. Institusjonen fungerte ikke godt nok. Håndterbare episoder blir uhåndterlige, og det manglet ikke på voldsepisoder og utrykninger til huset. Byrådet i Oslo besluttet nedleggelsen allerede før underskriftskampanjen fra naboene som ønsket hybelhuset nedlagt. Som nabo har jeg aldri vært bekymret for min egen del, men jeg har bekymret meg for hybelhusets beboere. Det var en grunn til at vi fant en av dem i bilen. Han var redd de andre.

Brukerne får tilbud andre steder, blant annet lavterskeltilbud med større bemanning. Det finnes fortsatt tre sentrumsnære institusjoner i Oslo, blant annet den 500 meter opp i gata fra Alexander Kiellands plass. Men å opprettholde en institusjon fordi en nabo synes at barn skal lære seg å leve med å ikke plukke opp sprøytespisser og tåle å se voksne menn sitte med buksene nede etter å ha satt et skudd i lysken, er uansett en vel så dårlig begrunnelse som å legge det ned fordi noen andre naboer ikke vil ha rusbrukere i nabolaget.

Heldigvis var det ikke det siste som var begrunnelsen. For ja, vi skal ha en by hvor det er plass til alle mennesker – også de alkoholiserte og de narkomane. Og gjerne i mitt nabolag. Men ikke for at jeg skal tåle å se folk som har falt ned fra den grønne gren. Men for at vi skal gjøre vårt beste for at de som har falt ikke blir liggende. Det er ikke gitt at en plass i helvetes forgård var løsningen på det.

Dersom min nabo vil bo i et nabolag der barnehagen må gå gjennom sandkassene for sprøytespisser før ungene kommer om morgenen, passere bukseløse narkomane som setter skudd i lårene, og la barna våkne av schizofrene hyl om natten, så vil han ha institusjoner som ikke fungerer. Han om det.

Les også: Ingen tårer for Ila Hybelhus

Å demonstrere for å beholde en organisasjon og struktur slik den er i dag, er å demonstrere for buss for tog.

I dag debatterte vi regjeringens forslag til jernbanereform i Stortinget. Jernbaneansatte tok ut tre timer politisk streik i dag morges. Reklame for streiken hørte du kanskje over høyttaleren på vei til jobben i dag, eller fant i flyers form på setet ditt, om du tok toget. At ansatte driver politisk agitasjon ovenfor kundene, er åpenbart helt greit. For regjeringen er jo i ferd med å ødelegge noe som går på skinner i Norge - i begrepets overførte betydning.

Hadde enda kundeopplevelsen forsvart motstanden mot endringer, så hadde jeg forstått demonstrasjonene. Men statsansatte roper landssviker til ansvarlig statsråd og viser fingeren i protest mot endringer man må ha ganske store ideologiske skylapper for å ikke anerkjenne at det er skrikende behov for.

Jeg siterte fra satireinnslaget til Nyhetskanalen 5080 i mitt innlegg i stortinget. Det syntes ikke Arbeiderpartiet var noe morsomt. Like lite morsomt som togpendlerne som enten ikke kommer seg på jobb, eller kommer seg hjem til sin familie etter endt arbeidsdag, antar jeg.

Poenget er at innslaget er morsomt, fordi det er så gjenkjennelig. Problemet er at det er så gjenkjennelig. Å demonstrere for å beholde en organisasjon og struktur slik den er i dag, er å demonstrere for buss for tog.

Kvinner får stadig at vi er så likestilte at de eneste som begrenser våre muligheter er oss selv og våre valg. Får gutta får høre det samme?

Kronikk publisert i papirutgaven av VG lørdag 20.06.2015

Nylig overhørte jeg et foreldrepar snakke til sønnen sin på toget fra Lillestrøm til Oslo. De forsikret han om at de alltid skulle sørge for at han skulle få lov å bli en ordentlig mann som ikke noen gang trengte å skifte en bleie på sine framtidige barn. Guttungen sa ikke så mye, så det er ikke godt å si hva som foranlediget kjønnsmonologen fra foreldrene. Deres forakt for menn som tok ut pappapermisjon og tok ansvar hjemme, var i hvert fall ikke til å misforstå.

Det skal mye til for å velge på tvers av de holdningene som er innprentet i oss fra vi er små. Akkurat disse foreldrene er antakeligvis i ferd med å gjøre sønnen sin til en taper i både arbeidsliv og familieliv i framtida.

Når det gjelder makt, penger og muligheter troner menn udiskutabelt på toppen uansett hvor du er i verden. Mer enn 90 prosent av alle presidenter og statsministre er menn, stort sett alle de store selskapene har menn som både styreledere og som toppleder, og menn dominerer i nesten alle bransjer. På Kapitals liste over Norges rikeste er 91 av de hundre rikeste menn. I næringslivet er 87 prosent av topplederne menn, mens i norsk politikk dominerer menn med bare rundt 60 prosent av toppene.

Baksiden av medaljen er mørkere. Samtidig som jenter nå presterer like godt eller bedre enn gutter på skolen, og flere kvinner tar høyere utdanning, faller gutter ut av skolen og menn ut av arbeidslivet. Skoletapere blir ofte arbeidslivstapere, som igjen blir familietapere. Rundt 40 prosent av sosialhjelpsmottakerne i Norge i 2013 var enslige menn uten barn, mot 23 prosent enslige kvinner uten barn. Tidligere kunne unge menn med middels eller lav utdannelse banke på døra til den lokale produksjonsbedriften og få jobb der. Men norske lønninger og generelt kostnadsnivå har presset industriarbeidsplassene ut av Norge. Disse har vært og er fortsatt mannsdominerte virksomheter.

En rapport utarbeidet for Kunnskapsdepartementet viser at automatisering og robotisering av funksjoner vil erstatte rundt 30 prosent av dagens arbeidsplasser i Norge. Det digitale skiftet vil åpenbart påvirke alle deler av samfunnet, men de arbeidsplassene som påvirkes mest er de arbeidsplassene som forsvinner. Og det er ikke bare lavtlønnede eller yrker med ufaglærte dette gjelder. Mellommennene i økonomien forsvinner, enten det er bankfunksjonærer, meglere, kontormedarbeidere og regnskapsførere. Og de er nettopp det - menn.

Deltakelse i arbeidsmarkedet påvirker også guttenes mulighet for å stifte familie. Når ikke lenger kvinner er avhengig av en mann til å sørge for seg, viser hun seg lite villig til å forsørge for en mann som ikke gjør noe. Kanskje ikke så rart. Studier fra USA viser at menn uten arbeid foretrekker å se på tv fremfor å yte sin del av arbeidet hjemme. Arbeidsledige menn gjør bare halvparten så mye hjemme som kvinner i samme situasjon.

Det antas at de tryggeste jobbene vi kjenner fra i dag i framtida er barnehageansatte, lærere og funksjoner innen helse- og omsorg. Yrker som i dag er dominert av kvinner, og som gutter og menn velger bort på grunn av manglende prestisje. Mens 95 prosent av gutter velger tekniske yrkesfag på videregående, velger mer enn 85 prosent jenter helse- og sosialfag. Selv har jeg vært tilhenger av at jenter må få øynene opp for mulighetene ved å velge utradisjonelt. Skal guttene sikres muligheter i arbeidsmarkedet i fremtiden må også flere gutter gjøre det samme.

Ungdom velger utdannelsesløp når de er femten år gamle. Jeg har vansker for å se for meg at gutter med foreldre som vil at de skal bli menn uten omsorg eller ansvar i familien, vil oppmuntre eller støtte dem i å velge utradisjonelt. Det burde de. Det er i dag lettere å få seg jobb innen omsorgsyrker enn i industrien. Skulle det være riktig at menn er så mye mer risikovillige enn kvinner og dermed mer sannsynlige til å starte nye virksomheter, kunne menns inntreden innen helse- og omsorg kanskje bidratt til mer innovasjon og nyskapende bedrifter i Norge. Uavhengig av det, så vil deres arbeidskraft være sårt tiltrengt og ettertraktet.

Det er mye snakk om omstillinger i disse tider. Det burde vært mer snakk om hvilke omstillinger vi også trenger i utdanningsløpet, for livslang læring og ikke minst holdninger som begrenser både gutter og jenter senere i livet. Kvinner får stadig vekk høre i samfunnsdebatten at så likestilte vi er, så er de eneste som begrenser våre muligheter oss selv og våre valg. Jeg er spent på om gutta får høre det samme. For vi er avhengige av at gutter og menn begynner å velge annerledes. De som har mest å tjene på det er dem selv.

Flere bedrifter har kvitta seg med eldre tilsette den siste tida for å unngå at folk jobber til de er 72.

Slik startet NRK Dagsnytt klokken åtte i dag. Ifølge LO har mange eldre arbeidstakere fått sparken de siste ukene på grunn av endringene i arbeidsmiljøloven som trer i kraft i dag. Endringene betyr at eldre arbeidstakere nå kan stå i arbeid frem til fylte 72 år.

NRK rapporterer at den siste tida har arbeidsgivere passet på å kvitte seg med eldre arbeidstakere, og gir ordet til leder for YS-forbundet Negotia, Arnfinn Kosmo, som sier at "det virker litt kynisk det de holder på med nå". Deretter forteller NRK at forbundet har blitt kontaktet av mange fortvilte seniorer som har mistet jobben de siste ukene, mange med begrunnelse i ..... "økonomiske nedgangstider".

Javel?

Var ikke saken at arbeidsgivere nå kynisk har kvitta seg med fortvilte seniorer på grunn av endringene i arbeidsmiljøloven da? Eller er saken at NRK har kvittet seg med kritisk sans?

For all del, økonomiske nedgangstider kan være en unnskyldning til å "kvitte seg" med både yngre og eldre arbeidstakere som ellers er beskyttet av det sterke norske arbeidstakervernet. Men det er forskjell på at det kan være en unnskyldning, og at det bastant er det.

Det er for all del også helt legitimt å være uenig i endringene, selv om jeg mener at med økt levealder og livskvalitet må vi også bidra mer og stå lenger i arbeid enn da vi gjennomsnittlig døde to år etter pensjonsalder. Jeg synes innvendingene om at det å sette inn tiltak som gjør at arbeidstakere mellom 60 og 70 står i arbeid er viktigere enn å heve aldersgrensen, men det ene trenger ikke utelukke det andre.

I nettsaken til NRK kommer det frem at de "mange" dette gjelder er "omkring 20 eldre ansatte" de to siste ukene. Med mindre man også her opererer med "store mørketall", slik det gjøres for å skalere opp samfunnsproblemer, så er det jo en mulighet at økonomiske nedgangstider gjør at bedrifter tar grep før sommeren, og at dette også påvirker eldre ansatte.

Om ikke annet så har i hvert fall NRK, om ikke kvittet seg med kritisk sans, så i hvert fall kvittet seg med et relativt nøytralt språk. Eller kvittet og kvittet. Da må man jo en gang ha hatt det...

Faksimile fra osloby.no

2015. Sommeren da armlener ble "fiendtlig arkitektur", og "inkluderende byrom" ble å overlate alle byrom til aktiviteter som ekskluderer det vi normalt forbinder med en trygg og trivelig by.

En lørdag for noen år siden gikk jeg bak en mor på vei ned til t-banen ved Oslo City. Hun hadde en baby i barnevogn med et ståbrett med den litt eldre broren. Jeg kunne høre han spørre moren om hva en mann foran dem drev med. «Mamma, hva er det den mannen gjør for noe?» Jeg hørte ikke hva moren svarte, men da hun satte opp farten kom en mann på huk til syne. Han var i ferd med å sette en sprøyte i lysken, med bukse og undertøy godt trukket ned.

I dagens politiske debatt virker det som at medmenneskelighet er å se de som er nederst i samfunnet i verst tenkelige situasjoner. Å se et annet menneskes nød er den eneste måten vi kan «se dem» på, og derigjennom enten få en større erkjennelse av det å være menneske selv eller kun da bli så opprørte at vi krever tiltak. De som tilhører denne erkjennende og opprørte gruppen kan i sin moralske forargelse deretter heve seg godt over alle andre, som føler at byens offentlige rom ikke lenger er trygge, trivelige eller tilhører dem. En narkoman som åpenlyst setter sprøyter i lysken foran foreldre og barn på lørdagshandel har like mye rett til å være i det offentlige rom som foreldre og barn på lørdagshandel. Skulle man mene at for å ha inkluderende offentlige rom så er det en del oppførsel som faktisk er så ekskluderende for andre, at de ikke skal tolereres, så stemples man som kald, kynisk og umenneskelig. Den eneste måten å «se» mennesker på, er å se dem når de er på absolutt bunn.

For meg har menneskeverd alltid vært forbundet med respekt for det enkelte menneske, uansett hvilken situasjon de skulle befinne seg i. Også at alle skal behandles likt, uansett hvem de er og hvor de kommer fra. Det betyr også at vi skal ha samme forventninger og krav til hverandre, og ikke minst også forvente noe av samme respekten tilbake. En leder for en institusjon for mennesker i rus fortalte meg hvordan hun satte klare krav til oppførselen til beboerne. Det var ikke lov å bruke stoff på institusjonen, og selv om du var narkoman måtte du ut for å røyke. Å være rusmisbruker var ikke et frikort til å oppføre seg på tvers av alle normer. Av respekt for andre. Men mest av alt for sin egen selvrespekt. Hun virket som en populær, inkluderende og respektert institusjonsleder. Som medlem av Frelsesarmeen tipper jeg hun også hadde noen refleksjoner om «menneskeverd».

Men i Oslo derimot, er menneskeverd nå at en mor med små barn sammen skal se den halvnakne mannen sette et skudd i lysken slik at mor kan snakke med barna om medmenneskelighet og de som ikke har det så godt. Vi må «tåle å se» fattigdom. Som om det er det å tåle å se fattigdom det handler om. Trygge og trivelige byrom handler for meg om å skape offentlig rom som gjør at alle som ferdes i byen opplever disse nettopp som det – trygge og trivelige. Inkluderende by handler ikke om at noen skal ha frikort til å oppføre seg på tvers av normer uten at vi reagerer på det. Å forskjellsbehandle folk på bakgrunn av sosial status, enten det er å gi flere eller færre rettigheter, er ikke menneskeverd.

Det går en debatt om fiendtlig arkitektur i disse dager. Armlener på parkbenker er «fiendtlige», det samme er avrundede benker beregnet på kollektivreisende. Kampesteiner, som har ligget under Sinsenkrysset så lenge jeg kan huske, og pigger på bakken.

Jeg har over hodet ingen problemer med at noen sover på en benk i parken. Det skjer. Jeg har et problem med at noen mener dette skal skje, at det skal være normalen. Ifølge Velferdsetaten i Oslo har det vært ledige korttids- og langtidsplasser hver eneste natt de siste tre ukene. Plasser beregnet på nettopp de som ikke har alternativer. Ikke lukrative, men med flere fasiliteter enn en benk i parken. De som har et berettiget behov har tilgang på disse. Er det for få, så burde debatten dreie seg om vi skulle opprette flere plasser. I stedet vil noen åpenbart at folk skal bo under Sinsenkrysset eller i parker. Selv om noen benker med armlener har blitt satt opp, er det noen tusen ledige benker rundt om i Oslo for de som mener dette er de mest egnede overnattingsstedene.

Det høres forferdelig gammeldags og konservativt ut, men for en gangs skyld har jeg ikke noe mot det. Jeg mener faktisk at vi skal ha samme forventninger til mennesker, uansett hvem de er. At menneskeverd også handler om å stille krav til andre. At selv om rusbrukeren har en selvsagt rett på bruk av det samme offentlige rom som seksåringen, betyr ikke det at verken seksåringen eller rusbrukeren kan oppføre seg akkurat som de vil i det samme rommet. Rusbrukeren må ikke sette skuddet i lysken foran barnefamilier, og foreldrene til barnet bør sørge for at ungen ikke løper rundt og forstyrrer alle som er der. Om noen har behov for en overnatting på en benk i parken, så er ikke det et generelt problem. Om noen begynner å ta hevd på enkelte områder, og permanent bosette seg der, så er det faktisk et problem.

Vi skal bruke byutvikling og arkitektur aktivt for å skape den typen offentlig rom, der noen elementer fremmer positiv aktivitet – som tilgjengelige benker til alle – og hemmer negativ aktivitet – som pigger i bakken enkelte steder for at ikke folk skal sove hvor som helst i byen. Jeg har virkelig ingen problemer med det. Vi skal ikke frafalle forventninger og krav i det offentlige rom, nettopp fordi det er det som er ekskluderende. I hvert fall hvis vi skal forsøke å skape offentlige rom som kan brukes og er til for alle.

Ikke bruke sitteplasser til bager og vesker slik at andre må stå. Kaste eget søppel i søppelkasser slik at fellesområder blir trivelig for alle. Ikke drive med aggressivt salg eller holde folk fast når du vil spørre om noe eller selge noe. Ikke urinere eller drite på offentlig sted eller blotte deg. Helt rimelige forventninger og relativt små krav for at samfunnet faktisk skal fungere og offentlige plasser oppleves som positive og inkluderende.

Det er mulig jeg er ekstremt kynisk og umenneskelig, det er jeg sikkert, jeg er jo tross alt i Høyre. Men de som ønsker at fattigdom og rusmisbruk skal ha en vesentlig plass i bybildet for å erkjenne sin medmenneskelighet, er umenneskelige på et helt annet nivå enn det jeg noen gang kommer til å bli.

Debattnotater til en debatt på TV2 Nyhetskanalen om politisk reklame på tv mot en fra Senterpartiet. Innspill er selvsagt hjertelig velkomment!

- Det er riktig at tv-reklame kan forsterke de store partienes dominans, men samtidig kan det også bidra til at andre kommer til orde. Mest sannsynlig venstresida som ville vunnet på tv-reklame, da få har så store ressurser som Arbeiderpartiet og LO. I tillegg gjelder jo forbudet også andre særinteresser, som Bondelaget og andre organisasjoner, som ikke får drive betalt politisk propaganda på tv. Det er et paradoks at kommersielle aktører kan kjøpe seg tv-tid for å reklamere for såpe og bind, mens politiske budskap fra demokratiske organisasjoner og partier ikke kan gjøre det samme.

- Men ønsket, eller behovet, for politisk tv-reklame er langt på vei oppfylt av sosiale medier, der partiene produserer betalt reklame i form av videoer, plakater og kampanjer. Det er likevel de som har flest kreative og engasjerte folk med et treffende politisk budskap, som ofte gjør det bra der. Det kan ikke penger kjøpe.

- Det er klart de store partiene har mest penger til dette. Men det at man har penger til å produsere mye, trenger ikke gi overtak. Det er fortsatt budskapet som teller. Dessuten kan for stor dominans virke vel så provoserende, og dermed føre til at man taper velgere.

- Det kan jo hende at grunnen til at Høyre er større enn Senterpartiet er fordi flere faktisk er enige med vår politikk enn deres, ikke fordi vi har mer penger til plakater.

- Man trenger ikke kjøre mange innslag for å gjøre en forskjell. Den mest kjente politiske reklamen er angrepet fra Lyndon B Johnson mot Barry Goldwater med en 1-minutts reklame som ble sendt èn gang. Har man et slående budskap er det ikke sikkert at det koster så mye å få gjennom.

- I 2011 produserte Fagforbundet en reklamefilm mot privat eldreomsorg som møtte kraftige reaksjoner da de ble publisert via sosiale medier. Jeg vet om flere som endte med å stemme borgerlig fordi de syntes dette var fullstendig useriøst og sjikanøst. Ikke sikkert at man hjelper sin sak bare fordi man har penger til å lage reklame. (Den ligger på YouTube, fikk ikke lastet opp).

Appell for Raif Badawi

Krenkelser i religionens navn

Strøksnes sjøslag

Sjokkdoktriner

Er det sjokket over at en landbruksminister fra FrP klarer å skape jubel som gjør at Aftenbladets faste kommentator er så ivrig etter å svartmale moderate endringer som «sjokkdoktriner»?

Kvinnedagen er ikke min dag

Kukk og bobler

Pinne-pissing og muffinmage

Slipp NRK fri

Hvordan skal vi ruste Norge for framtida?

Oljefondets kullinvesteringer - et kullsvart dilemma

Takk for ingenting, Jens!

Mannemenn og fordommer

Beksvart velferdssosialisme

Søndagslåst debatt

Helvetes forgård

Demonstrasjon for buss for tog

Det svakere kjønn

Kvittet seg med kritisk sans?

Inkluderende by?

Debatt om politisk reklame på TV